Brillebjørn er fantasimagi fra billighylla

Kun det beste er godt nok for barna, sies det. Men det er stor forskjell på teori og praksis. Å lage kunst for de minste er et spørsmål om ære og samvittighet, for med riktig markedsføring er det ingen sak å håve inn store penger med billige samlebåndsprodukter.

Dessverre er det ikke helt uvanlig at norske barnefilmer undervurderer målgruppen sin. Karsten og Petra-serien, der millioner i kino- og videoinntekter inntil videre ikke har ført til større ambisjoner eller budsjetter, står for undertegnede som et særlig grelt eksempel. At barn stilltiende aksepterer flate fiksjonsunivers later til å være en utbredt forestilling – en forestilling som tilsynelatende ligger til grunn for hele produksjonen av Brillebjørn på bondegården.

Ørsmå variasjoner

I anslaget til den over ti år gamle The Simpsons Movie drar den gule familien på kino for å se filmversjonen av fjernsynsprogrammet «Itchy and Scratchy». Homer utbryter: «I can’t believe we’re paying to see something we get on TV for free!» NRK Super-skikkelsen Brillebjørn introduserer en lignende metadimensjon ved Brillebjørn på bondegården idet han påpeker hvor gøy han synes det er at publikum har dratt på kino for å se ham. Om han fremstår litt forlegen der oppe på det store, avslørende lerretet, er det mulig å forstå hvorfor.

Brillebjørn leder oss gjennom filmens aktiviteter, nær sagt fra stasjon til stasjon, som programleder snarere enn rollefigur.

Manusforfatterne benytter enhver anledning til å være pedagogiske, for eksempel ved at Brillebjørn og eieren hans, Lucy (Lucy Garrett Prestø), teller i langsomt tempo, ramser opp farger eller etterligner lyder fra forskjellige dyr. Av og til oppsummeres situasjonen vi nettopp har tatt del i av den såkalte «Brillebjørn-dansen»: «Gå på ski! Klapp. Vrikke på rumpa! Klapp. Snurre rundt! Klapp.»

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger nummeret fremføres i løpet av filmen, med kun ørsmå variasjoner. I Brillebjørn på bondegården synes filosofien om «lek og lær» å være fundert i et tanke om at barn finner glede i repetisjoner og ritualer. Man kan likevel spekulere i om valget av en slik syklisk dramaturgi også har andre, mer pragmatiske årsaker, som kortere skriveprosess og ditto innspillingstid. Jeg tror nemlig hvem som helst ville klart å sope sammen replikkene og scenariene som utgjør Brillebjørn på bondegården i løpet av én konsentrert økt foran datamaskinen.

Skrubbes rent for ambivalens og utfordringer

Bamsens viktigste funksjon i historiefortellingen er at Lucy skal slippe å forholde seg til ubehag knyttet til vanskelige oppgaver. Alt som skal til er litt «fantasimagi» og iskrem, mener Brillebjørn, og med et par klapp skaper han distraksjoner som gjør Lucy i stand til å glemme at hønene flakser med skremmende intensitet eller at fjøset stinker av kumøkk. I Brillebjørn-universet skånes barna for utfordringer, og de voksne har få eller ingen krav å stille. Ambivalenser, for eksempel at noe både er gøy og litt skummelt på en gang, og nettopp derfor utviklende å måtte forholde seg til, fjernes med magiens såpe og vann.

At Brillebjørn kan trylle er et spennende, men uforløst aspekt. Skybert-lignende figurer i litteratur og på film kommer gjerne med gode råd og trøst når barna føler seg oversett av de voksne, men mest av alt er de godt selskap, en speiling av dagdrømmingen som oppstår når unger leker for seg selv og inntar roller i egen regi. Anne Cath. Vestlys Knerten er i så måte et skoleeksempel. Den snakkesalige kvisten er alltid lojal mot Lillebror og opptrer kun i hans blikk. Siden Brillebjørn ustanselig henvender seg til kameraet og omtaler Lucy i tredjeperson, brytes illusjonen om at tittelfigurens menneskelige trekk, dens antropomorfisme, er jentas hemmelige fantasifoster.

Hvis intensjonen har vært å skape et parallellunivers med flytende grenser mellom fantasi og virkelighet, er regissør Maiken Marstrander for ustø på hånden i sin opptegning av disse. Designet på de eventyrlige elementene bærer dessuten preg av dårlig smak, og er utskåret med sparekniv. Alt som trylles frem ligner rekvisitter fra et amatørteater, hjemmelaget av engasjerte foreldre bevæpnet med limpistol. Et tablå der en melkeku er innsvøpt i blomsteroppsatser er så ubønnhørlig kitchy at det kunne vært bunnskrap fra en fotoshoot med Sputnik eller Cowboy-Laila. Selve «tryllestøvet», som fyller luften hver gang Brillebjørn klapper med hendene, består av animerte kjempe-B-er, i en font mistenkelig lik alle typografers største skrekk: Comic Sans MS.

Ingen klang, bare funksjon

Stanley Kubrick og Lars von Trier har begge eksperimentert med fortellerstemmer som fra tid til annen annonserer fortellingens neste sving, i henholdsvis Barry Lyndon (1975) og Dogville (2003). Effekten er at tilskueren blir mer interessert i hvordan enn hva. På samme måte er det rimelig å tro at Brillebjørns hyppige informasjon («Nå skal dere få se hva vi skal gjøre videre på gården») og tydelige reaksjoner («Hihihi, ojojoj») er ment å aktivisere og stimulere fantasien hos barna. Men det blir fort overforklarende. Bamsens pekebok-lignende grublinger og påfølgende konstateringer («Hva er det de voksne drikker? Er det kakao? Nei, det er kaffe!») virker uansett overflødige.

Direkte problematisk er det at Lucys uttrykk aldri får stå for seg selv, men må presses gjennom Brillebjørn som hennes forenklende talerør. Barna får ingen muligheter til å gjøre seg opp selvstendige meninger om hva en gitt situasjon fremkaller av tanker og følelser. Brillebjørn på bondegården utnytter heller aldri filmens vesensegenskaper som kunstuttrykk, nemlig å kommunisere audiovisuelt. Det mekaniske ved Marstranders fortellerstil understrekes av de voksne skuespillernes rolleprestasjoner – replikkene «leses opp», de rommer ingen klang, bare funksjon. Og man kan spørre seg hvorfor man har benyttet amatører og ikke sett verdien av å investere i ordentlige, karismatiske skuespillere?

Filmens eneste islett av noe poetisk finner vi i sporadiske naturmotiver: en korsedderkopp som vokter spindelvevet sitt, dekket av morgendugg, gule kornaks som slikker sol, vind som blåser gjennom et tre. Fotograf Runar Blekken kunne med fordel lyssatt miljøene på en mer uttrykksfull måte, men fortjener skryt for kamerakoreografien, hvis smidige bevegelser preges av en musikalitet som ellers glimrer med sitt fravær i Brillebjørn-universet.

Men med en generell manglende interesse for film som kunstuttrykk og en bristende evne til å utnytte potensialet til å skape uforglemmelige audiovisuelle inntrykk for målgruppen, fremstår Brillebjørn på bondegården som et kynisk venstrehåndsarbeid.