Hva er det egentlig å hente hos Ibsen for en skoleelev?

«Veien til Ibsen går gjennom Harry Potter», sa Aslak Sira Myhre klokt i et radioprogram for en stund tilbake. Selv har jeg lurt på hvor verdifulle Henrik Ibsens dramatiske verk kan være for en ungdomsskoleelev. Ibsen skrev i utgangspunktet for et voksent publikum. Fra egen oppvekst husker jeg godt at vi gikk gjennom Vildanden på ungdomsskolen, vi leste oss gjennom de snirklete ordene i den tynne, rosa skolesett-boken, og vi så Et dukkehjem fra Fjernsynsteateret. Jeg husker også at de fleste av oss syntes noveller var mer spennende enn dramatikk.

Da jeg så Hedda Gabler og Byggmester Solness under Ibsenfestivalen ved Nationaltheatret i høst, var det med tanke på hvordan stykkene møter et ungt publikum. Begge disse forestillingene spilles for skoleelever dette semesteret. Premieresalene var riktignok ikke fylt av denne målgruppen, slik er det sjelden i teateret. Mange av festivalens Ibsen-forestillinger bar preg av å ville nærme seg en slags ren og teksttro Ibsen. På Nationaltheatrets premierefest-video etter Solness-premieren ble stykket karakterisert av norske kulturkjendiser som «Ibsen i sin kjerne» og at det var «deilig å se Ibsen uten allverdens merkelige påfunn». Her ligger en nøkkel.

Den godeste Henrik

Jeg har snakket med lærere som for noen år tilbake hadde så Vildanden-fascinerte elever at ungdommene på eget initiativ og for egen regning reiste til Oslo for å se en oppsetning av stykket. De kom skuffet tilbake og skjønte ingen ting av det de hadde sett. Elevene opplevde at alt de kjente var snudd på hodet i forestillingen. Ulike regigrep gjorde at de ikke kjente stykket igjen. Selvsagt er dette også en del av en dannelsesprosess, men disse lærerne tvilte på om elevene kom til å ville se Ibsen på teater igjen noen gang. En slik opplevelse kan være en døråpner, eller det kan slenge døra igjen foran nesa på den godeste Henrik.

Årets Byggmester Solness og Hedda Gabler ved Nationaltheatret har studieopplegg rettet mot målgruppene videregående skole (Solness) og 10. trinn og oppover (Gabler). Hva er det å hente i disse stykkene for en skoleelev?

Mye, skal vi tro Nationaltheatrets studiemateriell. Hedda Gabler møter kompetansemål fra læreplanen for norsk, KRLE, drama, psykologi og samfunnsfag. Byggmester Solness slår til med kompetansemål fra læreplanen for norsk, KRLE, drama, psykologi, samfunnsfag, design og arkitektur. Hvilke kompetansemål det er snakk om, sier studiemateriellet ingenting om – det burde det gjort. Studiemateriellet spør heller ikke «hva har du lært?». Akkurat det er egentlig fint. En ting er å lære om Ibsen, samtiden, litteraturhistorien og virkemidlene, en annen ting hva Ibsen lærer deg. Det svaret må modne seg frem.

Hilde tar tak

Og den modningen har å gjøre med berøringspunkter med eget liv. Det vil si Hilde og Hedda. Det er når det rene og teksttro, ordene fra boken, dundrer inn i ungdommenes samtid at en spenning kan oppstå.

Når Hilde Wangel åpenbarer seg i Byggmester Solness, nesten som sendt fra oven, når hun står der i den gule snekkerbuksa og med utslått hår og snakker om skitne underbukser og om deilighet, så er det som om hun livestreamer sitt eget liv. Mariann Hole spiller ut en ung kvinne uten planer, men bagasjen hun bærer med seg, er en tikkende bombe.  Og det er uttalt i utstråling før hun rekker å åpne munnen. Hilde Wangel er en skikkelse så anti alt som finnes, hun er helt motsatt av det den verdenen hun trer inn i består av. Hun er modig og bestemt, og hun går rett inn i en debatt om overgrep – en hverdag som lett kan relateres til deling av bilder, til grooming, til voksne som har gjort ting de absolutt ikke burde mot barn.

Og der brenner det for en ungdom. Det er nesten merkelig at Ibsens gamle tekst kan bli så potent som den gjør hos Hilde Wangel i denne oppsetningen. Hun står der og sier ikke, men utstråler Jeg sliter med dette. Men ikke prøv deg, byggmester. Det er min tur nå. Det på et vis overseksualiserte vesenet Hilde glir rett inn i en ungdomskultur som preges av det samme. Hun viser hvor komplisert det kan være å navigere i dette landskapet. Hilde Wangel blir en katalysator for forandring, galskap – og forståelse, tror jeg. Hilde går det an å kjenne seg igjen i. Hilde skaper paralleller til ungdommenes eget univers. I et stykke som ellers har en setting og et språk som kan virke både underlig, fascinerende og fjernt alt etter hvilken ungdom du spør.

Praktspraglen Hedda

Om Hilde er fra en annen verden, er Hedda en som ikke klarer å fri seg fra sin. Ved Torshovteatret er scenografien på den intime scenen et møblert hjem med en buet petroleumsblå sofa. Oldemoraktige planter er dandert sammen med brett med drikke, pistoler, magasiner og bøker. Ungdommene i salen møter en ukomplisert setting, klare roller, replikker som flyter lett. Hedda Gabler i Sofia Jupithers regi fremstår ikke som et uinntagelig stykke. Men Hedda er en gåte. Hun er et trofé, en praktspragle på en sofa, et menneske som ikke vet hva hun vil, men som likevel har latt seg redusere til funksjon (kone) – og innser at hun har valgt feil.

Men Hedda kan ikke bare gå, slik vår tids frihetspremiss for en ungdom i dag kan fortone seg. Hun klarer ikke, som Nora, å gå ut i dagen. Hun velger i stedet mørket. Hun snakker om det deilige og vidunderlige, om vinløv i håret, men er for feig til å våge å velge seg selv. Det er fatalt. I stykket gjør Hedda gang på gang valg som er vonde for andre, og ender opp med å være en ingen har bruk for. Dilemmaet i hvert eneste valg har vært lysende i Kjersti Botn Sandals ansikt, og hun har konsekvent valgt de ondeste av muligheter. Om det er kjedsomhet, egoisme eller opplevelsen av å bli avvist – Hedda velger det bisarre. Med vilje.

Hun skyter seg. Det er brutalt, Hedda er på ingen måte et forbilde slik Nora eller Hilde kan fremstå. Men hun tematiserer ufrihet og en skvis jeg tror et ungt menneske i dag kan kjenne igjen. Det finnes få kriteriefrie soner i en ungdoms liv, og Hedda har kanskje ingen. Ikke noe sted der ingen forventer eller krever noe av henne. Ikke noe sted der hun ikke trenger å være på. Når ingen i tillegg har bruk for henne, er tilværelsen ganske tom.

Og det er i dette jeg tror gjenklangen inn i unge menneskers liv kan høres. Ibsens replikker kan til tider være gåtefulle og snodige for unge lesere, men uttalt inn i en setting eller en livshistorie de kan relatere til, kan det skape noe større. Da dundrer Ibsen inn i ungdommenes samtid, da smyger dramatikken hans seg inn mot hjerterøttene til en ny generasjon. Og da er «den rene Ibsen» et godt utgangspunkt. Da kan ungdommene få utvidet det de kjenner av Ibsen fra før.

Hvilken kaffe?

Studiemateriellet til bruk i klasserommet etter forestilling legger opp til forståelse av Ibsen og forståelse av karakter. Forståelse av samtid til dels, men også av hvem de ulike karakterene fra stykket kunne vært i dag. De oppfordres til å spille ut hvordan Hedda Gabler ville oppført seg i kaffekø, hvor hun og Jørgen Tesman ville plassert seg i kafeen. Hvordan de ville reagert om Eilert Løvborg plutselig kom inn. Kanskje er det øvelser som disse elevene ender opp med å huske best fra hele hendelsen? Jeg tror skoleelever har godt av flytte på og spille ut Ibsen i en setting som er en helt annen enn titteskapsscenens møblerte hjem, og å gjøre det på sine egne premisser. Som å lage handlelisten til Hilde Wangel. Se for seg byggmester Solness som støvsuger. Og så videre. Grunnen til at jeg tror dette er godt etterarbeid, handler dypest sett om forståelse av en selv og om samspill med omgivelsene. Alt det tekniske ved Ibsen sørger skoleverket for at de får inn uansett. I dagens resultatorienterte skole er det liten sjanse for at Ibsens bruk av retrospektiv teknikk går elevene hus forbi.

Ibsen er nasjonaldramatikeren, Ibsen er spennende å skulle bryne seg på. Derfor tror jeg disse rene oppsetningene, der teksten elevene har jobbet med er gjenkjennelig, er gull for en skoleelev som ennå ikke har for vane å renne ned dørene ved teatrene våre. Ibsens biografi kan de når som helst lese seg opp på, men et teaterbesøk har mange flere aspekter ved læring, noen av dem ganske usynlige.

Hvis det er sant at veien til Ibsen går gjennom Harry Potter, så handler det om å opparbeide seg glede over litteratur og lesing for så å gå videre og utforske andre og mer komplekse verk. Det samme gjelder vel også for teater? For ungdommenes del: Gjenkjennelse, berøringspunkter og fellesskapet i teatersalen skaper forståelse, kanskje også lyst til å se mer – og annet – teater. Så lenge man ikke føler seg dum når man går ut av teateret etterpå.