FREDSPRISUTSTILLINGEN: Aktivisme som individuell øvelse

I denne vesle utstillingen, som ikke fyller mer enn et middels stort rom i andre etasje på Nobels Fredssenter, har kuratorene hanket inn verk signert store navn: En portrettserie fra den anerkjente dokumentarfotografen Antoine d’Agata (f. 1961) og en installasjon av den japanske stjernearkitekten Kengo Kuma (f. 1954), begge verk laget spesielt for denne utstillingen. Vi presenteres også for arkivfoto og nedskrevne vitneskildringer samt et par andre bidrag i form av film og fotoserier.

A Message to Humanity er navnet på utstillingen som hyller de modige aktivistene i Nihon Hidankyo, en gruppering bestående av overlevende etter atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945. Nihon Hidankyo ble tildelt Nobels fredspris for 2024, og er utgangspunktet for utstillingen.

Deres budskap til menneskeheten – om at atomvåpen aldri mer må brukes – er uten tvil viktig, og dessuten deprimerende aktuelt nå i 2025. Det er derfor uhyre present at Fredssenteret inviterer skoleklasser på omvisninger. Til denne utstillingen er det åpnet opp for elever fra ungdomsskolen og videregående og en anbefalt aldersgrense på 13 år, en aldersavgrensning som fremstår klokt i en utstilling der temaet er såpass alvorstungt. I omvisningene er det imidlertid ikke kunsten som står i fokus, men den politiske konteksten. Nobels Fredssenters satsning på dokumentarfoto kunne gjerne fått større plass i formidlingen.

Jeg har fått lov til å henge meg på da en VG1-klasse vises rundt i utstillingen som en del av faget Politikk og menneskerettigheter. Heller enn å bedømme kvaliteten på selve omvisningen, er jeg nysgjerrig på hvordan det unge publikummet reagerer på de kunstneriske bidragene i utstillingen. Har de potens til å inspirere? Lykkes museet med kombinasjonen kunst og politisk budskap til de unge fra 13 år?

De grafiske bildene nedskaleres rettmessig

I den første delen av utstillingen finner vi en fotoserie av Antoine d’Agata fra 2018 med tittelen Hiroshima. Her vises en serie abstraherte fotografier som hinter om forferdelighetene atombombene førte med seg uten å vise noen eksplisitte detaljer. De små bildene trekker flere av ungdommene til seg for en nærmere titt, jeg ser at de uhyggelige scenene bidrar til å sette stemningen som alvorstung.

Ved siden av, i et lite avlukke vises en scene fra den animerte antikrigsfilmen Barefoot Gen (1983) i loop. Filmen er basert på Keji Nakazawas kritikerroste manga-serie med samme navn, og tar utgangspunkt i hans egen opplevelse da han som seksåring overlevde bomben i Hiroshima. Scenen viser effekten av bomben på menneskene som var i nærheten av eksplosjonen, og er svært grafisk. Flere av ungdommene fra skoleklassen på omvisning blir stående her, med store øyne og anspente grimaser. Det at figurene i filmen er animerte, gjør det mulig å vise grusomhetene ganske direkte uten at det blir for nært.

Disse bidragene, filmsnutten og d’Agatas bildeserie, er de to mest eksplisitte delene av utstillingen. Begge bidragene ligger tett på virkeligheten samtidig som de er skjult bak et abstraherende filter i form av en kunstnerisk bearbeidelse. Dette fungerer godt. I en tid der uredigerte scener fra krigssoner er så tilgjengelige for alle som har internett, tillater kunsten oss å komme nærme det vonde uten å vise ekte og identifiserbare mennesker i nød. Dette var også et tema da Mette Torstensen besøkte utstillingen «All Eyes On» på NITJA i fjor høst (lenke: https://periskop.no/kunst-fra-palestina-samlet-av-ungdom-politisk-eller-solidarisk/).

Historisk kjøtt på benet

I midten av rommet er det installert et avlangt bord med en tilhørende tidslinje over historiske hendelser parallelt med Nihon Hidankyos virke fra helt stiftelsen og frem til i dag. Flere av arkivbildene, som er tatt de første timene etter at bomben smalt, er sterke vitnesbyrd om hva som skjedde, likevel uten å være grafiske. På det avlange bordet finnes små luker som man kan åpne. Et av bildene som åpenbarer seg på denne måten, viser et øyeblikk fra konferansen i Nagasaki der Nihon Hidankyo ble opprettet i 1956: Vi ser ryggene og bakhodene på tusenvis av mennesker som har samlet seg i en sal, de sitter pent på stoler som er organisert i sirlige oppstilte firkanter. Alle deltakerne ser ut til å være kledd i lyst tøy, bakhodene deres er mørke, det er noe veldig uniformt over dem. Fra denne vinkelen er de frarøvet all individualitet og egenart, de er viktige i kraft av å være én av mange.

Bildet viser hvordan Nihon Hidankyos gjennomslagskraft lå i organiseringen deres: De var mange som delte samme historie, og de kjempet for samme sak. Et utdrag fra stiftelseserklæringen siteres: «Vi er fast bestemt på at vi ikke lenger kan tie, uansett hvilken makt og myndighet vi må utfordre». Jeg blir stående ved dette bildet, lar meg røre. Ingen av ungdommene ser ut til å oppdage det.

Den siste generasjonen

I den siste delen av utstillingen finner vi bestillingsverkene fra d’Agata og Kuma. På hver sin måte fokuserer disse to på de menneskelige konsekvensene av atombombene ved å gi de berørte en kropp. Magnum-fotografen Antoine d’Agata har valgt å uendeliggjøre den siste generasjonen overlevende fra Hiroshima og Nagasaki gjennom portrettet. Et tjuetalls av Nihon Hidankyo-aktivistene er avbildet i portretter som er så skarpe at hvert eneste hårstrå, leverflekk og rynke er godt synlige. De ser alle inn i kamerat med alvorlige fjes. Som tilskuere opplever vi å komme nære disse modige menneskene som har rukket å bli gamle siden atombombene ble sluppet for snart 80 år siden.

Det første portrettet vi ser, er av en eldre kvinne i helfigur som presenteres i naturlig størrelse. Grepet fungerer fint: Når vi kommer nærmere står vi som tilskuer nemlig ansikt til ansikt med henne, blikket hennes møter vårt, hun blir menneskelig. Bildet er montert på en trekantet veggkonstruksjon som man kan bevege seg rundt. På de andre sidene finnes portretter i mindre formater: En av veggene viser 25 mellomstore portretter i helfigur, en annet viser 16 litt større utsnitt av ansikter.

Hver for seg er portrettene gode, men presentert sammen tett i tett, slik d’Agata gjør her, understrekes det på en ypperlig måte hvordan de overlevende er individer i all sin egenart. Det er rett og slett slående hvor forskjellige ansiktene ser ut når de presenteres side om side på denne måten. Når jeg besøker utstillingen med ungdommene, blir jeg overrasket over å se at ingen av de unge trekkes hitover. Har fotografiet mistet noe av sin styrke for en generasjon som er vokst opp med bildet overalt?

Kan tusen historier forandre verden?

Kengo Kumas installasjon, som står rett ved siden av d’Agatas portretter, trekker derimot ungdommene til seg. 1000 små treskulpturer sender ut en liflig duft av det som viser seg å være sedertre, en tretype som finnes i Hiroshimas skoger. Flere av ungdommene kommenterer på antallet og blir nysgjerrige på hva dette er, ulike samtaler starter, de lar seg overraske når de hører at det er hele 1000 stykker av de små trefigurene. Hver av de små skulpturene representerer en hibakusha, en overlevende fra atombomben. Alle trefigurene er merket med kjønn og alder til personen den representerer, samt avstand vedkommende hadde til bombens episenter. Verket er laget med utgangspunkt i de hjerteskjærende vitneskildringene som Nihon Hidankyo har samlet i boka The Witness of Those Two Days (1989). Det er nøyaktig tusen av dem, det finnes altså én trefigur for hver vitenskildring. Publikum inviteres til å plukke dem opp, holde dem i hånda og se på dem: Det gjør de. Det er slående hvor mange av trefigurene som viser alderen til et barn eller ungdom, mange på alder med de som besøker utstillingen.

Noen eksemplarer av boka med vitneskildringene ligger tilgjengelig på en benk som går langs veggen. Her inviteres man til å sette seg ned: «Fra hibakusha til deg: Kan tusen historier forandre verden?», leser vi på veggteksten. Dokumentasjon er sentralt i Nihon Hibakyos aktivisme, forstår vi. Vitneskildringene er for det meste korte, ikke mer enn et par linjer, men utrolig sterke. Benker som går rundt installasjonen inviterer publikum til å sette seg ned, jeg ser at mange gjør det. Her kan man også lytte til hibakushaene historier. Slik får menneskene tre presentasjoner: man kan se ansiktene deres (i fotografiene), ta opp figurene som representerer kroppene deres og tilslutt lytte til historiene.

Aktivisme som en individuell øvelse

Der d’Agata gir de overlevende et ansikt gjennom fotografi, gir Kumas treskulpturer dem kropp i tre dimensjoner. Begge bidragene er solide, kanskje spesielt er Kumas installasjon tankevekkende. Likevel tar jeg meg i å tenke på det lille bildet i skuffen under tidslinjen, det fra konferansesalen i Nagasaki der tusenvis av mennesker samlet seg en dag i 1956 for å stifte aktivistgruppa Nihon Hidankyo. Dette vesle bildet fremhever det kollektive på en måte som kontrasterer med individualiseringen i d’Agatas portretter.

I katastrofer der mange menneskeliv går tapt, snakker man ofte – og rettmessig – om å motkjempe at død, tap og sorg blir «redusert til et tall». Dette er sentralt i mange minnesmerker, også i Kumas installasjon. Prisvinnerne i Nihon Hidankyo er også ofre, men først og fremst er de aktivister: Modige overlevende som har lagt inn en stor innsats for å unngå at andre skal bli berørt av det samme som dem. Hvordan organiserte de seg, hvordan arbeidet de for å få gjennomslag?

Når det kommer til å vise frem aktivismen, og på den måten oppmuntre en ny generasjon til å ta over stafettpinnen, har utstillingen litt å gå på. Det nevnes pliktskyldig mot slutten, men heller enn å vise frem Nihon Hidankyos virke, fokuserer utstillingen på deres eksistensgrunnlag. På den måten risikerer utstillingen å fremstå mer som et minnesmerke enn et vitnesbyrd over en fortsatt pågående aktivisme. Nihon Hidankyos historie er et forbilledlig eksempel på at vi mennesker har en mulighet til å stå opp mot makten. Det lykkes ikke alltid, men likevel må vi aldri slutte å prøve. Vi må reise oss, og vi må gjøre det sammen.