– Mangfold må være naturlig integrert i litteraturen

Min fem år gamle datter vokser opp i to ulike hjem. Det er virkeligheten hennes. Hun vokser opp med fire ulike språk: Tysk, norsk, tyrkisk og engelsk. Hun har ingen søsken.

Nå ønsker hun seg en familie som bor under samme tak. I tillegg vil hun gjerne ha en søster eller en bror. Jeg har en teori om at litteraturen har mye av skylden for at hun ønsker seg den klassiske kjernefamilien. Vi leser mye for henne hjemme.

Bildebøkene fôrer henne med tradisjonelle fremstillinger av hvordan en familie er. Det gjør at hun, som ikke passer inn i den klassiske kjernefamilien, begynner å sette spørsmålstegn ved sin egen virkelighet. «Hvorfor bor ikke min mamma og pappa sammen? Hvorfor har ikke jeg en bror?» Og så videre. Etter å ha snakket med andre foreldre med barn som vokser opp i utradisjonelle hjem, får jeg høre at de har liknende erfaringer. Jeg blir nysgjerrig og bestemmer meg for å undersøke denne problematikken. Stemmer teorien min?

Den nasjonale rammeplanen har et handlingsrom som gjør at de ansatte i barnehagen kan gjøre valg og vurderinger ut fra sin faglighet og ut fra den aktuelle barnegruppen. 

– Det er barnehageeieren som har det overordnede ansvaret for at barnehagen drives i samsvar med gjeldende lover og regelverk. Styreren skal sørge for at det pedagogiske arbeidet er i tråd med barnehageloven og rammeplanen, og at personalet utvikler en felles forståelse for oppdraget som er gitt i disse, understreker Langholm.

Det leses mindre i barnehagene

– Det finnes en del forskning som tyder på at det ikke nødvendigvis leses så mye i barnehagene, forteller Hilde Dybvik til Periskop. Dybvik er førstelektor i norsk ved barnehagelærerutdanningen ved Oslo Met, og er i tillegg litteraturkritiker.

– Det viser for eksempel denne synteserapporten om skandinavisk forskning på barns språk og språkmiljø i barnehagen i tidsrommet 2006-2014. Det er også interessant å se i ettertid at i rammeplanen fra 2011 stod det at man skulle lese daglig i barnehagen. Det er tatt bort i rammeplanen fra 2017.

Hvem bestemmer hvilke bøker som skal leses i barnehagen?

– Det bestemmer personalet i barnehagene. Noen barnehager har sterk bevissthet rundt det, og mange samarbeider med bibliotek. Men det er nok en del tilfeldigheter som styrer litteraturutvalget, dessverre. Og dét er et problem man kan løfte i seg selv, mener hun og fortsetter:

– Barnehagen er viktig, for alle blir ikke lest for hjemme. Barnehagen har en sentral rolle i å lese ulike fortellinger for barn, slik at flere ulike måter å leve på blir synlig gjennom litteraturen. Derfor må det være et variert utvalg bildebøker i barnehagen.

– Litteratur setter leserens følelser og innlevelse i spill. Gjennom å lese om andre i en bok og prøve å forestille oss hvordan andre har det, kan vi forstå hverandre. Filosofen Martha Nussbaum snakker om den narrative forestillingsevnen, og mener at den er et grunnlag for at mennesker skal kunne samhandle og forstå hverandre på en god måte. Det at bildebøker kommuniserer verbalt og visuelt, gjør at de kan vise frem andre mennesker og andre måter å leve på, uten at det nødvendigvis blir direkte tematisert. Det visuelle språket kan vise mangfoldet frem uten ord.

Rom for fantasi

Ved OsloMet jobber Dybvik blant annet med å synliggjøre mulighetene som ligger i litteraturformidling i barnehagen.

– Vi kunne selvfølgelig ønske oss at det var satt av mer tid i utdanningen til å jobbe med barnelitteratur. Jeg mener litteratur berører mange av fagområdene både i utdanningen og i barnehagen. Det ville kanskje også bidra til at kunnskap om litteratur og formidling ble en sterkere del av barnehagelærernes profesjonsidentitet.

Litteratur er viktig, sier Dybvik, men skal først og fremst gi en opplevelse.

– Det er mye lek og rom for fantasi i litteraturen. Dét er like viktig som at det skal være så viktig og riktig hele tiden. Både realistiske og fantasifulle fortellinger bør ha sin plass i barnehagen. Å lese i barnehagen skal først og fremst være spennende og gøy, sier Hilde Dybvik.

Langt unna reell representasjon

Veronica Salinas, forfatter, formidler og forsker ved Norsk barnebokinstitutt, mener vi er langt unna reell representasjon i samtidsbildebøker for barn i barnehagealder.

– Jeg tror vi er i en prosess hvor vi blir bedre. Men det er mye mer å gå på. Jeg savner å se og lese mangfold i det vi gjør. Tanter, onkler og besteforeldre er dessuten nesten fraværende i bildebøkene. Det er også få bøker med to mammaer og to pappaer, påpeker Salinas.

Hun savner ulike funksjonsvariasjoner i bildebøkene. I tillegg finnes det for få bildebøker om fosterbarn og adoptivbarn.

– Hvorfor finnes det ingen bildebøker med en pappa, en mamma eller et barn i rullestol, for eksempel? Hvis dette ikke representeres i litteraturen, har vi få muligheter til å kunne snakke om det. Barna våre må kunne se og diskutere at vi er ulike, med ulike liv og utfordringer, sier Salinas.

– Heldigvis har Brynjulf Jung Tjønn og Sunniva Sunde Krogseth laget en bildebok om en gutt som er adoptert, Gard er ikkje redd (Aschehoug 2022).

Mer enn IKEA

Salinas ønsker seg også bredere representasjon i illustrasjonene når det kommer til interiør. Her nevner hun Nattsvermerne av Sunniva Sunde Krogseth (Gyldendal 2021) og Bak den svarte porten  av Anders Marius Bortne og Marianne Gretteberg Engedal (Gyldendal 2021) som bøker som forbilledlig har variert interiør i bøkene sine.

– Ikke alle hjem er hvite og ryddige som i en katalog. Det kan finnes masse farger, kulturer og hudfarger hjemme hos folk, påpeker hun.

Kanskje kan man leke med bøker hvor familier snakker ulike språk? spør hun. Det er mange måter å gjøre barn bevisst på at det finnes ulikheter og likheter mellom oss.

– Det hadde vært så utrolig gøy å leke med flerspråklighet på en helt annen måte. Etter man har lest en bok sammen, kan de voksne spørre barna: «Hva tenker dere? Veggene er blå og sofaen er rosa hos oss. Hvordan er det hos dere?» Men vi må ikke være redd for å snakke om det. Vi må bare si «Noen snakker spansk, noen snakker norsk, noen snakker tyrkisk. Noen bruker grafiske symboler for å kommunisere. Andre ikke. Alle bruker ulike måter å uttrykke oss på og kommunisere.», mener Veronica Salinas.

En håndfull

Vera Danielsen Lindbach, barnebibliotekar ved Stormen bibliotek i Bodø, mener at det er lite å ta av når det gjelder bildebøker om kjønn og mangfold i familier.