PREMIERE PÅ NRK: Norsk-ish – en kulturell spagat

En atypisk «Løkka-serie»

Da første sesong av «Norsk-ish» kom ut i 2020, var det noe av det mest forfriskende man hadde sett i den norske tv-ruta på lenge. En atypisk «Løkka-serie» plassert rett i utkanten av hovedstadens hipsterunivers. Karakterer uten klisjé-karakteristikker, og med hudfarger som minnet oss om at, ja, nordmenn kommer i utallige farger og benytter seg av mer enn riks- og sidemål i dagligtalen.

Selv om hovedkarakterene i «Norsk-ish» fortsetter å famle seg fram i livet på gøyalt vis, er sesong to et hakk mørkere og mer alvorlig enn den første. Plottene skjæres så til grader ned til beinet, at det blir mulig å se at livene til to-kulturelle handler om mye mer enn navnet de bærer.

Identitets-spagat

Amrit, Fariba og Helin står fortsatt i identitets-spagaten som preget første sesong. Amrit (Ravdeep Singh Bajwa) prøver å sjonglere et sårbart samboerskap, sammen med sin økende bekymring for den aldrende moren som bor alene. Fariba (Nasrin Khusrawi) forventer forskudd på arven, men får den ikke med mindre hun kommer seg inn på medisinstudiet. Helin (Selda Ekiz) vil finne seg selv i Berlin, men henger i en slags tyrkisk enklave som gjør at hun motvillig trekkes mot det velkjente. Ikke akkurat easy-peasy.

Unge vil kjenne igjen utfordringene

Alle tre klarer å formidle ektefølt glede, tap og sorg med uttrykk og fakter ingen replikker i verden vil klare å erstatte. De evner å få karakterene sine til å fortsette å surre seg fram i livet, men minner oss først og fremst på at de er mennesker uavhengig av tro, hudfarge og veivalg i livet. Selv om ikke alle nødvendigvis vil forstå de kulturelle referansene, vil nok mange unge kjenne igjen utfordringene karakterene møter. De mindre kjente skuespillerne har ikke like mange strenger å spille på i egne scener, men i scener sammen med hovedskuespillerne, får de god hjelp til å ro seg i land.

Psykisk helse, generasjonstraumer og selvbestemmelsesretten

Den såkalte identitets-angsten er der både billedlig og bokstavelig gjennom hele sesongen, og det går nesten ikke mer enn ett minutt, før man blir påminnet om at serien er et konsept som vi aldri før har sett på norsk tv. Ved å benytte seg av den samme formelen som gjorde at «Norsk-ish» fortjente én sesong til, åpnes det for flere underkommuniserte temaer. Psykisk helse, generasjonstraumer og selvbestemmelsesretten, er ikke noe å kimse av, og som mange unge voksne går igjennom. Slik sett, fortsetter serien å favne bredere enn det fordommene våre vil ha en til å tro når en først ser serie-plakaten. Det handler også om å vise at majoritetsbefolkningen ikke er alene om å kjenne på allmenne prøvelser.

Ikke bare én måte å tilhøre Norge

I serien er dette kilde til spennende drama som gjør at hovedkarakterene får utforsket spriket mellom familiens forventninger og egne ønsker. For utenforstående (hvis det er lov til å si det), skaper slike dilemmaer grunnlag for referansepunkter og informasjonssanking. Det er ikke bare én måte å være norsk på. Det er ikke bare én måte å tilhøre Norge.

Men man trenger da heller ikke å nevne dette hele tiden?

Det er nettopp her serien kommer til kort. Man skulle likt å se at serieskaperne la vekk «premiss-påminnelsen» i skuffen, slik at de kunne fokusere helt og holdent på konfliktene de skaper. Man faller for fristelsen til å dra samtalene mellom «det norske» og «det utenlandske» så langt, og så ofte, at det oppleves som en tvangstrøye. Det skorter ikke på nerven i noen av handlingstrådene til hovedkarakterene, men serien ville vært enda mer vellykket hvis man lot situasjonene få spille seg ut. Ansvaret for å drive handlingen framover legges i overkant for mye i dialogen, enn det som strengt tatt er nødvendig. Det legges ikke skjul på utfordringer til unge to-kulturelle som hvite nordmenn ikke kan forstå seg på, men man skal være varsom med å få det til å virke som om dette er det eneste de snakker om hver eneste lunsj.

I Amrits historielinje er det riktig nok rikelig med pauser, men her tar det imidlertid litt for mange episoder før angstanfallene hans blir forståelig. Faribas møte med ildsjelen Sherosh (Kamal Mustaffai) på en ungdomsklubb øst i Oslo, har noe friskt over seg, men følger ikke perspektivet som ville vært mer tro mot seriens kjerneverdier. Det ville ikke vært mindre spennende hvis man rendyrket perspektivene i skjæringspunktet der «utlendinger» og en norsk-ish som Fariba møtes. Det nærmeste dramaet man kommer i denne historielinjen, er at Fariba tar penger som ikke er hennes.

Moralsk problematisk, ja. Dramaturgisk blir det bare et tja.

Så er det også viktig å påpeke at kjernen i «Norsk-ish», ikke nødvendigvis har vært å bli talerør for brennbare temaer, men heller sette søkelys på de ulike nyansene av hva det faktisk vil si å være norsk. Nye perspektiver frontet av kunstnere med mangfoldskompetanse sprøyter nytt blod i en helhvit-bransje.

Slik sett har serieskaperne Bahareh Badavi og Melike Leblebicioğlu Kaveh allerede åpnet for nye tolkninger og perspektiver av etablerte debatter som kunsten, ja, hele samfunnet er tjent med.

De som håper å se hovedkarakterene gjøre noe gutsy, som for eksempel å brenne en koran eller komme ut av skapet i en familie der slikt ikke er akseptert, må være de første til å se denne serien. Ikke noe av dette finner sted, men det er heller ikke savnet. I beste fall går man fra å se på «de andre» som litt mer norske enn det man allerede gjør. Hvilken norsk serie har klart det før «Norsk-ish»?

For de som trodde at denne serien ville være umulig å selge, og ikke minst for norsk tv generelt, er det fortsatt verdifullt å se hovedkarakterer det burde være langt flere av. Det vil si de som er naturlige brune, de som drikker tyrkisk chai og som «switcher» om til ulike versjoner av seg selv avhengig av omgivelsene rundt. Det er her serien er på sitt beste, og som alle kan dra nytte av å ta innover seg.

Enten du bor på bygda eller i byen. I hus eller blokk. Og samme om du er norsk eller bare norsk-ish.