Hvem eier fortellingen?

Fotografer: Trond Isaksen, Teresia Fant (prosjektet til Anne-Liis Kogan) og Yamile Calderón

To prosjekter: Sammen kan vi flytte fjell og Siste stasjon Mortensrud

Ifølge forfatterne til den nylig lanserte boka Kunstskapte fellesskap brukes kunsten i byutvikling fordi den anses som et allmenngode som skal gjøres mer innbyggervennlig, fra et demokratisk perspektiv. Samtidig involverer man kunstnere i byutvikling for å bidra til en politisk innsats som må transformere områdene fra «utsatte» til «blandete» bydeler – med en sosialt og etnisk blandet sammensetning av beboere  (Eriksson et al. 2022, s. 116). Både i Oslo og i København forteller respondenter fra de såkalte utsatte bydeler at maktbalansen mellom fortellere og dem man forteller om oppleves gjerne som skeiv. 

Befolkningen i bydel Søndre Nordstrand består av 58 % innvandrere, de fleste av dem har bodd her lenger enn fem år eller er født i Norge. Det er flere utfordringer i bydelen som den trange økonomien, lav utdannelse, arbeidsledighet og gjengkriminalitet (som hyppig dekkes av mediene). Samtidig er det flere handlingskraftige mennesker som ønsker å utgjøre en forskjell, men deres arbeid omtales mye sjeldnere.

Jeg er også innvandrer. Jeg er ikke hvit, jeg er ikke norsk, og jeg prater dårlig norsk. Da jeg gikk rundt for å bli kjent med området og treffe folk, trodde de fleste at jeg bodde der, de så meg ikke som en fremmed. (Yamile Calderón)

Rom for å flykte i

Det er en søndag, vi går av på siste stasjon av T-banen til Mortensrud og befinner oss foran mange folk, noen kunstnere, noen barnefamilier – en fargerik gjeng. Foran Klemetsrud flerbrukshall står prosjektleder og kurator Mari Sundet – i dag har hun et sølvgrå kostyme med en svart flosshatt på seg, og holder noe som ligner på en tryllestav i hånden. Hva slags magi kommer hun til å utøve?

Vi går inn i et større rom hvor den underjordiske vandringen starter. Vi befinner oss under jorda, beveger oss sakte langs veggene og nedover de steintrappene som leder oss ned og inn i en steinmasse, som har vært her i tusenvis av år. Publikum stopper ved ulike stasjoner hvor de blir møtt av unge skuespillere og artister; barn og unge fra Mortensrud. De har historier å fortelle, og det er de som spiller hovedrollene i forestillingen. Elevene fra Velkomstklassen leser egne tekster om steinen, barna ved Sirkusskolen viser en forestilling med elementer av akrobatikk som handler om Mortensrudsteinen, tre brødre synger a capella på latin og avslutter med Sammen kan vi flytte fjell. Det er det forestillingen heter.

Klemetsrudhallen er Sivilforsvarets tilfluktsrom som for noen kan virke apokalyptisk i dagens kontekst. Det er et offentlig beskyttelsesrom for 5600 personer som står klar for å redusere omfanget av skader som følge av krigshandlinger. Tidsperspektivet som kunstneren foreslår å tenke på er mye eldre enn hallens senere funksjon.

Vi vandrer inne i steingrunnen som ble til tilfluktsrom og deretter via idrettshallen til Skilpaddeparken. Vandringen avsluttes på Lofsrud skole med konsert, takketaler, mat og disco. Det er en diktlesning som treffer mange. En ung poet forteller historier om seg selv, om sine håp og skuffelser, om livet fra innsiden av dette området. Nå snakker ungdommene selv, men det er ikke mange journalister å møte.

Ungdommens definisjonsmakt

De lar oss ikke kjefte

de sier vi ikke må bråke

de kaller området vårt utsatt

de har ord av tåke

ja, vi er utsatt, men utsatt for hva?

Hamza Hirsi, Politistat

(fra “Betongblomst II”)

Den unge poeten Hamza Hirsi vokste opp på Mortensrud. Han er aktuell med sin andre poesibok, Betongblomst II, utgitt av Assata forlag i februar 2024. Hirsi mener at journalistene ofte er selektive og at nyhetsdekningen om bydelen er misvisende og ensidig, noe som fremmer følelsen av utenforskap. Ryktene om bydelen stigmatiserer ungdom som bor her, og de er ofte fratatt definisjonsmakten – noe han ønsker å ta tilbake:

– Folk snakker ofte om hvordan vi, jeg og vennene mine, har levd. Hvordan folk fra områder som oss vokser opp. Men det føles som at ingen prater med oss, finner ut hvordan vi har det eller bryr seg om oss på ordentlig.

På forestillingen Sammen kan vi flytte fjell på Lofsrud skole, leste han fra sin bok Betongblomst. Diktsamlingen er hans debutbok hvor han beskriver oppveksten på Mortensrud – den er nå innkjøpt av Deichmanske bibliotek. I tekstene forteller han om det å være en ungdom som vokser opp i et stigmatisert område når du stadig blir fratatt stemme og eierskap til stedet du har tette bånd til.

I dag er den unge poeten og forfatteren en del av den nye bølgen i norsk litteratur og jobber med sin debutroman om en guttegjeng fra Oslos østkant, hvor oppveksten på Mortensrud er utgangspunktet. Forfatteren Zeshan Shakar skriver i forordet til hans andre bok, Betongblomst II utgitt av Assata forlag, at den ikke kan kalles for en liten perle av en bok eller en feiende flott beretning, fordi språket som brukes i bokanmeldelser i avisene og kulturlivet er fremmed for den. Betongblomst er rå, hard og stygg, men det er først når du stopper opp og studerer den, når du løfter litt på bladene, at du ser hvordan den råheten, hardheten og styggheten er det som også gjør den elegant, myk og pen.

Ved å ironisere over de kanoniske formuleringene brukt for å beskrive mindre ubehagelig litteratur, understreker Shakar den særegne estetikken som gror ut av et levd liv og evnen til å bli en stemme fra blokka, for blokka. Diktene til Hirsi var et viktig bidrag til avsluttende del av forestillingen regissert av Anne-Liis Kogan med barn, unge og deres familier hvor ungdommene er med å forme fortellingen.

Først ville jeg bli kjent

For å oppdage de viktige bidragsyterne på Mortensrud har begge kunstnerne engasjert seg i å bli kjent med lokalbefolkningen før de startet å produsere kunst.

Yamile: Først og fremst ville jeg bli kjent med stedet og menneskene. Det var masse møter. Jeg tok ikke bilder i starten, jeg bare hilste på folk. Etterhvert begynte jeg å fotografere disse gatene og arkitekturen. Først etter seks måneder begynte jeg å fotografere folk. Det har vært en prosess. Etterhvert startet de å spørre: Kan du fotografere meg? Ja, selvfølgelig.

Anne-Liis: Jeg så etter en mulighet å komme i kontakt med folk, dermed tenkte jeg på Senter Syd hvor det rett ved siden av Normal-butikken var det et tomt butikklokale. Der lagde jeg utstillinger sammen med elever fra Lofsrud skole, formidlet Mortensrudsteinen og dens historie. Publikum kunne lese om steinen og se en 3D-film på en stor TV. Det var kjempeviktig for meg å komme i kontakt med unge og gamle fra Mortensrud. Det eneste negative var at det var noen som stjal TV-en min fra utstillingen, det kan hende de ikke likte ideen om steinen? Ellers var alle veldig nysgjerrige!

Du valgte å kalle forestillingen Sammen kan vi flytte fjell. De to siste årene har skapt mye splittelse globalt. Demokratiet står foran flere utfordringer. Hvem er et «vi» i ditt prosjekt?

Anne-Liis: Ja, det har vært vanskelige år. Jeg tenkte på ‒ hva kan være en kjerne? Er det noe man kan samles rundt, noe som kan danne en felles forståelse? Det handler også om byutvikling og framtiden. Hvem bestemmer i byrommet? Hvem sine stemmer kan bli hørt? Det er en lang prosess som involverer flere aktører som Oslobygg, Sporveien og kommunen. Jeg har lest flere rapporter og så på hvordan det jobbes med medvirkning. I prosjektet mitt har de ulike aktørene samarbeidet og trosset hierarkier som kanskje vanligvis strukturerer samfunnet. Her fikk alle ulike oppgaver, og barn og unge styrte prosjektet og fortellingen i samarbeid med meg.

Har dere møtt noen som ikke skjønte ideen eller var kritisk til prosjektet?

Anne-Liis: Man blir vant med alle mulige reaksjoner når man jobber med sosiale prosjekter og kunst i offentlig rom. Ingen var presset til å være med. Folk kunne kanskje bli forundret ‒ ok, jobber du med det? Stein ‒ hvorfor det liksom? Jeg tror at det er viktig å snakke om målsettingen. Noen barn og voksne kan tenke jeg er ikke så flink, jeg har ikke noe å fortelle, men det handler om at du bidrar med det du kan. Du kan mye om stedet, det handler om hvordan man kan få det ut og åpne seg i prosessen. Da begynner jeg å snakke ‒ hvordan har du opplevd det? Det er et nysgjerrig og åpent samfunn.

Har man lykkes med tilhørighet?

Hva er tilhørighet for dere?

Yamile: Tilhørighet for meg er en følelse at du er velkommen, at du er en del av samfunnet, at du ikke føler deg som en outsider eller annerledes. 

Anne-Liis: Mange innbyggerne i Oslo Øst er lojale til sine bydeler. Jeg tror at tilhørighet handler om det. De vet hva som er bra med deres bydel. Sirkusskolen var et viktig sosialt prosjekt, de skaper tilhørighet, eierskap og stolthet. Det er flere ildsjeler og forbilder som er til stede for unge. De kjenner alle, tar ansvar og holder ting i gang. Lofsrud skole er en skole som fokuserer på fellesskap og inkludering, og jeg ble også invitert inn.

Føler dere at prosjektene har skapt tilhørighet?

Yamile: Jeg var på Mortensrud forrige uke og leverte noen bøker. Når jeg er der, føler jeg at dette er my neighborhood. Jeg må ikke lage avtaler, bare komme innom butikker og få høre Hi, Yamile, hvordan går det med deg? Jeg får og gir en klem. Jeg gir boka og folk sier Wow, så spennende, jeg er med på å lage en bok for første gang! 

Det var også interessant å se på reaksjonene til folk da de fikk boka, en anerkjennelse av disse stedene, disse gatene, disse menneskene. De viser den med stolthet til venner som bor andre steder. De føler at det er en rettferdig måte å representere bydelen og menneskene på. Så jeg mener at boka forsterker tilhørighet til stedet du kommer fra.

Bildet på forsiden av boka ble laget av ungdommer fra Mortensrud. Jeg var på fritidsklubben og så et maleri på veggen. Jeg ble fortalt at maleriet ble laget av skolejenter som del av deres sommerjobb. De fikk frihet til å male det som representerte Mortensrud. Dette ble da et bilde på forsiden av boka som skulle hete Siste stasjon Mortensrud.

Så: Hvorf0r var du med?

Flere barn og unge som har vært involvert i kunstprosjektene deltar allerede i det eksisterende kulturtilbudet i bydelen. 

Et av de populære tilbudene er Sirkusskolen som er foreldredrevet organisasjon på Mortensrud. Daglig leder og instruktør er Katarzyna Sanak, og vi møter Katolo (11) og Sakinah (11) som deltok i forestillingen Sammen kan vi flytte fjell til Anne-Liis Kogan.

Hvilken kunst har dere sett og hva liker dere?

Sakinah: Vi var i Oslo og har sett forestillingen til Cirque de Soleil i Oslo Spektrum, da hele sirkusskolen ble invitert. Det var også en forestilling med klovner arrangert av Cirkus Xanti som arrangerte Sirkuslandsbyen festival på Mortensrud.

Katolo: Ja, vi har vært i byen med Sirkusskolen og sett forestillingene på Nationaltheatret og Oslo Nye Teater, og det var gøy.

Hva var deres rolle i kunstprosjektet?

Sakinah: På forestillingen til Anne-Liis Kogan Sammen kan vi flytte fjell var jeg en av steinene, og var med å forklare det som skjedde. Vi har øvd i flere uker.

Katolo: Jeg var også en av steinene.

Katarzyna: Sakinah og Katolo var også med på luftakrobatikk nummer i aerial silks. Vi hadde også noen andre som danset, gjorde aerial hoop og skuespill. De ga kunstnerisk innspill til hele forestillingen og koreograferte dansene og sirkusnumrene.

Var deres familier på forestillingen? Hva mente de?

Katolo: Søsknene mine var med, og de syntes at det var kjempefint.

Sakinah: Mange i min familie var med, to småbrødre, kusina, mamma, tanta og bestemor. Det var en fin opplevelse for dem, og de sa at vi alle var flinke, ikke bare meg, men absolutt alle.

Sangerne

Jonathan Beste (11), Valentin Beste (8), Leander Beste (13) er unge sangere og musikere fra Mortensrud. De deltok i forestillingen Sammen kan vi flytte fjell på Klemetsrudhallen til Anne-Liis Kogan.

Jonathan: Vi ble med i prosjektet, fordi det hørtes gøy ut. Her var ikke bare vi tre, vi var med mange flere.

Leander: Vi har ikke vært på et kunstprosjekt før, og det var spennende å prøve. Vi sang en kanon  Dona nobis pacem som betyr gi oss fred på latin, og på slutten synger vi på norsk Sammen kan vi flytte fjell.

Valentin: Jeg likte å spille sammen og synge, og at det kom så mange folk.

Leander: Hvorfor er Mortensrud viktig for oss? Vi bor her, vennene våre er her, vi kjenner mange. Den beste plass på Mortensrud? Det er jo huset vårt.

Valentin: I fremtiden ser jeg for meg flyvende biler her på Mortensrud!

Roqaya Hussein (14) er assistent i Sirkusskolen på Mortensrud. Hun hadde en  rolle i prosjektene til begge kunstnerne og har deltatt i forestillingen Sammen kan vi flytte fjell.

Roqaya: Jeg fikk vite om prosjektet da vi fikk besøk høsten 2022. Anne-Liis introduserte oss for historien til steinens reise gjennom isbreen. Elevene i Sirkusskolen var med å forme forestillingen som endret seg mye i prosessen. For eksempel, diskuterte vi hvilke bevegelser vi skulle bruke, og Kasia (Katarzyna Sanak, instruktør ved Sirkusskolen E.S.) skrev forslagene ned. Jeg likte at en stein kunne ha så mye betydning. Hva jeg ikke likte? Det var kanskje litt vanskelig for yngre barn å få med seg ting; noen var bare seks år. Fremtiden av Mortensrud? Vi har mange bilder på skolen om det. Det blir en større fotballbane, en ny skole, men alt det kommer til å skje etter at jeg blir voksen.

Flerstemmighet

Prosjektene på Mortensrud viser at kunstnerne kan legge til rette for at levde erfaringer blir formidlet gjennom polylogiske narrativer. De kan finne nye former for å fortelle gjennom ting som faller ut av det vanlige mønsteret, gjennom blikket som utvider det normale, både for deltakere og for betraktere.

Kritikken av en sosialt orientert kunstnerisk praksis handler om at fellesskap som skapes gjennom kunstneriske prosesser, ikke nødvendigvis er et felles gode, til tross for retorikken om demokrati og frigjøring (Bishop 2004). Det essensielle er likevel hvem som skaper disse intersubjektive mikrotopiene, hvilket språk tas i bruk, hvem som blir invitert inn som medskaper og som publikum, og ikke minst om mediene klarer å fange og formidle disse nyansene.

Referanser:

Hirsi, H. (2024). Betongblomst. 

Bishop, C. (2004). Antagonism and relational aesthetics. October.

Bourdieu, P. (1996). On television. The New Press.

Gali, A. (2022). Disse to skal lage prosjekter på Mortensrud. https://www.kunstsamlingen.no/aktuelt/disse-to-skal-lage-kunstprosjekter-pa-mortensrud 

Eriksson, B., Nielsen, A.M.W., Sørensen, A.S. & Yates, M.F. (2022). Borgernær kunst i «udsatte» boligområder. I M. Fieldseth, H.H. Stien & J. Veiteberg (red.). Kunstskapte fellesskap (s. 116–145). Fagbokforlaget.  https://doi.org/10.55669/oa130504 

Dirdal, L.C. (2023). Et portrett av Mortensrud. Intervju med Yamile Calderón.

Nije,  N. A.  (2023). Inspirert av Koranen, rap og Mortensrud. Hamza er en del av en ny norsk litteraturbølge. NRK. 

Oslo kommune. (2024). Mortensrudprosjektet. 

Oslo kommunes kunstsamling (2024). Sammen kan vi flytte fjell.