Ingen av oss vil vokse uten kritikk

Forrige uke fikk jeg i oppdrag fra Periskop om å følge en omvisning av Anders Sunna sin soloutstilling: Vi skriker inte i skogen ved Nitja senter for samtidskunst. Jeg ble med i bakgrunnen for å observere en 2. klasses opplevelse av formidlingen med et kritisk blikk. I etterkant av publisering har både Nitja og deres formidler Annette Skov reagert på anmeldelsen med å skrive innlegg på Facebook. De stiller seg uforstående til mine observasjoner og hensikten med teksten.

Inkluderende språk

Periskop har et bredt spekter av lesere. Både barn og voksne, og personer utenfor kunstfeltet skal kunne forstå tekstene våre. Derfor bruker vi et inkluderende språk, som ikke krever kunstutdannelse av leseren. Anmeldelsen er skrevet basert på min subjektive opplevelse av formidlingen. I min tekst finnes ingen allmenn sannhet, men mine observasjoner og meninger med utgangspunkt i min kompetanse og arbeidserfaring.

Et utenifra-perspektiv

Hensikten med slike tekster er nettopp å komme med et utenifra-perspektiv, med både oppmuntrende og kritiske tilbakemeldinger. Pedagogiske evner er ikke noe en erverver kun fra teori, men med vår individuelle tolkning og anvendelsen av teorien i praksis. Dette sier jeg basert på min egen erfaring fra min ti år lange utdannelse i både pedagogikk og senere estetiske fag. Jeg ville aldri blitt en empatisk og lyttende formidler uten tilbakemeldinger fra praksislærere, medstudenter og kollegaer. Jeg pleier fortsatt å ta meg selv i å observere andre omvisere på museer og visningsinstitusjoner for å bli inspirert, for jeg føler meg aldri ferdig utlært.

Trådd varsomt

Som kritiker har jeg tidligere skrevet både positive og negative anmeldelser av Nitjas utstillinger, uten at det har ledet til sterke reaksjoner fra Nitja. Å ta imot kritikk kan være sårbart, og det er derfor alltid viktig for meg å trå varsomt og begrunne mine opplevelser når jeg skriver en anmeldelse.

Å motta kritikk

Men hvis kunstnere kan ta imot kritiske anmeldelser med rak rygg, bør ikke kunstinstitusjoner som Nitja klare å ta imot det samme? For jeg opplever at Nitja motsier seg selv, når de på en side ønsker kritikk, mens de på en annen side vil at den kritikken skal være i en gitt form som passer best for dem.

De etterspør kritikk av metodikk, og det er nettopp det jeg gjør i min tidligere tekst ved å påpeke manglende tilrettelegging for alderstrinnet, samt at jeg etterspør en dialog, som ifølge meg burde ha vært basert på elevenes referanserammer. Jeg skal utdype akkurat det tydeligere.

Enighet om dybeformidling

Nitja hevder i samme tekst at det dialogbaserte læringsforløpet er kjernen i formidlingen til barn og unge. Jeg er helt enig med Nitja når de skriver om at verkene må formidles med dybde, i en form som passer barna og deres individuelle behov. Det kunne absolutt vært en fordel om formidleren hadde valgt seg ut færre verk. Da har man også bedre tid til oppfølgingsspørsmål til barnas svar, som kan skape en dialog basert på deres referanserammer – og det å skape en dialog gir barna mestringsfølelse. 

Det samme kan gjøres med å lære barn symbolbruk gjennom assosiasjon/assosiering, istedenfor en monolog slik som formidleren holdt. Dette kan løses ved å tilrettelegge språket tilpasset en 2. klasse ved å stille spørsmål som: Hva minner det om? og Hva likner det på? Slik kan man arbeide med å implisitt lære små barn om symbolbruk, som er en form for oppdagende læring.

Verksted-tematikken

Nitja anser verkstedet sitt som en sentral del av formidlingen, og bemerker at denne utelates i omtalen min, men jeg valgte å ikke nevne verkstedet av hensyn til Nitja. Som tidligere kunstformidler har jeg erfaring fra verksteder for barn, blant annet hos Astrup Fearnley Museet, Munchmuseet, Kunstnernes Hus og Tenthaus. Jeg nevner Tenthaus i samme setning som de andre institusjonene, for selv om dette er et kunstnerdrevet galleri med begrensede midler, har alle disse visningsstedene alltid hatt én ting til felles for sine verksteder: Nemlig å skape ekstraordinære opplevelser med materialbruk, som ikke kan gjenskapes hjemme eller på skolen.

Dermed var min skuffelse stor da elevene kun fikk farget papp, tegnestifter og en håndfull rester av filtstoff på bordet. Oppgaven var å lage en tegning av seg selv med et dyr, med utgangspunkt i Johan Thuris: Min bok om samene. Et flertall av elevene virket uinspirerte, og fikk lov til å tegne fritt isteden.

I barnas forsvar burde det vært en mer relevant oppgave, som faktisk dro paralleller fra Sunnas samtidskunst til verkstedet. Hva med å ta i bruk vannbasert graffiti til å lage tegninger ute i snøen? Eller bruk av naturmaterialer fra skogen? Eller arbeid med moderne motiver på flagg? Her kunne det vært mer engasjerende med en utradisjonell og dynamisk oppgave inspirert av utstillingen.

Felles mål: Barna

Nitja er dyktige til å formulere intensjoner og mål med sitt formidlingsarbeid. Desto viktigere er det med en kunstkritikk som tar slike ambisjoner på alvor. Jeg velger å tro at både Nitja og Periskop jobber mot et felles mål: at alle barn fortjener å få minneverdige kunstopplevelser, som bidrar til kunstopplæring utenfor skolens rammer. For en institusjon av Nitjas størrelse, er det en anledning til å få en realitetsjekk på om de faktisk innfrir sine egne mål.