Automaten, revolusjonen og foreldreskapet

I Kanonhallen på Hasle setter Nationaltheatret opp en familieforestilling basert på tre av Hans Christian Andersens eventyr fra midten av 1800-tallet: Nattergalen, som også er tittel på forestillingen, Keiserens nye klær og Ole Lukkøye. Stykkene lekes med, veves sammen og vris på. Anmeldere har kalt stykket «overlesset» (1). I hvert fall er det nok som skjer til at mine medbrakte barn på 9 og 12 ikke kjedet seg. Både nakendrakta, at barna trekkes opp på scenen, de forsømte barna og den bortskjemte kongen gir også masse å snakke om i etterkant. Voksne bør ta ansvar for at den praten ikke blir for platt.   

For moralen i forestillingen kan tolkes som litt banal; det naturlige er bedre enn det kunstige, makt korrumperer, forfengelighet straffer seg, hold deg til de nære ting og det enkle er ofte det beste. Og å gjenta Håvamål som familiekomedie er er vanskelig å komme i mål med uten å virke platt. Men fortellingene som krysser hverandre i stykket har et lag til. De innehar også muligheten til å belyse makt, hierarkier og forholdet mellom teknologi og mennesker som gjør det mulig å snakke med barn om litt spenstigere løsninger på tingenes begredelige tilstand. Og gi svar på hvem barn bør avsløre at står der nakne. 

1 Elin Lindberg, ‘Overlesset H.C. Andersen’, Norsk Shakespearetidsskrift <https://shakespearetidsskrift.no/2024/01/overlesset-hc-andersen> [accessed 24 January 2024]. 

Meta meta

Forestillingen har en filminnspilling som ramme. Ganske raskt er det klart av filmen som skal spilles inn, er HC Andersen-basert. Regissør av filmen er den prisberømte regissøren Hans Christian Johansen. Trass i at han er kledd som han skal på 70-tallsparty i et konsulentselskap, er nok filminnspillingen plassert i vår tid. De to nivåene, innspillingen og eventyrene, sklir mot slutten sammen.

Underveis forstyrrer innspillingen stadig vekk eventyrfortellingen. Da avbrytes også eventyrfortellingen som driver forestillingen; ved at filmens innspillingsleder henvender seg til publikum, når barna til regissøren ringer inn til sin fraværende filmprisjaktende far eller når Bob fra banken kommer og vil stenge det hele fordi pengene er slutt. 

Mange av figurene på scenen er oppjaget. Aller mest oppjaget er kongen, stykkets keiser. Han begjærer alt og kan få alt. I det minste er det det hans nesten like oppjagede ministere forsøker å skaffe ham. Ministeren for finere ting og Førsteministeren smisker og kryper og jager og jages rundt etter fine ting, fine tekstiler og fine fugler. Som ofte i fortellingene til oppkomlingen HC Andersen ligger fornuften et annet sted enn hos konger, ministere og andre på toppen av samfunnet. (2) I tråd med dette er det den «enkle» kokkejenta med nordnorsk dialekt som står for fornuften når det går over styr for ministerne. Hun forstår at det folk trenger ikke er fine ting, men en klem. Kokkejenta er et idealbilde på vanlige fornuftige folk, hun smisker ikke, men sier det som det er, er snill og gjør jobben sin. 

2 Andrew Teverson, Fairy Tale, New Critical Idiom (New York, N.Y.: Routledge, 2013), p. 74. 

Avskjedsforestillingen

Kokkejenta kan litt av hvert om verden, og hjelper ministerne så de finner den grå og pjuskete nattergalen og får tatt den med hjem til keiseren. Nattergalen er en kontrast til de spjåkete og bråkete folkene som dominerer livet i kongens hoff. Den er dempet, forsiktig og uaffektert.

Fuglen er spilt av Per Christian Ellefsen. Forestillingen er dessuten avskjedsforestillingen hans.(3) Det han får til med sin dempede tilstedeværelse står enda sterkere i lys av eventyret som er utgangspunktet. I HC Andersens eventyr sender keiseren folk fra hoffet ut for å finne fuglen med den vakre sangen. Slik beskrives den av «kavaleren» fra keiserens hoff når de endelig finner nattergalen: «Så simpel den ser ut! Den har visst mistet kuløren av å se så mange fornemme mennesker hos seg!» (4). Ellefsen skinner på scenen med sin manglende kulør. Og hatten av for kostymedesignerne som har klart å lage en drakt der mannen og fuglen framstår som ett.  

3 Inger Marie Kjølstadmyr, ‘Nattergal i nye fjær’, Dagsavisen, 2024 <https://www.dagsavisen.no/kultur/2024/01/21/nattergal-i-nye-fjaer/> [accessed 24 January 2024]. 

4 H. C. (Hans Christian) Andersen and Janusz Grabiański, Eventyr: H.C. Andersen ; illustrert av Janusz Grabianski (Oslo: Aschehoug, 1965), p. 191 <https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017031548115> [accessed 24 January 2024]. 

Teknologi fremfor den frie sjelen

Men nattergalen er et stort problem, for den nekter å synge på befaling. Nattergalen synger kun den vakre sangen sin ved soloppgang og solnedgang. Det frustrerer kongen som krever å få det som han vil og ministerne som skal ordne det. Så får kongen en gyllen nattergalautomat fra keiseren av Japan.   

Automaten tilfredsstiller til de grader keiserens behov for lydighet og iøynefallende uttrykk, at den levede nattergalen han hadde lagt frustrert elsk på, smyger seg ut av keiserens slott. Slik velger keiseren automaten, det ikke-levende, kontrollerbare, forseggjorte framfor det organiske, levende, tenkende og simpelt utseende. En undersått fremfor en fri sjel og en forløper for kapitalistenes drøm om å bytte ut industriarbeidere med roboter og servicearbeidere med kunstig intelligens.  

I vår tid velger regissør HC Johansen på samme vis å bruke all sin tid og alle ressurser på å lage filmen som skal gi ham flere filmpriser. Barna ringer, overlatt til seg selv, og eks(selvfølgelig)-kona ringer og gjør ham oppmerksom på at det er hans uke med barna. Seilbåten han har kjøpt er bare til stas og ikke til bruk. Er det tomt for penger når den gylne nattergalen han har kjøpt til bruk i filmen går i stykker og må erstattes, ringer han bare Bob i banken, også spilt av Ellefsen, for å få mer. Og som vi vet, som Nationaltheatret allikevel insisterer på å fortelle, er ikke lykken å få mer.  

Ole lukkeøye som døden

Eventyr og familieforestillinger får sin kraft når fortellingene lever videre i tenking og prat om hvordan verden skal være og livet skal leves. Dyr, keisere, askepotter og askeladder blir figurer det er godt å tenke med for barn og voksne, som Levi-Strauss beskrev i sine antropologiske studier. (5)

Noen ganger kan eventyrfigurer bli nesten for gode å tenke med. Det er vel ikke bare jeg som stadig finner det fristende å hevde at dem jeg ikke liker i offentligheten, egentlig er nakne. Å peke på sånt, er å forsøke å få rollen som den som er ubesudlet av samtidens lureri og derfor kan se klart det som er skjult for andre. Men å tråkke andre ned, straffer seg når du må vise karakterboka til broren til Ole Lukkøye. Som kanskje er mer kjent som figur enn fra HC Andersen eventyr.  

Han dukker opp mot slutten av forestillingen. I Andersens eventyr presenteres han slik:  

Vet du hva, jeg vil vise deg broren min. Han heter også Ole Lukkøye. Men han besøker aldri noe menneske mer enn en gang, og når han kommer, tar han dem med seg på hesten sin og forteller eventyr for dem. Han kan bare ta med to. Det ene er så makeløst vidunderlig at ingen i verden kan tenke seg noe skjønnere, og det andre er så fæl og grusom at – ja det kan ikke beskrives. …. Der ser du broren min. Den andre Ole Lukkøye. Han kalles også for Døden. (6)

«Han har jeg hørt om før», sa barna jeg hadde med meg da skredderen dukket opp for å selge kongen stoffer som bare de kloke kan se. Ole Lukkøye sin karakter var mer forvirrende for dem, for ham de kjenner kommer inn gjennom stengte ruter og forteller barn eventyr. Det er kanskje fordi Scenekunsts anmelder Anderz Døving er mer fortrolig med sangen enn HC Andersens eventyr at han i sin anmeldelse av Nattergalen skriver om Ole Lukkøye at «han dukker bare noe umotivert opp på slutten, og det eneste likhetstrekket med originaleventyret er at han har en paraply i hånden.» (7)

Riktigere er det vel at Dødens ankomst mot slutten av forestillingen på Nationaltheateret er i tråd både med eventyret om Nattergalen og eventyret om Ole Lukkøye. I eventyret er det de dødes karakterbok som avgjør om de får det gode eller det dårlige eventyret i etterlivet. I teaterstykket er skjebnen din mer avhengig av hva du har lært når du står på kanten av livets stup. Og kongen må ha lært å velge rett mellom nattergalen som automaten og nattergalen som levende fugl. 

5 Claude Lévi-Strauss, Den ville tanke, trans. by Erik Ringen, Norbok (Oslo: Spartacus, 2002), p. 88 <https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014041106046> [accessed 13 October 2023].

6 H. C. (Hans Christian) Andersen, P. Chr (Peter Christen) Asbjørnsen, and P. Chr (Peter Christen) Asbjørnsen, Berømte eventyr: H.C. Andersen, Asbjørnsen og Moe, Tusen og en natt, trans. by Odd Bang Hansen and Waldemar Brøgger, Norbok (Oslo: LibriArte, 1997), p. 319 <https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022400048> [accessed 24 January 2024]. 

7 Anderz Døving, ‘Nesten godt teater – Scenekunst’, 2024 <https://scenekunst.no/artikler/nesten-godt-teater> [accessed 24 January 2024]. 

Vår passion for levende maskiner

Mennesker skremmes og frastøtes av det uhjemmelige, skriver Sigmund Freud i teksten «Das Unheimliche». (8) Noe som nesten ser ut som du forventer, men ikke helt, er nifsere enn det som er helt fremmed, er teorien. Den blir brukt til å forklare folks reaksjon på automater som er laget for å framstå som noe levende. Men mennesker fascineres også av automater, og har ifølge historiker Minsoo Kang hatt sublime drømmer om levende maskiner i minst 1000 år. (9)

Ideen om at «kunstig intelligens» skal forbigå menneskelig intelligens står altså i en lang tradisjon. Blant de mest kjente eksemplene er Jacques de Vaucansons «fordøyende and» fra første halvdel av 1700-tallet. Den mekaniske anda ble feilaktig presentert som om den kunne spise, fordøye og bæsje, og sammen med flere av Vacuansons automater ble den et referansepunkt for det som ble skrevet om automater hundre år framover. (10) Kanskje også HC Andersen ble påvirket da det var en fugl han valgte å gjøre til automaten i eventyret. 

Kanskje ikke. Mange av HC Andersens tekster, som jo er i randsonen av eventyrkategorien siden de har kjent forfatter, er omskrivinger av eldre fortellinger. Han gjorde seg stor på å vri og vrenge på gamle fortellinger og føre dem inn i tidens diskusjoner. (11) Sånn sett er det Nationaltheatret gjør helt i Andersens ånd. Men mens Andersen utfordret samtidens pedagogiske idealer med eventyrene sine, tror jeg nesten ingen reagerer på budskapet i Nattergalen. Det er praksis og dilemmaer, ikke ideologi, som gjør det vanskelig å sette famille før karriere. Og selv med alt maset om skjerm, er det hunden, ikke ipaden som skal reddes først ved brann. 

HC Andersen er kjent for å tillegge barn en form for uskyld og som gjør dem bedre i stand til å se verden enn voksne. De siste er for eksempel fanget av sin tids vrangforestillinger tidsånden og applauderer det andre applauderer. (12) Er det noen sannheter barn kan tenkes å se i Nattergalen som går litt utover snusfornuften? 

8 Jamie Ruers, ‘The Uncanny’, Freud Museum London, 2019 <https://www.freud.org.uk/2019/09/18/the-uncanny/> [accessed 24 January 2024]. 

9 Minsoo Kang, Sublime Dreams of Living Machines: The Automaton in the European Imagination, 1st edn (Cambridge: Harvard University Press, 2011), pp. x–x <https://doi.org/10.4159/9780674059412>. 

10 Kang, pp. 103–11; ‘Digesting Duck’, Wikipedia, 2024 <https://en.wikipedia.org/w/index.php?title=Digesting_Duck&oldid=1196033035> [accessed 24 January 2024]. 

11 Andrew Teverson, Fairy Tale, New Critical Idiom (New York, N.Y.: Routledge, 2013) pp 71-82

12 Teverson, p. 74. 

Voksnes ansvar for etterpraten

Det litt opplagte budskapet som fungerer bedre enn de som nevnes over, kan trekkes ut av koblingen mellom Keiseren og automatfuglen. Keiseren, eller kongen, er som sjefer som danser etter fløyta til konsulenter fra McKinsey og Deloitte, men som egentlig er uten klær. Kongens begeistring for automaten kan forstås som en advarsel mot IT-selgere som utnytter skolesjefens forfengelighet og angst for å ikke henge med i tiden og rektorer som lydig innfører skjermer i klasserommene. (13)

Eller helseministere som tror at det er organisasjonsendringer via kunstig intelligens innført av tusenvis av konsulenter som skal gjøre helsevesenet effektiv og godt. (14) Her er det noe på spill som også har å gjøre med hvilket samfunn barna skal leve i framover. Kanskje er det til og med mulig for barna å selv komme opp med andre enn dem jeg tenker på som nakne.  

Men hva med at kongen tar kontroll over nattergalene og bruker dem til egen forlystelse? Kokkejenta, og selv ministerne, kan ikke annet enn å være arbeidskraft for den som eier produksjonsmidlene og derigjennom erverver enda flere av produksjonmidlene. Hva med at det er Bob i banken som stopper filmproduksjonen fordi HC Johansen ikke kan betale nok renter? Hva med at det er regissøren som eier produksjonen og at selv skuespillere som «jobber på tariff» (15) er prisgitt regissørens økonomi i stedet for at produksjonen er et kollektiv?   

Voksne som tar med seg barn på Nattergalen må ta litt styring på samtalen i etterkant, så de ikke plutselig må stå til ansvar for egne skilsmisser og at de bruker for mye tid på jobben. Det er en gavepakke til dem som vil ha en mer interessant prat med barna at Nattergalen inviterer til etterprat om makt, hierarkier og om vi har kontroll over teknologien. Løftes samtalen hit, vil også barna få mer ut av stykket enn om den åpenbare moralen i stykket er lærdommen som skal stå igjen.  

13 Den Digitale Revolusjonen?, dir. by Karl-Fredrik Tangen, 2017 <https://vimeo.com/244094628> [accessed 25 January 2024].

14 Karl-Fredrik Tangen, ‘Bare retorikk? Vi har analysert helseministerens sykehustale’, Mentalt Perspektiv, 2024 <https://mentaltperspektiv.no/anmeldt/bare-retorikk-vi-har-analysert-helseministerens-sykehustale/> [accessed 25 January 2024].

15 En vits som bare de voksne forstår, men slik dobbeltkommunikasjon er en av fortellerteknikkene HC Andersen har fått æren for– Teverson, p. 77.