«Historien om Bodri»: Holocaust, denne gang for femåringer

Historien om Bodri er en bildebok om holocaust løselig basert på erfaringene til tidsvitnet Hédi Fried, men der historiens fokus er på familiehunden Bodri. Boken kom først ut i Sverige i 2019, og er fint oversatt av Cecilie Winger. Ifølge forlagets vaskeseddel er bokens målgruppe 5-8 år.

Anne Frank-debatt

Jeg har blitt bedt om å anmelde boken, sikkert mye på grunn av debatten som fulgte da jeg tidligere i år kritiserte Gyldendal for å utgi en bildebok om Anne Frank beregnet på aldersgruppen 3-6 år. Jeg mente at det som skjedde med den 15 år gamle Anne Frank i konsentrasjonsleirene Auschwitz og Bergen-Belsen ikke var en historie egnet for så små barn.

Gyldendals bok er skrevet av Isabel Sánchez Vegara, og inngår i serien Små folk, STORE DRØMMER. Serien inneholder biografier om kjente kvinner, der det settes likhetstegn mellom suksess og det å være kjent. Min kritikk mot boken skyldtes også at jeg syntes det var kvalmende å se hvordan den dypt tragiske og opprørende historien om Anne Frank og hennes familie fikk et positivt «spinn», og ble løftet frem som historien om en forlagssuksess med millioner av lesere.

Personlig og virkningsfullt

La det være sagt med en gang: Historien om Bodri er en mye bedre bok. Den er vakkert og nennsomt illustrert av Stina Wirsén. Wirsén er kanskje mest kjent for å ha vært illustratør i Dagens Nyheter i en årrekke, og særlig hennes bruk av farger gir mye til fortellingen. Boken er god å holde i hånden, og førsteinntrykket er veldig bra. Tykt papir og bruken av forsats og baksats signaliserer kvalitet. Forsatsen har «gulnete» sider som et gammelt minnealbum. Det første som møter leseren er et eldre sort-hvitt fotografi av det en må anta er Hédi Frieds nære familie, mor, far, lillesøster Livia og Hédi selv. Under fotografiet har Hédi skrevet noen setninger der hun henvender seg direkte til leseren, introduserer sin historie, og forklarer hvorfor hun vil fortelle den. Det er nært, personlig og virkningsfullt.

Grepet med å fortelle familiehundens historie fungerer også et stykke på vei.

«Bodri var bestevennen min, pelsen hans var myk og brun», står det i første setning. I tur og orden bli vi kjent med Bodri, fortellerens familie, venninnen Marika og Marikas hund Bandi. Krigen kommer, og når fortellerens familie blir sendt i konsentrasjonsleir, forsøker Bodri å bli med, men blir sparket vekk av soldatene. Et bilde viser Bodri som ser lengselsfullt etter fangetransporten.

Vekk fra tilintetgjørelsen

«De voksne forsvant», står det i teksten. «Vi frøs og vi var redde, vi var sultne og tørste. Vi døde nesten i den leiren de hadde sendt oss til, søsteren min og jeg.» På et bilde på samme side ser vi to små jenter bak piggtråden, snauklippet, utsultet og kledd i sekkeaktige fangedrakter.

«Når jeg tenkte på Bodri fikk jeg krefter, når jeg drømte om det gamle livet vårt orket jeg å leve litt til. Når jeg var sulten tenkte jeg på Bodri, når jeg var trøtt tenkte jeg på Bodri, når jeg lengtet etter mamma og pappa tenkte jeg på Bodri. Sånn gikk mange dager og netter.»

I likhet med jentene på bildet som stirrer ut gjennom piggtråden, retter fortelleren sin og lesernes oppmerksomhet vekk fra tilintetgjørelsen, og i stedet mot den høyt elskede familiehunden. Slik legemliggjør hunden Bodri kontinuitet og håp. På de neste sidene følger vi Bodri gjennom årstidene, trofast ventende, helt til krigen er slutt og forteller og hund gjenforenes.

Flere spørsmål enn svar

Mange voksne vil antagelig oppfatte denne historien som rørende. Fordi vi kjenner konteksten, vil vi lett overse de gapende hullene i historien. Det er uansett mer behagelig å feste blikket på hunden med den myke, brune pelsen enn enda en gang å forsøke å ta innover seg barbariet i nazistenes drapsmaskineri. Men lar du barn lese boken, vil de fleste umiddelbart spørre: Hva skjedde med mammaen og pappaen? Det forteller ikke denne historien noe om.

Den som googler, oppdager raskt at Hédi Frieds foreldre ble drept natten mellom 17. og 18. mai 1944 i et gasskammer i Auschwitz-Birkenau. I likhet med Isabel Sánchez Vegaras bok om Anne Frank etterlater Historien om Bodri flere spørsmål enn svar, spørsmål det vil være vanskelig for de fleste voksne å besvare på en god måte når de kommer fra barn i femårsalderen.

Både stort og smått, enten det er Hitlers vei til makten, sammenhengen mellom krigen og forfølgelsen av jøder, eller hva som skjedde med venninnen Marika og hunden hennes forblir mysterier. Når teksten nærmer seg det virkelig vonde og vanskelige, blir den en for overflatisk fortelling med mange løse tråder.

Barn som nylig har lært å lese vil oppleve tegnsettingen i denne boken som forvirrende. Ofte er det komma der det burde vært punktum. En gang mangler punktum helt. Kanskje er alle kommaene ment å signalisere en slags poetisk flyt i fortellingen? Det fungerer bare sånn passe.

Fortegnet virkelighet

På kolofonsiden bakerst i boken har forlaget skrevet følgende: «Hédi Fried og Stina Wirsén har endret hendelser og bildedetaljer for å gjøre fortellingen tydeligere og mer allmengyldig. Samtlige bilder er godkjent av Hédi.» Det framstår som et forsøk på å komme spørsmål og kritikk i forkjøpet.

Psykologen og forfatteren Hédi Fried er født i Romania i 1924. Hun har lagt ned en betydelig innsats i å fortelle om sine erfaringer fra holocaust og spre kunnskap om rasisme og viktigheten av å verne om demokratiet. For dette arbeidet har hun mottatt et titalls priser, og i svensk offentlighet er hun nærmest uangripelig.

Fiksjon i faktabok

Men da hun kom til Sverige som flyktning i juli 1945, var hun 21 år. Det var en sterk ung kvinne som sammen med søsteren hadde overlevd konsentrasjonsleirene. I Historien om Bodri ser søstrene ut til å være omtrent tre og syv år første gang vi møter dem. Senere ser de eldre ut, men ikke mye. På oppslaget der Hédi gjenforenes med sin trofaste Bodri er hun omtrent et hode høyere enn hunden. For å gjøre fortellingen «tydeligere og mer allmengyldig» har Wirsén bokstavelig talt fortegnet virkeligheten.

Det er et grufullt, men viktig kjennetegn ved nazistenes forsøk på å utrydde de europeiske jødene at de systematisk og i industriell skala tok livet av små barn. De to utsultete småjentene som stirrer ut bak piggtråden i denne boken er en fiksjon i det som skal være en faktabok. I virkeligheten ville de høyst sannsynlig for lengst ha blitt gasset i hjel og brent opp. At man for å skåne unge lesere fortier et helt grunnleggende trekk ved folkemordet på jødene kan forstås, men er vanskelig å forsvare. Det hadde vært bedre å erkjenne at noen historier ikke er egnet for femåringer, og at holocaust er en av dem.

Bildebøker er ikke bare for barn

I Isabel Sánchez Vegaras bok om Anne Frank figurerer også Anne Frank som en søt seksåring på forsiden, selv om hun var 15 år da hun døde i Bergen-Belsen. Men mens Sánchez Vegaras bok framsto som et ganske kynisk og villet kommersielt produkt i en bokserie preget av kjendiseri, forteller Hédi Fried en historie med en tydelig og bedre moral. Til slutt i Historien om Bodri blir vi fortalt at forfatteren og lillesøsteren Livia overlevde krigen, og så står det: «Vi er her og vi forteller alle om det som skjedde. Så det aldri skal skje igjen».

Problemet med en slik programerklæring er at den kommer på tampen av en fortelling der vi som lesere har blitt fortalt så lite både om hva som faktisk skjedde, og om hvordan det kunne skje, at ordene gir liten mening. Antagelig er dette gjort av hensyn til forlagets målgruppe. Fried har sagt i intervjuer at ideen til boken kom når hun holdt foredrag på skoler. Et ofte stilt spørsmål var «Hva skjedde med hunden?». Det er nærliggende å tro at hun ikke holdt foredrag for 5-åringer. Hvorfor en bildebok om Bodri og holocaust nødvendigvis må være for aldersgruppen 5-8 år, er vanskelig å forstå. En forklaring kan være at boken er et offer dels for bokbransjens krav om å formatere en tekst for bestemte og avgrensete lesergrupper, og dels for ideen mange har om at bildebøker nødvendigvis er for de minste barna.

Til de større

Hédi Fried kunne ha skrevet en tekst som i utgangspunktet henvendte seg til de litt større barna, dem hun har møtt på skoler og holdt foredrag for, men der ambisjonen var å lage en vakkert illustrert allalderbok uten noen øvre aldersgrense. Da måtte hun ha fortalt mer, og i større grad gått inn på det kompliserte, vonde og vanskelige. Det kunne blitt en mye bedre bok, et verk som hadde blitt stående. Dessverre er det ikke den boken hun valgte å skrive (eller forlaget ønsket å utgi?), og det er vanskelig å lukke boken uten å tenke på hva den kunne ha vært.