​Flyktningeteater som opium for folket

Fortellinger om barn som på ulike måter flykter til et bedre liv har en sentral plass i barnekulturens kanon.

Den største norske suksessfortellingen om barns strabasiøse ferd mot et bedre liv er Veien til Agra, skrevet av Aimée Sommerfelt i 1959 og oversatt til 29 språk. Historien følger et søskenpars reise gjennom India til byen Agra, der norske leger kan hindre den lille søsteren fra å bli blind.

En enda mer ikonisk bok er Harriet Beecher Stoves Onkel Toms hytte fra 1952, om slaven Eliza som rømmer med sønnen Harry for å hindre at han blir solgt og dermed sendt fra henne. Stove var antislaveriaktivist, og fortellingen ble først fortalt til hennes barn. Deretter var den føljetong i antislaveriavisen The National Era, før den ble utgitt som bok.

Som en av 1800-tallets største salgssuksesser skal den ha solgt nest best etter bibelen. Boka hadde voldsom kraft, og betraktes av noen forskere som et av grunnlagene for den amerikanske borgerkrigen og avvikling av slaveri.[1]

Moralpolitiske ambisjoner

Onkel Toms hytte preget en av sin samtids store debatter. I dag er «flyktningekrise» og spørsmålet om hvordan vi skal håndtere mennesker som krysser landegrenser på vei fra fattige til rike land allestedsnærværende i offentligheten. Temaet blir også behandlet i kunsten, men det er ikke av den grunn gitt at kunstnere preger debatten på den måten de ønsker.

Både den offentlige debatten generelt og de kunstneriske tematiseringene av problemet handler ofte om barn. Implisitt eller eksplisitt virker det som om de kunstneriske framstillingene har en moralpolitisk ambisjon om å gjøre folk mer vennlig innstilt til flyktninger. Sånn sett er kunsten på lag med dominerende samfunnsinstitusjoner, som når FNs generalsekretær Ban Ki-moon i en kronikk i Aftenposten vektlegger at flyktningekrisen ikke er en tallenes krise, men en solidaritetskrise hvor det er avgjørende å ikke se på flyktninger og migranter som «de andre».

Men kanskje gjør mange av de kunstneriske framstillingene det for lett å velge «godhetens» side i flyktningedebatten? For mange av elementene som preger den generelle debatten er fraværende i kunsten, og det er i de komplekse moralske situasjoner at kampen om solidaritet i realiteten må kjempes.

Politikk for barn

Teaterforestillingen Nå løper vi er en teaterforestilling om barn som flykter. Den er skrevet for barn og unge, og den «brennende aktuelle» forestillingen har fått strålende anmeldelser, blant annet i Periskop.

Regissør Pia Maria Roll har skrevet stykket sammen med søskenparet Sara Baban og Buzhan Baban. Søskenparet er selv skuespillere i forestillingen, og det er deres flukt stykket tar utgangspunkt i. Etter å ha sett forestillingen skal det godt gjøres å reagere på noe annet vis enn å være glade for at søsknene kom seg ut av Irak, og dessuten ut av ulike leire på veien.

Klassekampen intervjuet Roll om arbeidet med stykket i en artikkel om politisk kunst for barn. Roll forteller at hun vil at barn skal bli «kreative og kritiske og frie tenkende mennesker, og da er det viktig med kunst». [2]

Vi så stykket på Brageteatret sammen med elever fra ulike integreringsklasser. Mange hadde livserfaringer som lå tett opptil søskenparets, og ble svært berørte. Når stykket lever videre som en del av Den kulturelle skolesekken, er publikum i første rekke elever som må lære om flukt via fortellinger.

Nå løper vi plasserer seg inn i tradisjonen den er en del av når søsknene gjøres til flyktende kaniner. Richard Adams bok Flukten til Watership fra 1972 handler om en gruppe kaniner på flukt, på jakt etter et nytt sted å bo. Den allegoriske fortellingen skal skape tanker om menneskelig flukt og dårskap. Kaniner er hjelpeløse, men modige og muligens er det noen råtne egg blant dem. Men våre flyktninger, våre helter, er gode og solide.

Kunsten som gjør mennesker til «verdensborgere»

Rolls ambisjon om at kunsten skal gjøre barna kreative, kritiske og frittenkende, kan finne støtte i filosof og litteraturviter Martha Nussbaums tekst «Den narrative forestillingsevne».

Her argumenter Nussbaum for at kunst gjennom å formidle fortellinger kan gjøre mennesker til empatiske «verdensborgere».[3] Kunsten kan bidra til at barn og ungdom tidlig i livet får grunnlag «for en samfunnsbevisst forestillingsevne», skriver Nussbaum.

Mens dagens flyktningeteater henter eksempler fra nåtida, tar Nussbaum ofte utgangspunkt i narrativer som ikke samtidig utspiller seg som politikk. Hennes eksempler er tragedier som skal skape bevissthet om «de vonde tingene som kan skje i menneskelivet», og hvordan kunsten kan vekke «spesifikke politiske og moralske interesser» i oss selv. Når utgangspunktet er en pågående politisk konflikt, blir muligens utfordringene større, for eksempel fordi de ideale fordringene er knyttet til konkrete materielle interesser.

«Godhetsregimet» framstiller kritikerne som umoralske

Alle vil åpenbart ikke være «verdensborgere», som sosiolog Kjetil Rolness påpekte nylig i Dagbladet. Kunsten om innvandring preges av en ganske unison fortelling som frambringer verdige, beskyttelsestrengende flyktninger. Den offentlige debatten preges ikke bare av en annen type polarisering, men også av en annen type kompleksitet.

En kritikk av deler av det innvandringspositive perspektivet kommer fra geograf og historiker Terje Tvedt. Han har lansert begrepet «godhetsregimet» om system og et tankesett han mener preger bistand, utenrikspolitikk, nasjonal selvforståelse og innvandringsdebatt.

«Godhetsregimet» svarer på kritikk ved å framstille kritikerne som umoralske og avviser kritikerne på moralsk grunn i stedet for å diskutere argumenter. Tvedt uttalte seg kritisk da norske humanitære organisasjoner i en kronikk tok «til orde for at vi tar imot til sammen 10.000 syriske flyktninger i løpet av de neste to årene». Reaksjonen på Tvedts kritiske kommentar fra de humanitære organisasjonene var unison, skriver Tvedt:

«Moraliseringen var total; det vil si min moral var så tvilsom at hva jeg faktisk sa, var uten betydning, og muligheten for rasjonell diskusjon var simpelthen ikke til stede. Alt ble redusert til min medmenneskelighet eller snarere mangel på medmenneskelighet, og kompliserte geopolitiske forhold til dette ene – min umoral mot – underforstått – hans moral.»

Trenger motstridende perspektiver

I kunsten er den emblematiske flyktningen et barn som flykter fra krig. Nærmest uansett er de flyktninger både i juridisk forstand og moralsk forstand, og har dermed en dobbelt rett til opphold på grunn av reell forfølgelse og fare.

I den offentlige debatten framstilles migranter ofte med lang mer mistro når det gjelder motiver og historien de har om seg selv. For eksempel blir migrantene omtalt som lykkejegere som ljuger på alderen eller om egen homofile orientering. De blir framstilt som en gruppe ressurssterke som har kommet seg unna problemene, mens de egentlig trengende sitter igjen i kuleregnet. Ikke minst hevdes det at de med en fremmed kultur kommer for å dra nytte av velferdsordninger uten å være villige til å tilpasse seg kulturen og verdisettene de har oppsøkt. Brorparten av innvandringsskeptikerne vil hevde at de er enige i at Norge i håndterbar skala vil ta imot flyktninger som «virkelig trenger det». De vil bare ikke ha «alle de andre».

Kunst kan representere meningsmangfold. Etter suksessen til Onkel Toms hytte kom det så mange bøker med slaveripositivt utgangspunkt at «anti-Tom-litteratur» ble betraktet som en egen kategori. Men innvandringskritikere i dag finner få kunstneriske uttrykk for sitt syn.

Ett unntak er kunstneren Thomas Knarviks Facebook-side, som også er grunnlaget for en bok som kommer disse dager. Knarvik har fått penger fra Fritt Ord, men satiren får liten aksept utenfor det meningsfellesskapet som setter pris på at det endelig kommer kulturuttrykk som deler deres verdensbilde.

De kunstneriske uttrykkene klarer dermed kanskje ikke å tilføre den polariserte politiske debatten annet enn moralsk støtte til en pol, og er dermed også lite i tråd med Nussbaums ideal om at kunst skal utvide forståelsen, verken for flyktninger eller for meningsmotstandere.

Nyanserte fortellinger er mulig

Problemet med den politiske kunsten som skal bevisstgjøre barn om innvandring er kanskje ikke i første rekke at det trengs kunst som representerer alle poler og fortellinger i offentlig debatt. Definitivt er det ikke et mål at Den kulturelle skolesekken fylles med kritikk av elever med migrasjonserfaring.

Problemet er heller at kunsten ikke klarer å øke forståelsen mellom polene. Når flyktningspørsmålet underkastes kunstnerisk behandling ser det ut til at kunstnerne ofte ser på det som sin jobb å gjøre den verdige flyktning til den universelle flyktning.

Mer åpne og mindre moralistiske fortellinger om innvandring er mulig. Under TekstLab Scratch Festival 2016 på Dramatikkens Hus var stykket Ferdaminne – del Tyskland, skrevet og framført av Ali Djabbary, en av de ferske og delvis uferdige arbeidene som ble vist fram. Det ubearbeidede stykket til Djabbary hadde en framstilling av flyktningen som var mer kompleks, i den forstand at han var mindre opplagt verdig.

Som i Nå løper vi, er utgangspunktet at skuespillerforfatteren forteller om egne erfaringer som flyktning. Men Djabbarys flyktning er beregnende. Han flyr først til Øst-Berlin fordi der er grensene lukket fra, og ikke mot, vesten. Han vurderer fordeler og ulemper ved ulike land han kan reise til som om han bare kan velge, og skildringen av besøket av foreldrene fra Iran etterlater ikke inntrykket av en forfulgt familie.

Samtidig er Djabbarys flyktning et menneske med drømmer, relasjoner og kraft. Det går an å leve seg inn i situasjonen hans, ikke fordi han er ekstraordinært forfulgt, men fordi han er et «vanlig» menneske som forøker å gjøre det beste ut av tilværelsen.

Et eksempel på hvordan flyktningehverdagen byr på prosaiske og ikke-eksistensielle dilemmaer, er når beboerne på mottaket diskuterer om det vil ta seg dårlig ut om de heier på Argentina og ikke oppholdslandet Vest-Tyskland i VM-finalen i fotball i 1986. Flyktningegruppen delte seg, men Djabbary forteller at han gikk på latino-puben. Stykket gir et annet utgangspunkt for å la egne fordommer, kunnskaper og politiske posisjoner brynes mot fortellingen enn stykker som framtvinger empati med lidende barn.

Forenklet debatt og behagelig opium

De overnevnte stykkene fra barnekulturen er ikke problematiske i seg selv. De er på ulikt vis imponerende med sin kvalitet, aktualitet og plass i historien.

Men det er ikke gitt at empatiframkallende kunst vil gjøre verden lettere for barn på flukt.

Særlig for velutdannede, venstrevridde nordmenn, er det en reell utfordring å kombinere det å faktisk tjene på en streng innvandringspolitikk med forståelsen av seg selv som verdensborgere med global ansvarsfølelse.

Både Nussbaum og Roll ønsker at kunsten skal gjøre barna kreative, kritiske, frittenkende og samfunnsbevisste. Men hvis kunsten blir et sted hvor det er lett å konkludere, har den kanskje ikke så mye å si til en mer kompleks politisk virkelighet. Samtidig kan den bli et behagelig alternativ til den.

Da kan kunsten få en annen virkning enn kunstnerne håpet på: Vi holder ut å bo i det trygge landet vårt en stund til, fordi vi i alle fall vet at vi gjør det med de riktige reservasjoner.

I så fall blir kunsten opium for et velmenende, men realpolitisk tannløst publikum

Noter

[1] Will Kaufman. 2006. The Civil War in American Culture. Edinburgh University Press: Edinburgh

[2] Klassekampen. 6.7.2015 s22-23

[3] tekst i Martha Nussbaum. 2016. Litteraturens etikk. Pax: Oslo