Foreldreprotester mot kunst i Kristiansand

I forrige uke meldte NRK at foreldrene til elever i en fjerdeklasse ved Justvik skole i Kristiansand fikk hakeslepp da de så bilder skolen hadde tatt barna deres med for å se. Det dreide seg om utstillingen Dry Joy med den finske kunstneren Iiu Susiraja på Sørlandets kunstmuseum (SKMU). Ifølge NRK hadde skolen allerede lagt seg langflat, og selv museets direktør tok selvkritikk – noe NRKs egen kunstkritiker Mona Pahle Bjerke mente at han aldri burde ha gjort.

Men ga artikkelen et riktig bilde av det som hadde skjedd? Og hva var det ved nettopp denne utstillingen som provoserte så voldsomt? Vi har spurt kunstnerisk leder ved SKMU Trude G. Ugelstad, daglig leder ved Kristiansand kunsthall Cecilie Nissen, og produsent for visuell kunst hos Turnéorganisasjonen, Inga Blix.

Trude G. Ugelstad, kunstnerisk leder ved SKMU

Hvordan kan man best forberede et museumsbesøk for barn?

– Brorparten av barn som besøker museet, kommer i regi av skolen eller med sin familie. I forkant av et besøk i Sørlandets Kunstmuseum får skolene tilsendt en ressurspakke, der vi løfter frem relevante problemstillinger og innganger tilpasset ulike trinn og målgruppe. Elevene møter gjerne utstillingen med omvisning og skapende aktivitet. Vi har utdannede pedagoger som utarbeider opplegg knyttet til læreplanen. Barn som besøker museet med familie får tilpassede tilbud i utstillingene, som bemannede workshops eller stående aktivitetstilbud i utstillingssalene.

Hvordan skal man vurdere potensielt «skadelig» innhold i en utstilling?

– Formidlingsteamet og kuratorer samarbeider tett i planleggingen av utstillinger. Vi forsøker å identifisere eventuelle kontroverser, problemstillinger og utfordringer som kan relatere seg til kunsten vi viser i utstillingene våre.

I hvilken grad opplever dere forskjeller mellom foreldres og barns reaksjoner på kunst, og hvordan skal hensynet til foreldrene veies opp mot barnas behov?

– Vi opplever iblant at barn er mer åpne og nysgjerrige i møte med kunst enn voksne. Enkelte voksne kan være mer fordomsfulle og forutinntatte. Det er vel å merke basert på våre observasjoner, og det finnes et mylder av nyanser i kunstpublikummet!

Hvor ligger provokasjonen i tilfellet Ilu Susiraja? Handler det om kroppsidealer, nakenhet, seksualisering, å være uvant med samtidskunstens virkemidler – eller noe helt annet?

– Iiu Susirajas arbeider fremkaller i utstillingen Dry Joy et bredt spekter av følelser, og det er vanskelig å ikke bli berørt i møtet med dem. Susiraja bruker seg selv som motiv i fotografier og videoarbeider, men bildene hennes kan ikke beskrives som tradisjonelle selvportretter.

– Denne utstillingen har skapt debatt med overvekt og kroppsidealer som sentrale tema. Hvorfor den skaper dette engasjementet og for noen sinne, er ikke lett å finne svaret på. Da utstillingen ble vist i Susirajas hjemland i 2019, mottok den ikke lignende reaksjoner. Det kan ha å gjøre med at finnene kjente kunstneren og hennes kunstnerskap bedre enn vi nordmenn i forkant av utstillingen.

Hvordan kan kunstens autonomi vurderes opp mot foreldres reaksjoner?

– I formidlingsarbeidet på Sørlandets Kunstmuseum forsøker vi å ta høyde for mange og ulike reaksjoner blant våre gjester. Men vi arbeider ikke for at formidlingen skal være styrende for hvordan kunsten presenteres. Vi ønsker ikke å gå på kompromiss med kunstens egenart.

Hvorfor mente dere at det var nødvendig å ta selvkritikk på at utstillingen ble formidlet til tiåringer?

– Sørlandets Kunstmuseum er svært fornøyd med å ha satt opp utstillingen Dry Joy. Vi opplever den som både aktuell og relevant. Det vi tar selvkritikk på, er at vi ikke har forberedt lærere og skoler godt nok på Iiu Susirajas kunstnerskap. Vi har satt igangsatt forbedringer, og vil de kommende ukene besøke skolene og snakke med dem om hvordan vi kan jobbe frem stadig bedre ressurspakker og informasjonsmateriell.

Artikkelen fortsetter etter videoen.

Videointervju med kunstfotografen Iiu Susiraja.

Cecilie Nissen, daglig leder ved Kristiansand kunsthall

Hvordan kan man best forberede et museumsbesøk for barn?

– God formidling tilpasset målgruppe er avgjørende for en god kunstopplevelse. Nå vi formidler utstillinger til barn tar vi ofte utgangspunkt i læreplaner og utarbeider det pedagogiske opplegget rundt disse.

Hvordan skal man vurdere potensielt «skadelig» innhold i en utstilling?

– Det vurderer man fra utstilling til utstilling. Det er klart det finnes utstillinger som ikke egner seg for barn. Det kan dreie seg om framstillinger av for eksempel voldelig eller seksuell karakter eller verk som på ulike måter virker skremmende. Da tar vi høyde for det og tilpasser formidlingen deretter.

I hvilken grad opplever dere i Kristiansand kunsthall forskjeller mellom foreldres og barns reaksjoner på kunst, og hvordan skal hensynet til foreldrene veies opp mot barnas behov?

– Barn og voksne kan reagere ganske ulikt. Vår erfaring er at barn forholder seg til det de ser der og da, mens voksne i større grad kan stille spørsmål rundt kunstbegrepet. Endel voksne, kanskje særlig de som ikke besøker kunstutstillinger så ofte, kan ha sterke meninger om hva de mener er kunst og ikke. Da kan de voksne bli provosert av noe som barnet kanskje syntes var rart eller gøy.

– Men vi har også opplevd det motsatte. At barn kan bli skremt av noe voksne ikke reagerer på. Hvis vi viser noe vi etter våre vurderinger har kommet fram til at ikke egner seg for barn, har vi informert om det på forhånd til foreldre, lærere eller barnehagepersonale.

Hvor ligger provokasjonen i tilfellet Ilu Susiraja?

– Jeg tenker at det både handler om samtidskunstens virkemidler og i dette tilfellet kroppsidealer. Denne utstillingen er ikke i tråd med kroppsidealer som blir presentert i media og populærkultur, og da er det noen som reagerer negativt. Dessuten blir folk ofte mer provosert når noe de finner støtende presenteres som kunst. Disse reaksjonene bekrefter derfor også relevansen av Susiraja sin kunst. At det kommer reaksjoner på en slik utstilling er egentlig veldig positivt. Særlig hvis debatten videre kan handle om innhold og ikke om provoserende kunst skal få offentlig støtte eller ikke.

Hvordan kan kunstens autonomi vurderes opp mot foreldres reaksjoner?

– Man skal i hvert fall ikke gi etter for foreldres fordommer, noe som synes å være tilfelle her. Men som jeg sa innledningsvis, det finnes kunst som ikke egner seg for barn. Derfor er det viktig med kvalitetssikring og god formidling.

Hva synes du om at både rektor ved skolen og til dels direktøren ved SKMU tar selvkritikk på at utstillingen ble formidlet til tiåringer?

– Jeg synes ikke noen trenger å ta selvkritikk. Jeg synes dette virker som noe som sitter i hodet til noen få voksne. Barn finner jo fram til ting på Internett som kan være mye mer skadelig enn fotografier av en overvektig finsk dame som fotograferer seg selv sammen med husholdningsartikler. Utstillingen er også full av humor, og jeg har blitt fortalt at mange barn har moret seg. Så dette er storm i et vannglass.

Inga Blix, produsent for visuell kunst hos Turnéorganisasjonen

Hvordan kan man best forberede et museumsbesøk for barn?

– Når det gjelder skolebesøk, bør læreren som følger barna gjøre seg kjent med utstilling og innhold. Museet bør ta stilling til hvilken aldersgruppe de henvender seg til når de inviterer skoleklasser, og sørge for godt informasjonsmateriale. Formidling av en utstilling kan i stor grad tilpasses forskjellige aldersgrupper, men noen typer innhold krever en viss modenhet og et visst refleksjonsnivå hos publikum.

Hvordan skal man vurdere potensielt «skadelig» innhold i en utstilling?

– Vi vet jo aldri hva slags erfaringer publikum har med seg når de møter kunsten. Man skal ikke styre unna kontroversielt innhold, det kan gi utgangspunkt for fine diskusjoner og viktige refleksjoner sammen med elevene.

– God forberedelse og ikke minst en oppmerksom formidler er viktig. Det gjelder å forstå hvem man snakker med. Noen kan bli svært personlig berørt, og det er viktig å fange opp. Men det er læreren som kjenner elevene best, og en formidler eller kunstner er avhengig av at skolen samarbeider.

I hvilken grad opplever du i din virksomhet forskjeller mellom foreldres og barns reaksjoner på kunst, og hvordan skal hensynet til foreldrene veies opp mot barnas behov?

– Som produsenter i DKS forholder vi oss primært til skolene, det er sjelden vi hører noe fra foreldrene. Vi legger stor vekt på informasjon og kontakt med skolene. Vi skriver en mest mulig informativ og nøktern lærerveiledning, den skal være lett å lese og forstå, uten fagsjargong. Jeg har inntrykk av at mange skoler informerer foreldrene om DKS-besøkene på forhånd. Kunstneren eller formidleren har direkte kontakt med kulturkontakten på den enkelte skolen før de kommer.

Artikkelen fortsetter etter anbefalingene.

Hvor ligger provokasjonen i tilfellet Ilu Susiraja?

– Jeg tror provokasjonen ligger i at bildene er svært direkte, kvinnen ser rett på oss og vil oss noe, men situasjonen og rekvisittene er tvetydige. Kroppen ligner ikke på kropper vi er vant til å eksponeres for i billedverdenen for øvrig. Mange virkemidler er i sving samtidig, og samtidskunsten har jo et stort potensiale for å provosere den som kommer uforvarende over den.

Hvordan kan kunstens autonomi vurderes opp mot foreldres reaksjoner?

– Oppskakede foreldre er ikke bra, og de er nok ikke så interessert i kunstens autonomi. Foreldre vil ikke at barna skal oppleve fæle ting. Som produsenter i DKS er det vår oppgave å legge til rette for at kunsten skal kunne møte sitt publikum på best mulig måte. Da må det ofte noen tilpasninger til, ikke minst forberedelse og samtaler.

Det gjelder å erkjenne at vi i DKS har et publikum med svært variert ballast, med ulik kulturell bakgrunn eller personlige problemer vi ikke vet noe om. Det må vi ta hensyn til.

Hva synes du om at både rektor ved skolen og til dels direktøren ved SKMU tar selvkritikk på at utstillingen ble formidlet til tiåringer?

­­– Det forstår jeg. Det kan jo være at denne utstillinga egner seg bedre for formidling til ungdommer. Susirajas fotografier har nok mye sær humor og doble hentydninger som ikke alle tiåringer vil få med seg. Det vil være noe annet å oppsøke utstillingen privat sammen med voksne man kjenner.

Artikkelen fortsetter etter annonsene.

Har du noe konkret eksempel på en kontroversiell forestilling hvor dere la ekstra omhu i forarbeidet overfor skolene?

– For noen år siden hadde scenekunstbruket et seminar om «Den farlige kunsten» i forbindelse med danseproduksjonen De grenseløse av Hege Haagenrud. Forestillingen handlet om selvskading og spiseforstyrrelser. Det var en kunstnerisk sterk forestilling som ikke på noen måte tok lett på problematikken. Denne forestillingen ble stoppet i Buskerud av frykt for smitteeffekt. I Hedmark satte vi den på programmet til videregående skoler, men gjorde noen forberedelser. Vi var åpne overfor skolene om at forestillingen var omdiskutert, vi hadde kontakt med helsesøster på skolen om innholdet og fikk laget en liten informasjonspamflett, blant annet med telefonnummer hvor man kunne søke hjelp.

– Det viktigste var at vi lot forestillingen bli fulgt av en formidler som snakket om virkemidlene som ble brukt. På den måten oppsto en dialog med elevene etter forestillingen, der tematikken kunne sees i lys av de koreografiske virkemidlene og det kunstneriske uttrykket. Tilbakemeldingene fra skolene var udelt positive om at dette var en fruktbar måte å behandle vanskelige og sårbare spørsmål på.