«Fuglefesten»: Moralske dilemma i bråkete innpakning

Denne våren turnerer Teater Innlandet med forestillingen Fuglefesten, basert på Alice Lima de Farias bildebok med samme tittel. Fortellingen er spekket med moralske dilemma for barn i fire-femårsalderen. I boken fortelles det i et lunt fargespråk, med et rikt tilfang av detaljer og mimikk, og i et vuggende tempo. På Teater Innlandet, derimot, tar de det helt ut.

Ikke få være med

Hva er mer hjerteknusende for en femåring enn når bestevennen din blir invitert i bursdag, men ikke du? En invitasjon inneholder i slike øyeblikk hele verden, utenforskapet er absolutt akkurat der og da. Og hva skal man gjøre?

Her ligger kjernen i boka Fuglefesten. Outsiderne Mark og Flapps (henholdsvis mark og flaggermus) er bestevenner og motsatt av alle andre. De er våkne om natta og herjer og leker mens resten av verden sover (eller er sure fordi de blir vekket).

Men en natt vil Mark legge seg. Fuglene har invitert ham i bursdag, og den er bare for de som klarer å være våkne om dagen. Og er inviterte. Ikke-inviterte Flapps må håndtere et virvar av følelser. Til slutt ender han opp med å stjele Marks invitasjon og dra på festen – med Mark som gave. Akkurat det fuglene vil ha. Men Flapps er fortsatt utenfor, og innser at gavevalget var elendig sekundet før fuglene skal sette marken til livs.

«Du redda meg»

Teater Innlandet har valgt en innpakning der historien fortelles før den spilles ut. Mark (Stian Isaksen) og Flapps (Tom Styve) er en fin duo som møter barna i foajeen og tar seg god tid sammen med dem. Og når forestillingen starter, introduserer de hva som skal skje: Nå skal vi få se hvordan det gikk til da Flapps redda Mark fra fuglene.

Et kjapt resymé blir en etablering av det solide bestevennbåndet mellom de to. Det er et valg som fremhever det gode og trygge vennskapet. Opplevelsen av å bli reddet er essensiell for et barn. Følelsen det gir er omfattende, stor, nesten altoppslukende. Den varer lenge – lenger enn sviket som eventuelt gikk foran redningsoperasjonen. Det er stort å ha blitt reddet. Og fint å være den som var modig.

Bokens åpningsscene, nattscenen der Flapps og Mark til stadighet vekker de sovende fuglene, fungerer superfint. Fuglehodene er halvt synlige der de stikker frem fra det natteglitrende sceneteppet, og det er gøy når de blir vekket. Etter hvert som Mark går til køys og det nærmer seg ny dag og fest, brukes effektfullt skyggeteater. Hvem er disse fjonge fuglene som skal på fest?

Ful og kul

De viser seg å være en rimelig bråkete, utspjåket og passe avskyelig gjeng. Et firehodet fugletroll – i tillegg til fugleDJ-en som sitter i hjørnet og gjerne kunne gjort mer utav seg. Bursdagsfuglen, Fugledama, Fuglefrans og Fuglemannen dukker alle opp i fargerike, morsomme og outrerte kostymer – det er ingen tvil om at det er fest.

I motsetning til fuglene på fest i de Farias bok, der en fluesopp eller en blåklokkeblomst var hatter og pynt nok, er denne gjengen ikledd kostymer som ville høynet ethvert MGP-vorspiel. Det er fantasifullt og fint gjort av kostymedesigner Gjøril Bjercke Sæther. Her er ikke forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker, fuglene er like ufyselige på scenen som i boka.

Denne fule, kule gjengen opererer med et skille mellom seg selv og bermen – og innenfor sin verden har de lite egen personlighet. Det er synd, for det gjør dem til en høylytt flokk som minner mer om måker enn lerker og rosenfinker, for å si det sånn.

Hot og not

I programmet, derimot, har alle rollene fått et beskrivende avsnitt om seg selv: Fuglefrans elsker for eksempel «å danse ironisk uten ironi», og Fugledama har mange fulere på TikTok og «vet temmelig godt hva som er hot og hva som er not». Og her ligger kimen til det som er forestillingens problem: Det er som om fireåringen er mistet litt av syne i ønsket om å lage fengende fest.

Ironi og TikTok er ikke opplysninger som er spesielt meningsbærende for en fireåring, kanskje heller ikke en åtteåring. Disse karakteregenskapene er riktignok ikke uttalte eller særlig synlige i forestillingen, og det er bra. Men det gjør at de slemme fuglene bare blir ufyselige. Forestillingen hadde hatt mye å tjene på å differensiere «slemt» i denne gjengen. Det kunne vært morsomt med et lite dykk inn i ondskapen. I stedet blir fuglene mer karikerte, mer og mer som tegneseriefigurer etter hvert.

Men igjen: Kostymene og scenografien er fin, det er oppfinnsomt, rikt og fint gjort. Ikke minst med tanke på turne både til store kulturhus og små gymsaler, som den i Sør-Fron, der jeg så stykket.

For høyt

Bursdagen går sin gang, høylytt som bursdager er. Volumet er skrudd et par knepp for høyt og forsterker et masete preg. Gjenkjennelig fra barnebursdager, skulle en tro, men ikke nødvendig i forestillingen. Mye energi går med til en fortelling som kunne blitt fortalt med markert mindre støy. Også Flapps blir etter hvert en mer masete skikkelse enn han egentlig behøver.

Hvor langt er vi villige til å gå for å passe inn? Flapps gir bort sin beste venn som måltid – men angrer seg i siste liten. Hva skal til for å bli en av de kule? Er det verdt det når de kule uansett ikke er interesserte i å ta deg inn i varmen? Hvor mye vil vi ofre for å bli en del av et  fellesskap med makt? Dette er spørsmål barn vil måtte forholde seg til i mange faser av oppveksten. Forestillingen er som boka et forsvar for outsiderne, for vennskap der man faktisk går i ilden for den andre – til slutt, i hvert fall. Fuglefesten viser også at den som er kul, ikke nødvendigvis er raus.

Forklare flokken

Fuglefesten er en fortelling som egner seg godt for teateret. Forfatteren har jobbet mye som scenograf, og lager typer og tablåer som er spillbare. Men Fuglefesten som teater kunne med fordelt våget å hvile mer i fortellingen, stole på at den bærer. Den trenger ikke å stadig skrus til, trenger ikke hypre fugler eller å være så høylytt at teksten forsvinner for å vise at det lønner seg å være snill, raus og åpen.

For hva gjør man om man stenges ute og ikke inviteres inn? Hvis de som ikke vil ha deg med er en like hard gjeng som disse fuglene er? Hadde forestillingen vist at også denne flokken består av sårbare individer, kunne den lettere forklart at de som stenger ute, kanskje ikke forstår hva de gjør.

Artikkelen fortsetter etter bildet og annonsene.

Rabagast-livet

I forordet i nevnte program sier teatersjef Thorleif Linhave Bamle at «barn behøver scenekunsten spesielt som en motsats til alt det digitale. Kanskje særlig i disse tider». Derfor er det underlig at Fuglefesten blir mer og mer som en masete tegnefilm, karakterene mer og mer manierte, etter hvert som forestillingen skrider frem. Jeg tar meg i å tenke at den forsøker å ligne barnas skjermverden idet den blir stadig mer karikert og tempoet skrus opp. Musikken, som er variert og ganske spennende tross litt for høyt volum, henter også effekter fra dataspill.

Etter en dramatisk redningaksjon der Flapps må satse alt tross trøtthet og redsel (med bæsj som våpen – et aldri så lite anmeldersukk her), er forestillingen tilbake i den stille natten der fuglene sover utmattet etter festen og Flapps og Mark er klare for nye nattlige sprell. Det er ingen tvil: Forestillingen heier på det frie rabagast-livet. Tilgivelse, trøst og å stille opp når det virkelig gjelder står igjen som de ubestridte verdiene.