Japansk pris for nyskapende digitale opplevelser for barn – til Steinkjer

– Poenget er å få folk til å delta, og det finnes ulike måter å oppnå det på. Kan vi velge en byggekloss i stedet for en skjerm, så gjør vi alltid det! Men med teknologi kan vi jo gjøre helt andre ting. Det viktigste er at det digitale ikke legger seg mellom et annet produkt og betrakteren. Teknologien skal gli sømløst inn, ikke forstyrre – og den er aldri et mål i seg selv. Dette stiller høye krav til kvalitet, understreker Marte Rye Bårdsen fra ablemagic i Trondheim.

–  Det var derfor jeg torde å vise tillit i dette prosjektet. Jeg visste at dette immersive rommet, eller et omsluttende rom, med utgangspunkt i Jakob og Neikob universet, ville bli bra når det var ablemagic som hadde ansvaret. Ablemagic er kvalitetsbærere og høyst profesjonelle i alle ledd. Man skal ta barn og unge på alvor som målgruppe. De skal føle seg velkomne. Jeg heier på alt som genererer en rikere opplevelse for barn, men jeg er svært opptatt av kvalitetsbegrepet. Man skal ha respekt for barnet, ja tiden til barnet. For hva er en barndom? Det er vi voksne som står bak barnekulturen. Vi må ta barnet på alvor og barnekunsten på alvor, uavhengig av plattform, teknologi, deltagelse eller genre. Og det er naturlig idag at man blander uttrykk og sjangre. Det er kanskje uunngåelig, legger forfatter av de syv bøkene om Jakob og Neikob til, Kari Stai.

Se film fra rommet HER

Fra Bologna til et steinkar

La oss nøste tre historier tilbake i tid til de møtes. I 2008 debuterte Kari Stai, bosatt på Inderøya i Trøndelag, som forfatter med billedboka Jakob og Neikob. De neste årene kom fire bøker om Mopp og Mikko ut, før Jakob og Neikob var tilbake i 2012, 2014, 2016 og 2022 – med Brageprisen, Kritikerprisen og Teskjekjerringaprisen, en animasjonsfilm av Martine Grande på NRKsuper og et teaterstykke.

Periskop har skrevet om Jakob og Neikob før.

Ablemagic startet i 2007 som et rent spill-selskap, men har i løpet av de siste ti årene levert digitale fortellinger og formidlingsopplevelser med fokus på barn og unge. Ablemagic utforsket etter noen år også barnebøker på skjerm, og etter et besøk på messen i Bologna, så de en tendens der kvaliteten ofte uteble og de gode bøkene forsvant i det enorme landskapet på Google og App store. Dette var en av årsakene til at de ville ta fortellingen ut i det offentlige rom. Fra private skjermer til sosiale opplevelser på tvers av generasjoner.

Og mens dette pågikk, satt musiker og komponist John Pål Inderberg, og planla et Steinkaret: et omsluttende og interaktivt opplevelsesrom i Steinkjer nye kulturhus, der 30 millioner piksler responderer på publikums bevegelser og innfall i form av multidimensjonale opplevelser. Et helt unikt rom i norsk målestokk. Steinkaret åpnet 2. september 2023, og er det eneste rommet i sitt slag i Norge. Inderberg ønsket en forankring i Trøndelag der lokale kunstnere ble valgt ut til de første produksjonene.

I dag kan man oppleve fem ulike opplevelser til faste tider i Steinkaret: Jakob og Neikob-land av Kari Stai og ablemagic, BYEN av billedkunstner Magne Rygh og ablemagic, Bloddråpetrall av videokunstner Pekka Stokke inspirert av Jakob Weidemann, Hilmar i Steinkaret av ablemagic og Hilmarfestivalen, og en opplevelse basert på Håkon Blekens Haugtussa-bilder – også produsert av ablemagic.

Og slik koblet Inderberg forfatter og ablemagic sammen i 2023.

Fra 2D til 3D

– Du kan si at Inderberg har gitt dette rommet til folket. Han hadde en klar visjon i mange år før kulturhuset ble en realitet. Han er født og oppvokst i Steinkjer, har et brennende hjerte for byen og folket, og barna var naturlig med i hans tanker om utviklingen av det nye kulturhuset. Den kulturinstitusjonelle kontakten mellom Steinkjer og Trondheim får også næring av dette, smiler Kari.

Marte nikker.

Så hvordan gå fra en barnebok i fanget til et narrativ uten tekst, som endrer seg i møte med barnas innfall i et 3D-rom?

– Vi visste at vi ikke ville ha et langt lineært narrativ, og bare putte en av Karis bøker inn i rommet, men at vi måtte ta utgangspunkt i de visuelle gjenkjennbare elementene, karakterene og stemningen. Leke med hennes univers. Fargene er sterke og formene geometriske, og det er et univers som er fullt av galskap og overraskelser – helt perfekt for denne typen opplevelse. Vi laget små «mikronarrativer» basert på hendelser i bøkene, hvor barna i rommet er de som setter i gang det som skjer. De roter og rydder, får ting til å vokse og krympe, eller finner en hemmelig stjerne som kan gjøre hele rommet om til natt. Lekenheten ligger til grunn for denne touchteknologien. Så må vi ta hensyn til at noen ønsker å være et sted lenge, mens andre barn er kjappere og går fort videre. Og hva skjer når et barn trykker på en vegg, og en annen gjør det samme rett bortenfor – de må jo ikke ødelegge for hverandre. Dette følger helt andre prinsipper enn et lineært narrativ. Vi har laget en sosial evighetsopplevelse basert på medskaping hvor alle kan delta på sin måte, uavhengig av behov, forutsetninger og forventninger. Og lydbildet er kjempeviktig i det immersive rommet! Musikken i Jakob og Neikob-land, som er laget av Sander Stedenfeldt Olsen, er helt avgjørende for den omsluttende opplevelsen, forklarer Marte.

– Jeg følte meg hele tiden ivaretatt og det jeg har skapt ble ivaretatt, svarer Stai, og legger til:

– Bøkene har blitt til noe nytt, hvor barna beveger seg fritt i dette universet og kan slå seg ned med matpakkene sine i midten av rommet. Det skaper et samhold og en undersøkende, felles lek. Det er ikke en fortelling, som i bøkene, men fortellingen lager barna selv i form av denne umiddelbare responsen når de trykker på veggene. Det er også et slags narrativ med lys og mørke og dermed dag og natt. Jakob og Neikob vises enten fra siden eller forfra, og er sånn sett litt naive og inviterende. Og dere har tatt med flere mikro-narrativer; som Klonemaskinen som kloner drøssevis av Jakober og Neikober. En pappeske åpner seg også ved et trykk, og ut tyter rot som Støvsugeren fra boken fikser opp i. Kaos og orden er et av de gjennomgående temaene i bøkene. Å påvirke noe og sette noe igang. Rommet kan jo også føles som en slag stor boks, eller pappeske i seg selv; det er jo gøy å leke i en stor eske, det var en fryd å leke i pappesker som liten, minnes jeg. Å kunne bestemme selv hvilket rom det skulle bli. En bok er unik å bla i fordi den har mange «vegger», altså ark som fungerer som vegger. Det er jo flater, alt sammen, flater mennesket forholder seg til, beskriver Kari.

Får man frem kontrasten i personlighetene til Jakob og Neikob?

– Da teksten i bøkene ikke er med, får man jo ikke med ulikhetene mellom Jakob og Neikob så tydelig. Men det at produksjonen forholder seg til natt og dag, lys og mørke, kaos og orden, rot og ryddig og ro og tempo, kan gi oss en følelse og opplevelse av det kontrasterende i universet. Rommet viser at de er et tospann som utfyller hverandre i bevegelsene og handllingene. Det blir et undringslandskap, der figurene undrer seg sammen med barna. En bok er mindre fri og mer tvungen.

Hvordan er det, når bøkene i 2D går til TV, teater og nå en immersive installasjon?

– Det er alltid spennende å se hva som skjer med et materiale når det kommer i en ny form og i et nytt format. Kjernen blir jo uansett med, så lenge de som jobber med det, ønsker det. Etter at jeg så Jakob og Neikob som teater, fikk de plutselig en mer menneskelighet, mer kjøtt og blod, som jeg igjen tok med meg tilbake og inn i boken jeg laget etter teaterstykket, smiler Kari.

Det taktile i det digitale

– Selv om vi bruker digitale virkemidler – eller teknologi – i de fleste av våre prosjekter, bruker vi skjerm så lite som mulig. Vi er veldig opptatt av det taktile og prøver ofte å kombinere det fysiske og det digitale. For eksempel har vi laget en utstilling for Orkla Industrimuseum hvor barn kan ta med seg et lite leketog for å lyse opp små scener rundt omkring i utstillingen. Til Nidarosdomen har vi laget et verksted hvor barn, etter å ha lært om glassmaleriene i kirka, kan lage sine egne glassmalerier, som skannes og blir animert i sanntid på veggen i kirkerommet. Denne teknologien har vi også brukt i et planetverksted med et oppblåsbart planetarium. Steinkaret er et høyteknologisk rom, men likevel veldig fysisk. Her bruker barnet hele kroppen i møtet med Jakob og Neikob-universet.

Kan man si at disse immersive opplevelsene fra kunstnerskap ofte blir en dårlig kopi av kunsten fordi man ikke stoler på at kunsten er gøy nok for barna? At vi legger så mye oppå for å fange interessen?

– Når man jobber med et utgangspunkt i eksisterende kunst, mener vi at det er kjempeviktig å ha respekt for originalverkene, men samtidig ta dette nye formatet på alvor og la det få være sin egen ting. Hvis vi bare overfører kunsten direkte til stort format, mister vi mye. Nye formater gir nye muligheter – og når et nytt publikum. Vi prøver å lete etter en essens i kunsten vi jobber med, og tenker på hvordan vi kan skape en tredimensjonal, fysisk opplevelse av dette.

Kari bekrefter:

– Det digitale kan gjøre spektakulære ting som mine collager og kulepenn ikke kan. Det handler ikke om å pynte noe og gjøre det større. Det er en annen måte å oppleve litteratur på.

Hun stopper opp.

–  Når man leser, finner man den taktile opplevelsen i fingertuppene. Rommet man er omsluttet i, er kanskje et fang. Dette immersive rommet er en fullstendig omslutning. Det er ingen konkurrent til boken, men de nærer hverandre. Barna blir medskapere og er med på å skape narrativene. Jeg velger å tro at barna kanskje tar med seg refleksjonene de gjør i rommet i Steinkjer tilbake til boken og møter bildene her på en annen måte. Kunsten er i barnet når kunsten møter barnet.