Husky på NRK: Bombarderer sansene

Med dagens strømme-logikk gjelder det å presentere seg fort, og NRK-aktuelle Husky vet å benytte en åpningsscene for det den er verdt:  

Iskalde grøssetoner understreker at et ensomt, frostdekket hus ikke er noe trivelig sted. Femten sekunder senere er vi på innsiden og uhyggen intensiveres: En livredd gutt skjelver seg gjennom golde korridorer, og musikken har nå fått selskap av knirking, bjeffing og det som kanskje er gufne menneskestemmer. Det er blodsprut og en kniv på gulvet, helten trosser redselen og beveger seg videre til et rom med videoskjermer som viser eksperimentering på og mishandling av hunder i en innhegning. Sekunder senere, blir nysgjerrigperen angrepet og ført bort av to voksne, maskerte menn.   

Det har tatt ett minutt og 31 sekunder å sette stemningen for Husky og samtidig gjøre det temmelig klart at dette ikke er noe for de minste NRK Super-brukerne, ikke for de mellomste heller. Og det skal snart bli tydelig at det ikke bare er skrekk-konvensjonene serien forsyner seg friskt av.  

https://tv.nrk.no/serie/husky

Prioriterer action over identitet  

Husky markedsføres som den første NRK-produserte thrilleren for barn mellom ti og tolv og er produsert av NRK Sapmi – en institusjon man forbinder mer med nyheter enn drama. Statskanalens forhåndsomtale lar være å gjøre et poeng av at handlingen foregår i Karasjok, med nesten all dialog på samisk. 

I spillefilmen og den påfølgende tv-serien Ante, som ble vist på NRK i 1975, 1977, 1982 og 1987, var det samiske selve hovedpoenget: Tittelfiguren (Sverre Porsanger) må forlate familiens reindrift til fordel for fornorskning og fornedrelse på kostskole i Kautokeino. Oscarnominerte Veiviseren (1987) var tidenes første samiskspråklige film og smeltet et urgammelt samisk sagn sammen med Hollywood-formler og mektige landskapsbilder.   

I vår tid er samisk representasjon en større selvfølge i filmer og serier – i fjor satte både La elva leve og Vi lover et helvete avtrykk i offentligheten.   

Det er sannsynligvis denne utviklingen som lar Husky prioritere spenning og action over diskusjoner om samisk identitet – her er verken kofter, lavvoer, reinsdyr eller konflikter med det norske storsamfunnet.   

Grov skolegårdsvold utenfor plottet  

Vi blir kjent med hovedpersonen Elle (Sara Felicia Rasmus Labba) mens hun sitter i en Snelandia-buss på vei fra Tromsø til Karasjok. Foreldrene er skilt og moren driver et hundekjøringsselskap i Karasjok. Når organiserte kriminelle stjeler hunder fra området, starter Elle og vennene Ásllat (Mihkku Ballovara) og Jovnna (Leon Alseth Valio)  en etterforskning. Hva skal dyrene brukes til? Hvem er egentlig den nye naboen, morens barndomskjæreste Heakki (Mikkel Gaup)? Vet dyrlegen eller den kosmetikkbesatte tanten mer enn de gir inntrykk av? Krimfremdriften forsøkes avstemt med sosialrealisme, ved siden av hovedhandlingen må trioen hanskes med skilsmisse, bekymringsmeldinger, mobbing og overraskende grov skolegårdsvold.  

Konvensjonelt 

Ingen av disse elementene er av avgjørende betydning for handlingen, det virker som deres viktigste funksjon er å gjøre serien mer virkelighetsnær. For, som antydet, Husky er en serie som boltrer seg i konvensjoner:  

Det lages spenning av avdekkingen av innholdet i en stjålet minnepinne. Det viftes med pistoler og kikkes overrasket opp fra dataskjermer. Den bebrillede tolvåringen Jovnna behersker både hacking og romavlytting. Amandavinneren Gard Emils rolle minner om Ryan Goslings i Drive – han er dessuten tilsvarende lyssatt. Det er snøscooterjakt, korridorskrekk, kaffedrikkende politifolk, morske håndlangere, undercover-agenter og muntlige referanser til Sherlock Holmes og James Bond. Skurken oppfører seg dessuten akkurat som i Bond-serien: Forteller alle detaljer om plan og motiver før fienden plasseres i en dødsfelle som ikke fungerer.   

Det tekniske – kameraføringer, klipperytme, musikk, actionkoreografi – er imponerende proft utført, men nettopp denne proffheten – kombinert med de velkjente grepene – truer tidvis med å frata Husky sin finnmarkske egenart. Har serieskapernes higen etter å treffe så mange som mulig resultert en for vag og generisk produksjon?   

Utsøkt ensemble  

Heldigvis ikke. Skuespillerne og den gode instruksjonen gir serien sjarm og personlighet. Sara Felicia Rasmus Labbas fine vekslinger mellom stødig og overrasket sender tankene til Judy Garland i Trollmannen fra Oz (1939). Mihkku Ballovara gjør rollefiguren Ásllat gåtefull, mens Leon Alseth Valio spiller Jovnna med spretten nysgjerrighet. Den voksne delen av ensemblet er ikke dårligere. Ánne Mággá Wigelius er sårbar og handlekraftig som Elles mor. Ante-veteranen Sverre Porsanger skaper en minneverdig banditt. Og Veiviseren-hovedrolleinnehaver Mikkel Gaup er suveren som den mystiske naboen Heaika, særlig i gjentatte metamorfoser mellom sjarmerende-jovial og iskald-skummel.  

Flere sesonger?  

Husky er en krim som inviterer seerne til å gjette på hvem som er skurken, og den noenlunde øvede publikummer treffer blink på første forsøk. Ørliten røpealarm: Det dreier seg om kosmetikk, og serien griper aldri sjansen til å problematisere skjønnhetsidealet i gjentatte reklamefilmer på Elles skjerm.   

Men kanskje alle disse innvendingene er urettferdige, all den tid Husky makter å gjøre det en thriller skal gjøre – frembringe neglebitende spenning. De mest intense scenene er et sant bombardement av sansene, med virkemidler som effektivt tynes for alt de er verdt. Imponerende – særlig med tanke på at regissør og manusforfatter Jan Tore Trysnes aldri har jobbet i så stort format tidligere.   

Som NRK selv påpeker, er målgruppen uvante med norske eksempler på sjangeren og dette forsøket handler mer om å leve opp til thrillerens forventninger enn nyskapning. Seriens sosiale samvittighet oppleves som både oppriktig og prisverdig, både når det gjelder hunder og menneskers velferd.

Aller best er Husky når den drar på hardt og våger å være riktig episk, når hardtslående komposisjoner lydlegger nordlys og snøskuterjakter, fenomener resten av Norge og verden ikke er bortskjemte med. Persongalleriet og miljøet er rikt nok til å rettferdiggjøre flere sesonger, og håpet er at en eventuell oppfølger beholder denne egenarten og samtidig våger å utfordre thriller-, skrekk-, og actionkonvensjonene.