Høstens debutanter: Vårt eget blikk

I hvilken grad er det mulig å sette seg i en annens sted og se verden med den andres øyne? Spørsmålet meldte seg nesten med en gang etter at jeg åpnet Erlend Skjetnes roman Eit anna blikk, og det ble mer påtrengende under lesingen.

Romanen har en jeg-person som forteller. Han heter Anwar og bor på et flyktningmottak i Nord-Norge. Handlingen foregår noen få år tilbake i tid da flyktninger kom med sykkel over grensen fra Russland. Tidlig i romanen forteller Anwar om sitt første møte med Walid, som snart skal bli romkamerat og bestevenn.

«Eg ser han for meg no: Det snør så vidt, han dreg ei hand gjennom det svarte håret. I det same gløttar han opp på meg, smiler fort, før han løftar ein liten ryggsekk ut av bagasjerommet. Har han reist så lett, må han vere ein av oss.»

De stemmeløse

Anwar og Walid er begge flyktninger fra Afghanistan, men to forskjellige typer. Anwar er en svakelig gutt. Han er tuberkuløs med innsunken brystkasse og heller ikke spesielt pen, men han er boklig anlagt og liker å lære språk. Han tilhører den forfulgte minoriteten hazara og snakker dari. Walid er hans motsetning, fysisk sterk, smidig og sjarmerende, en pashtuner med drag på damene. En av damene er vergen hans, Hege, en lokal kvinne som er mange år eldre enn de mindreårige asylsøkerne på flyktningmottaket. Til tross for alt som skiller dem blir Anwar og Walid venner. Mye av boken er Anwars beretning om dette vennskapet og hans beskrivelse av Walid, en gutt som gradvis går i oppløsning foran øynene våre, eller Anwars.

Få grupper i det norske samfunnet har vært så mye omtalt uten selv å få komme til orde, som mindreårige asylsøkere fra land som Afghanistan. Umiddelbart er det derfor lett å tenke at det er noe prisverdig ved Erlend Skjetnes forsøk på å gi stemme til de stemmeløse. Boken er da også nominert til Brageprisen.

Velmenende idealistiske kvinner

Det er flere ting å like ved denne romanen. Anwars skriveøvinger på et språk han ikke behersker har tidvis en poetisk kvalitet som nok vil røre mange lesere. Selv liker jeg best skildringen av Hege, den middelaldrende vergen, som, må en anta, bruker en relasjon med skjev maktfordeling til å skaffe seg seksuelt samkvem med en ung, sårbar gutt. Hun er skurken i romanen, men likevel nennsomt skildret. En kan mistenke at det er flere som Hege der ute.

Tanken går til den danske dikteren Yahya Hassan som døde i fjor, bare 25 år gammel. Læreren Louise Østergaard var hans kontaktperson da han var under det offentliges omsorg. Hun ble senere dømt til fem måneders betinget fengsel og 100 timers samfunnstjeneste for å ha hatt et seksuelt forhold til den 22 år yngre Yahya, som den gangen var 16 år. At velmenende idealistiske kvinner også kan være seksuelle overgripere er greit å bli minnet om.

Likevel, Eit anna blikk er en problematisk bok. En ting er det språklige. Å fortelle en historie på norsk fra ståstedet til en afghansk ungdom som ikke fullt ut behersker språket byr på noen utfordringer. Anwar er ivrig etter å lære norsk, men han snakker gebrokkent. Det er en pussighet ved teksten at Anwar er i stand til gjengi hva nordmenn har sagt i grammatikalsk feilfrie setninger, enten det er samtaler han har overhørt eller det er samtaler der han selv har deltatt med sitt eget svært haltende ordforråd.

En maske

En rekke ganger i romanen blir vi som lesere minnet om at jeg-fortelleren egentlig er en nordmann som har kledd seg ut som afghaner. Et eksempel er når læreren på flyktningmottaket «tvinger» de mindreårige asylsøkerne til å lage en bursdagslarve på veggen der de skal skrive fødselsdatoene sine i kronologisk rekkefølge og slik lage larvens kropp. Anwar kommenterer det på denne måten: «Det vart ei opphoping på datoen 1. januar, og generelt var det merkeleg kor mange som hadde bursdag på den 1. i dei ulike månadene, men oppgåva var grei nok som øving på ordenstal.»

At fødselsdatoen man får tildelt er første dag i den måneden man tror man er født, er ganske vanlig mange steder i Midtøsten. En afghaner vil neppe synes det er så merkelig. Han ville heller neppe ha behov for å meddele oss, et annet sted i teksten, at han naturligvis har hørt lyden av en bombe («kven har ikkje det i Afghanistan»).

17-årige Anwar er en maske, og i glipene til øyne er det en voksen, etnisk norsk forfatter som titter ut. Det merkes i den presise beskrivelsen av de ressurssvake norske ungdommene som er skeptiske til nykommerne i bygda. («Såg dei ikkje eigentleg ganske stusslege ut der dei sat med feittete hår og snuslepper, kledde i joggebukser og med kvar sin glorete boks energidrikk?») Det merkes også i alt fra beskrivelsene av samisk kultur til norsk asylpolitikk.

Onkel Toms hytte

Eit anna blikk er en politisk og sentimental roman skrevet av en etnisk norsk forfatter for et etnisk norsk publikum. Den kan minne litt om Onkel Toms hytte. Harriet Beecher Stowe var en hvit kvinne som skrev om slaveriet i USA for et hvitt publikum, og mye av suksessen skyldtes at hun beskrev de svarte på en måte som gjorde det lett for det hvite publikummet å like dem. Erlend Skjetne beskriver Anwar, Walid og de andre på flyktningmottaket på en måte som gir lite motstand, og gjør dem lette å like. Anwar bruker mye tid på å tenke sympatiske tanker om de norske samene, og det er overraskende hvor lite han og de andre ungdommene beskjeftiger seg med norske kvinners seksualmoral. Om afghansk æreskultur skulle ha en kime i seg til å komme i konflikt med norske normer, så merkes det lite til det her.

Ingen av de unge afghanerne på mottaket framstår heller som spesielt kyniske, opportunistiske eller beregnende. Det er påfallende i hvilken grad de mangler personlighetstrekk som ville ha vært høyst forståelige ut fra deres bakgrunn og oppvekst i et krigsherjet land, men som mange nordmenn uten lignende oppvekst lett vil oppfatte som ubehagelige. Selv de «slemme» på mottaket nøyer seg med å si «Tørk av deg gliset, hazara» til Anwar når de kunne ha brukt tradisjonelle skjellsord som «flatnese», «pakkesel», «musespisende hazara».

Kulturell appropriasjon

Walids verge, Hege, er som nevnt skurken i historien, i tillegg til norske politikere som ikke vil gi afghanerne asyl. Familiene i Afghanistan som har sendt de mindreårige ungdommene ut på en svært usikker reise til det kalde nord, slipper lettere unna. Walid er bitter på moren som sendte ham utenlands, men temaet blir i liten grad utbrodert. Handlingen i romanen foregår på den tiden da afghanske familier sendte sine sønner til Norge for å søke asyl, samtidig som norske familier sendte sine sønner til Afghanistan for å slåss. Om noen synes det er et paradoks, så nevnes det ikke i denne romanen.

En helt annen diskusjon er om en hvit norsk forfatter har rett til å snakke med stemmen til en afghansk flyktning. De som bidro til at den meksikansk-amerikanske barne-og ungdomsbokforfatteren e. E. Charlton-Trujillos roman When We Was Fierce ble trukket av forlaget i 2016, fordi de mente at hen approprierte stemmen til en svart tenåring, vil antagelig si nei. Denne anmelder, en hvit norsk forfatter, vil si ja. Men gitt debatten om kulturell appropriasjon i den engelskspråklige verden, og diverse bokprosjekter som har blitt kritisert og kansellert, så tror jeg Skjetne lett kunne ha blitt anklaget for literary appropriation of race, og fått vansker med å utgi boka i USA. Der er vi ikke i Norge ennå.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Naivt prosjekt

Erlend Skjetne har arbeidet som norsklærer for flyktninger, og denne researchen merkes i teksten. Livet på flyktningmottaket er gjengitt med mange detaljer som virker autentiske, men det er ikke nok til å skrive en helt igjennom troverdig førstepersons-fortelling fra ståstedet til en mindreårig afghansk flyktning.

Litterært er dette ingen dårlig bok. Forfatteren har et godt språk og behersker antydningens kunst, men avstanden i kultur, språk, normer og erfaringer mellom forfatter og jeg-forteller er så stor at teksten framstår som et noe naivt prosjekt. Erlend Skjetne har all mulig rett til å forsøke, men romanen Eit anna blikk viser hvor vanskelig det er å skrive med et annet blikk enn sitt eget.