Ingen revolusjon for klassisk musikk

Klassisk musikkhistorie har mange utfordringer. En av dem er måten den fortelles på. Hvem skal med når man velger ut komponister man vil fortelle om? Hva trekkes frem som årsak når en -isme avløser en annen? Hvem er utgangspunktet når man forteller om «publikum» som ble sjokkert eller begeistret?

Dette er spørsmål som preger musikkvitenskapen i dag (og humaniora generelt), og jeg er helt sikker på at forfatterne Anne Haugland Balsnes og Cecilie Halvorsen var oppmerksomme på det da de begynte å skrive boken Historier fra den klassiske musikken, utgitt like før jul på Musikk-Husets Forlag. Balsnes er professor i musikkhistorie ved Universitetet i Agder, mens Halvorsen er pianist og pedagog.

Tradisjonelt

Derfor er det en smule overraskende at boken er såpass tradisjonelt lagt opp. Den gjennomgår de etablerte epokene mer eller mindre i samme forholdsmessige omfang og format som har vært praksis gjennom 1900-tallet: Et kort kapittel om «Oldtiden, middelalderen og renessansen», noe mer om barokk og klassisisme, masse om romantikken, og stadig mindre jo nærmere vår egen tid vi kommer.

Hver epoke omfatter korte kapitler om relevante komponister, og selv om Clara Schumann og Agathe Backer Grøndahl har fått hvert sitt kapittel (Fanny Mendelssohn deler sider med sin mer berømte bror, Alma Mahler med sin mer berømte ektemann, Nadia og Lili Boulanger må finne seg i å dele med hverandre), blir den lange listen over menn et grelt symptom på noe av problemet med denne historiefortellingen.

Med andre ord foregår det ingen revolusjon i denne fremstillingen av klassisk musikkhistorie. Hva vet jeg, kanskje forfatterne ikke synes det er nødvendig.

Nyttig oppslagsverk

Hvis jeg skal tillate meg å gjette på motivasjonen for å velge dette formatet, ville jeg antatt at det handlet om å tilgjengeliggjøre klassisk musikkhistorie slik den er blitt fortalt mer eller mindre frem til vår tid.

Det er nyttig. Skal vi snakke sammen om klassisk musikk, er det hendig å vite omtrent når wienerklassisismen var, hva en symfoni er og hvem Richard Wagner var. Det gir oss et grunnleggende rammeverk, en introduksjon til det som (fortsatt) er den gjeldende historieforståelsen. På ett vis er det faktisk særlig nyttig innen klassisk musikk. Det er så lett, og så uglesett å gjøre feil (koble feil komponist med feil verk, gisp!), at et nøkternt oppslagsverk som forklarer begreper som programmusikk, ledemotiv og terrassedynamikk kan føles som en fin trygghet. For folk som er på vei inn i musikken, kan en slik innføring være en redningsbøye i utrygt vann. Og samme hvor mye noen av oss beklager oss over representasjonen blant spilte komponister i orkestre, er det ikke til å komme bort fra at de fleste er menn, de fleste er europeiske, og de fleste er døde. Det er ikke dumt å kunne litt om dem.

En oppmerksom leser aner kanskje nå at jeg likevel kunne ønsket meg en annen bok. Kanskje en som utfordrer denne historiefortellingen litt, som kanskje åpner for at det finnes andre måter å se denne kulturarven på. Men la meg først si litt mer om den som foreligger. Hvis man godtar dette formatet (og hvorfor skulle man ikke det, det er slik musikkhistorie har blitt skrevet i lang tid), har boken nemlig en rekke gode kvaliteter.

Oversiktlig quiztrening

Historier fra den klassiske musikken er myntet på barn fra 8 til 15 år. Språket er enkelt, layouten oversiktlig: Tegninger og faktabokser bryter opp avsnitt som aldri er så lange at man faller av.

Epokebeskrivelsene er levende og engasjerende, og henvender seg ofte direkte til leseren: «Se for deg at du levde på den tiden som kalles for barokken, og at du var ganske rik. Da ville klærne dine vært overfylte med pynt og små dekorasjoner.» Det fungerer godt, og gir konkrete, personlige knagger for både små og store lesere.

Disse delene trekker inn noen samfunnsstrømninger som underbygger epokens grunnleggende ideer, og bygger ut med utvalgte ideer fra tiden, som en beskrivelse av sonatesatsform under klassisismen, eller lieder under romantikken. Under 1900-tallet (et usedvanlig vrient kapittel å skulle skrive) er det laget en liste over identifiserte stiler: Neoklassisisme, serialisme, aleatorikk, klangflatemusikk, futurisme, konkret musikk, elektronisk musikk, collageteknikk, minimalisme, pluralisme (og til slutt den litt forunderlige «folkemusikk som inspirasjonskilde»).

Det er oversiktlig og fint skrevet, og dekker over en rekke grunnleggende klassisk musikk-quiz-spørsmål: Hva er forskjellen på opera buffa og opera seria? Hvem regnes som symfoniens far? Når var impresjonismen? Det eneste jeg savner er faktisk en indeks på slutten av boka med ord og begreper, så man kan gå tilbake når noe dukker opp i en annen sammenheng og man har glemt hva det var.

Levende historier

Det beste med boken er likevel beskrivelsene av komponistene. Forfatterne har gått til kildene (memoarer, brev og biografier) og funnet historier fra komponistenes liv – ofte fra barndommen – og skrevet ut korte, levende scener som gjør det lett å identifisere seg med dem:

Det var tidlig morgen i den lille byen La Côte-Saint-André i Frankrike. Hector rotet gjennom den store kommoden på jakt etter noe spennende han kunne leke med. Han gliste fornøyd da han fant et instrument. Det var en flageolett, som minner litt om en blokkfløyte. Hector blåste så hardt han kunne, og ut kom en skarp, pipete lyd. Han lo, og fortsatte å spille. «Hector!» ropte faren med streng stemme. «Vær så snill å få slutt på den forferdelige lyden med en eneste gang!»

Dette fokuset på personene bak musikken er ikke dumt, selv om det er omdiskutert (har det egentlig noe å si for musikken at Johannes Brahms skrev verket Ein Deutsches Requiem like etter at moren hans døde?). Det er ikke til å komme bort ifra at mange av oss husker menneskelige historier godt – i alle fall bedre enn oppramsinger av årstall og -ismer. De trenger ikke være oppsiktsvekkende en gang, bare en scene som den over er nok til at vi kan se verden fra Hector Berlioz’ perspektiv.

Tolkning og fortolkning

Baksiden av denne medaljen er naturligvis at musikken kommer i bakgrunnen. Den musikkhistorien som tegnes opp her, er først og fremst en komponisthistorie, der persongalleriet utgjør hovedmaterialet.

For oss som er veldig glade i klassisk musikk, føles det litt rart at musikken er såpass fraværende. Jo, nøkkelverk nevnes, Schubert skrev over 600 lieder og Verdis mest kjente operaer er Aida, La Traviata og Rigoletto. Noe musikk er også beskrevet med ord her og der, slik begrensningen jo er i en bok med bokstaver.

Men i stedet for lister over flere relevante komponister fra denne perioden, kunne man laget en liste med relevante stykker fra denne perioden, invitert leseren til å lytte til eksempler. Faktisk hørt med egne ører forskjellen på barokk og romantikk, hørt hvordan aleatorikk kan låte i praksis. Musikk er så tilgjengelig for barn og unge, men det er vanskelig å navigere i strømmetjenestene og vite hva som er hva av klassisk musikk.

Utøveren er heller ikke nevnt med et ord, som om musikk er noe som eksisterer kun i en komponists hode og kanskje på et papir. Å forstå klassisk musikk i vår tid handler også om å forstå tolkning og fortolkning. Et verk kan låte helt forskjellig i hendene på ulike utøvere, og helt forskjellig i ørene på ulike lyttere. Her er det flere tapte muligheter som kunne gjort boken mer relevant. Det er ikke for vanskelig for barn.

Hopper bukk over utfordringer

Litt leit er det også at folkemusikk er blitt plassert nærmest som et vedheng helt til slutt. Ikke fordi det som står om den er devaluerende – det er nøkterne beskrivelser av lokk, bånsull, joik, religiøse folketoner og ymse instrumenter. Men i denne sammenhengen fremstår den (altså både norsk folkemusikk og samisk musikk) i omfang omtrent like viktig som Gustav og Alma Mahler. Jeg er usikker på om folkemusikken burde være med her i det hele tatt, når paraplyen er «Den klassiske musikken», og utgangspunktet så åpenbart er europeisk kunstmusikk. En leser kan komme i skade for å tro at dette er Musikkhistorien, med stor M.

Historier fra den klassiske musikken er likevel en solid historiebok, på sitt tradisjonelle vis, som jeg er sikker på at mange barn vil finne glede i å lese. Men den hopper bukk over de aller fleste utfordringene som preger den klassiske musikkens plass i vår tid. Orkestre, operahus og ensembler over hele verden er under sterkt press for å vise hva som gjør denne musikken relevant, vise at den er mer enn blind dyrkelse av en rekke genierklærte menn. Dette er ikke to separate saker – historien og nåtiden. Måten vi lærer bort historien på, former blikket på nåtiden. En ny musikkhistoriebok for barn hadde vært en ypperlig anledning til til å vise den nye generasjonen hvorfor klassisk musikk betyr noe for oss i dag.