Høstens debutanter: Guttastemning og kravstore dauinger

Å sammenligne Gutta Krutt og gledesdreperen med Villvillmarka. Den siste hodeskallen vil være som å sammenlikne epler og appelsiner. De er begge gjennomillustrerte bøker for målgruppen 9-13 år. Men du og du så ulike de to utgivelsene er. Både i format, omfang og innhold.

Holdt opp mot hverandre er det fristende å si at den ene byr på kvalitet mens den andre tilbyr kvantum. Villvillmarka er en 85 sider lang tegneseriebok. Gutta Krutt er en gjennomillustrert bok på nesten 400 sider. Dessverre er det den boken det er mest av, som kommer dårligst ut i en sammenstilling.

«Gutta Krutt»: Suksess som springbrett

Av og til, eller kanskje litt for ofte, møter kritikere av barne- og ungdomsbøker utgivelser som forsøker å bruke kjente boksuksesser som springbrett. Litt på samme måte som nettbutikkene selger bøker: Vi tror du vil like denne basert på dine tidligere kjøp. Eller: Hvis du likte x, vil du elske y! Gutta Krutt er en slik utgivelse, og bokserien den forsøker å dra veksler på, er Gutta i trehuset. «Hvorfor endre en oppskrift som funker?» ser det ut som at skaperne har tenkt. Her kjører vi guttastemning fra morra til kveld. Det lukter svidd fra både kinaputter og prompekonkurranser.

Kopier blekner oftest sammenlignet med originalen. Det er nærmest en naturlov. Det betyr også at forfatterne gjør det vanskelig for seg selv når de skal hoppe etter Wirkola. Men det som plager meg mest, er en opplevelse av at dette skjer i mye større grad i barne- og ungdomslitteraturen enn i voksenbokmarkedet. Som om barn og unge ikke fortjener eller forventer kvalitet på samme måte. Eller at målgruppen i større grad blir definert av kommersielle interesser.

En rekke påhitt

Handlingen i Gutta Krutt spriker i flere retninger, men jeg forsøker meg på en oppsummering: Alex, Nikki og Proffen er tre brødre som bor i Ålesund med en mamma som er ekstremt god på håndarbeid, og en far som er utbrent fordi han jager måker hele dagen. De får et kjemisett til jul, de får en ond vikarrektor på skolen, de oppdager et underjordisk tunnelsystem under byen og blir jaget av en helsprø byguide.

Handlingen i boken fremstår som en lang rekke påhitt, uten noen høyere himmel eller litterær motor. Det at historien ikke er godt nok skrudd til, gjør også at den kjennes langtekkelig. Og den er også lang. Altfor lang. Å bære en fortelling gjennom 400 sider krever en god historie i bunn, og det er det Gutta Krutt mangler. Og om man skal sammenligne den med Gutta i trehuset, som forlaget selv legger opp til, så er ikke de rare detaljene rare nok til å få det surrealistiske tilsnittet som trehuset byr på, samtidig som plottet er for sprøtt til å bli virkelig spennende. Dermed detter prosjektet mellom to stoler – eller grener, om du vil. At handlingen er lagt til Ålesund bidrar også til følelsen av ubalanse mellom det absurde og det realistiske, siden byen er så konkret.

Gutta Krutt og gledesdreperen er første bok i en varslet serie. Det betyr at forfatterne Alexander Istad og Espen Meling Sele får anledning til å videreutvikle konseptet og karakterene. Om serien skal bli noe mer enn en versjon av Gutta i trehuset, kan det med fordel jobbes grundigere med dramaturgien og flyten i historien.

Saken fortsetter etter anbefalingene.

«Villvillmarka»: Sær og stilig

Om Gutta Krutt fremstår som en respons på massemarked og salgstall, er det ingen slike frierier å spore i Villvillmarka. Den siste hodeskallen. Dette er på mange måter en sær bok med en estetikk som nok appellerer mer til en nominasjon til Årets vakreste bøker enn til barneleseren. Typisk er det vel også at kritikeren holder en slik bok høyere enn den mer kommersielle Gutta Krutt. Så også her.

Men det handler ikke bare om fordommer og estetikk. Villvillmarka fremstår som mer helstøpt og gjennomarbeidet i alle ledd, fra rammefortelling til karakterer og replikkveksling. Også denne boken er full av sprø påfunn, men de gir mening i det universet skaperne har laget.

Villvillmarka er skrevet av Ola Nielsen Oldani og tegnet av Martin M. Hvattum. Handlingen foregår i sumpen, der myrbarna Knis, Lok og Nøste bor og jobber på vertshuset Den barmfagre nøkk. Det går så som så med inntjeningen, og når futen kommer for å innkreve skatten, er gode råd dyre. Trioen bestemmer seg for å arrangere en fest på gjenfredag (De dødes dag) for å tjene penger. Men da må de dra på handletur til Port Mortem (Dødsriket). Og så er historien i gang.

Lek med tradisjoner

Narrativet i Villvillmarka er slik sett klassisk: Et knippe protagonister reiser ut for å løse et oppdrag og vender hjem i triumf. Men historien fremstår likevel som original. Det handler mye om en lek med logikk. Universet og ordene ligner på noe vi kjenner, men legger seg litt på siden. Tittelen er et eksempel: Villvillmarka er en krysning av vill vill vest og villmark. Mark spiller dessuten på våtmarken de bor i. Et annet eksempel er Port Mortem, som spiller på ordet port, ettersom myrbarna må skytes gjennom en portal for å komme dit, samt post mortem, uttrykket som betyr etter døden. Leseren må stoppe opp litt og sortere referansene.

Et tredje eksempel er at økonomien i Port Mortem baserer seg på gåter og svar. For å lykkes med oppdraget, må figurene gi riktig svar på gåter. Dette likner på logikken i tradisjonelle eventyr og myter. Samtidig ikke. På en auksjon vinner for eksempel den som byr flest svar.

Et annet originalt grep er at bokens wunderkind, Nøste, er språkløs. Snakkeboblene hans består kun av bilder. Samtidig er det alltid Nøste som vet løsningen på problemene som oppstår. Igjen går tankene til klassisk mytologi, eksempelvis til Teiresias, den blinde seer. Nøste er den tause taleren i boken. Det skaper undring og et ekstra rom for fortolkning i teksten.

Metaperspektiver

Om jeg skulle innvende noe mot Villvillmarka, kunne det være nettopp referansebruken. Det er en del humor og metaperspektiv som kan gå over hodet på barna i målgruppen. Personlig har jeg aldri ment at dette er en svakhet. Så lenge boken er god, kan den kommunisere på mange plan. Det bør snarere sees som et tegn på kvalitet.

Epler og appelsiner, som sagt. Men likevel: Gutta Krutt er en utgivelse jeg opplever kan undervurdere målgruppen og verdien av en gjennomarbeidet historie. Villvillmarka er smart på en uhøytidelig måte, og byr på en lek med logikk og språk som både voksne og barn kan meske seg med.