Helt grønn i ansiktet: Quislings siste dager

Rundt årtusenskiftet var Erik Poppe blant regissørene som bidro til å revitalisere norsk film. Kinosuksessene Schpaaa (1998) og Hawai, Oslo (2004) ble i sin tid omtalt som forfriskende annerledes. De senere årene har han spesialisert seg på fortellinger om historiske hendelser, som Kongens nei (2016) og Utøya 22. juli (2018).

Da Quislings siste dager ble annonsert, var det ikke til å unngå å kjenne på følelsen av fatigue. For de siste årene har det blitt i overkant mange norske filmer om andre verdenskrig, som Krigsseileren (2022), Gulltransporten (2022), Kampen om Narvik (2022) og Konvoi (2023). Men i motsetning til disse, er ikke Quislings siste dager noen heltefortelling. Vidkun Quisling organiserte et statskupp da Norge ble invadert av tyskerne, og er blitt stående som vår mest kjente landssviker. Etter en tids opphold i fengsel og en svær rettssak, ble han dømt til døden ved skyting på Akershus festning, som siste mann på norsk jord.

Før Quisling lot seg fascinere av Adolf Hitlers ideer, bidro han med humanitært arbeid i Ukraina og Armenia, under ledelse av Fridtjof Nansen. Sammen med sin ukrainske kone holdt han fast i denne alternative fortellingen, om en som hadde gjort så mye godt at det burde være tilstrekkelig bot for ugjerningene under krigen. Han innså at det var uklokt å alliere seg med nazistene, men mente alt var gjort med de beste intensjoner.

«Jeg har villet det gode!» brøler Quisling (Gard B. Eidsvold) i filmen. «Det må da finnes noen siviliserte mennesker igjen i dette landet?», spør han seg, men må konkludere med at «sterkest er den som står alene». «Det er andre regler i krig», opplyser han om, i håp om å bli tilgodesett med mildere straff. Men bortsett fra sykehuspresten Peder Olsen (Anders Danielsen Lie), som ble utnevnt som sjelesørger, var det ingen som ville lytte til Quislings usammenhengende og selvmotsigende argumentasjonsrekker.

Søker forståelse

Filmens Quisling virker opptatt av kontrasten mellom norske verdier og den forbaskede bolsjevismen, som han selv observerte konsekvensene av da det brøt ut hungersnød i Øst-Europa: «Jeg så mødre som spiste sine egne barn!»

Poppes film er ikke til minne om Quisling, men heller ingen gapestokk. Fortellingen forsøker å forstå ham, uten å forsvare. Quislings siste dager vil risse seg inn i skolepensum fordi den reiser dilemmaer og igangsetter diskusjoner – og parallellene mellom Quisling og våre dagers konspiratoriske høyreekstremister (som Anders Behring Breivik og Philip Manshaus) er åpenbare.

At Quisling ble forført av Adolf Hitlers ideologier i Tyskland, etter å ha opplevd hvordan kommunismen tygde sitt folk med åpen munn, er i den historiske konteksten noenlunde begripelig. Det er vanskeligere å se nyansene i Holocaust-fornekteren Quisling, som til tross for at han selv har bidratt til å deportere jøder til konsentrasjonsleire, og dessuten fått omvisning i helvetes forgårder, hardnakket hevder at det ikke var noe å bemerke derfra («ingenting som gjorde inntrykk»).

Utad er han også tilfreds med sin egen fengselsmat, bestående av sur sild og harske poteter («ekte norsk bondekost!»), så grensen hans for hva som er akseptabel losji virker over gjennomsnittet høy.

Skjønt, alt dette er bare dårlig teater. Han opptrer som hardfør, stoisk og kravløs, nær sagt en arbeidernes helt, en folkets mann, men i virkeligheten vokser maten i munnen hans, slik skammen og ydmykelsen også gjør det. I skjul havner den tilbake på tallerkenen igjen, etter noen kraftige brekninger.

Scenen der kvalmen slår innover Quisling og han spyr opp alt han har svelget, fanger de to personlighetene som sloss, de indre tumultene, avstanden mellom det selvforsvarende tankespinnet og vissheten om konsekvensen av ugjerningene. I likhet med resten av filmen er den fotografert i grønntoner, som her virker ekstra meningsbærende.

Med utgangspunkt i nazismen forsøkte Quisling å sammenfatte sitt eget livssyn, den såkalte universismen, i et påbegynt bokverk han aldri rakk å fullføre. Quislings siste dager gir oss ingen større innsikt i dette tankearbeidet. Vi blir heller ikke kloke på hva han egentlig mener med norske verdier, et uttrykk mange i dag forbinder med Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug.

Mennesket bak maskene

Gard Bjørnstjerne Eidsvold går for Amanda i en «svær rolle». Før verdenspremieren på filmfestivalen i Haugesund, forberedte regissør Erik Poppe publikum på at de neppe hadde sett maken til skuespill. Og Eidsvold fyller virkelig figuren med alt han har og mer til. Faktene er godt synlige, men hvis man sjekker ut klipp av den virkelige Quisling, er det påfallende hvor tett Eidsvolds kroppsspråk legger seg opp mot fasit. De kulerunde øynene er mistroiske, munnen er låst i en besk geip, nesen spisser seg som en blyant i møte med andre mennesker.

Helt siden filmmediets barndom har det vært forfulgt av krav om realisme. Selv i de mest bisarre settinger, som i science fiction og fantasy, forventer publikum en viss troverdighet og gjenkjennelig atferd. I Ben Stillers hollywoodfilm-satire Tropic Thunder (2008) advarer en av rollefigurene om å «never go full retard» hvis man ønsker en Oscar, med henblikk på inderlige, men overdrevne skuespillerinnsatser som snubler i sitt forsøk på å levendegjøre en rollefigur «på spekteret».

Eidsvold unngår å parodiere, men bare så vidt. Quisling var et troll, men ikke desto mindre et menneske bak alle maskene sine. Eidsvold fanger dette i øyeblikkene der han reduserer styrken og stoler på at små krusninger også vil treffe land til slutt. Her føler vi frustrasjonen som får ham til å implodere. Raseriet får andre knagger å henge på enn den ytre æreskrenkelsen.

I andre scener blir det for mye kjefting og smelling. Selv om originalen oppførte seg akkurat sånn, er en gjerne tjent med å slipe ned monstrøse personligheter foran kameraet – på samme måte som filmer om grusomme hendelser demper grafisk vold for å ikke skape unødvendig avstand til publikum.

I et intervju med avisen Vårt Land bedyrer Poppe at Quisling hverken var «dum, syk eller gal», men i filmens svakeste øyeblikk fremstår ham som nettopp dét. Den utstrakte bruken av de historisk korrekte frasene «Dem», «De» og «Deres» gir enkelte sekvenser en ufrivillig opplest og teatral karakter, som i kombinasjon med tendenser til overspill gjør at innlevelsen svaier.

Elling og Kjell-Bjarne

Peder Olsens etterlatte dagbøker har inspirert manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen, og møtene mellom Quisling og sjelesørgeren trekker oss helt inn. Anders Danielsen Lie skjenker ham både varme og autoritet. Lies troverdighet, som vi nærmest tar for gitt etter Joachim Triers Oslo-trilogi, er helt avgjørende for balansen i Quislings siste dager.

Peder utfordrer klientens konspirasjonsteorier, samtidig som han fanger opp mer fornuftige resonnementer og strategisk bygger tillit ved å skape dialog rundt disse. Den ene er årvåken og avventende, den andre oppfarende og uforutsigbar – de kan i grunnen minne litt om det umake venneparet Elling og Kjell-Bjarne, Peder og Vidkun!

Noen ganger blir det tendenser til guttastemning inne på cella – det er nesten så man venter på at en av dem skal slippe en promp. Ellers returnerer samtalene deres stadig til Lukasevangeliets fortelling «Tolleren og fariseeren», og det oppstår en slags spenning knyttet til hvem som er hvem.

Presten holder oppdraget skjult for kona Heidi (Lisa Loven Kongsli), som tillater seg å strekke litt i kristendommens krav om tilgivelse når det tross alt er snakk om en forræder. Relasjonen settes på prøve når Peder blir avslørt og en traumatisk hendelse fra krigsårene, med moralske implikasjoner, dukker opp til overflaten. Samtalene ute på kjøkkenet i leiligheten deres blir en pendant til rettssaken som veier Quislings synder og påståtte dyder, og skaper en undertekst som gjør at filmen slipper å ta den store diskusjonen om dødsstraff for åpen scene. Det er godt gjort.

Poppe og fotograf Jonas Alarik unngår å la den dialogtunge filmen bli stillesittende. I stedet for å klippe frem og tilbake mellom halvnære utsnitt av skuespillernes ansikter, slik mange gjør av ren latskap, sirkulerer kameraet rundt dem i lange tagninger, som hos Kurosawa og Spielberg. Det bidrar til å gi Quislings siste dager en viss nerve, selv om vi vet hvordan historien ender.

Poppes Brat Summer

At Quisling var et troll understrekes av filmens koloritt, som er gjennomgående grønn, med innslag av pissegult. Undertegnede så Quislings siste dager på kino, og observerte en mor og hennes sønn i foajeen. De skulle på en annen film, men stanset opp ved en svær Quisling-plakat: «Se mamma, Shrek!», sa pjokken. Etter å ha vokst opp med mange nyinnspillinger av animasjonsfilmer, trodde han turen var kommet til Shrek.

Om ikke til forveksling lik, så skjønner jeg hva han siktet til. På nettsamfunnet Letterboxd driver flere brukere gjøn med filmens utseende: «Hvorfor var den filmen så sykt grønn???? Brat?». Her henvises det til artisten Charli XCX sitt album Brat, sommerens store dille, med en giftgrønn farge på coveret som raskt satt sitt preg på populærkulturen. Hvilket sammentreff!

Selv tenkte jeg på polske Krzystof Kieślowski da jeg så Quislings siste dager. Det er noe andektig ved filmen som kan minne om tv-serien hans, Dekalogen (1989), der hver episode er basert på et av Bibelens ti bud. Den mest kjente, En kort film om å drepe, er akkurat like grønn- og gulstenket som Quislings siste dager, og avslutter dessuten med en brutal henrettelse. En spirituell samtidsfabel som sublimt kommenterer det meningsløse ved dødsstraff. Jeg blir overrasket om den ikke er å finne blant Poppes referanser.

Quisling ofret sine landsmenn for å oppnå makt, men hadde også vært selvutslettende tjenestevillig midt oppe i en humanitær krise. Ingen er bare gode eller onde, men i krig får alle et tydeligere omriss. At Quislings siste dager lytter og ser nøye etter før den feller sin dom, er en viktig kvalitet som skiller den fra andre norske krigsfilmer. Med litt mer måtehold kunne den blitt et eksempel til etterfølgelse.