Johannes Hafnor: – Det digitale som nytt kunstuttrykk i DKS er en dårlig idé
– Hvis vi skal tilføre et nytt uttrykk i DKS forslår jeg ikke det digitale, som barna er omringet av, men mer kritisk tenkning, skriver Johannes Hafnor i dette svaret til Kulturtankens Ståle Stenslie.
↑ Symphony er et interaktivt verk av kunstnerduoen Lundahl & Seitl og var en del av Momentum 8 (2015). Foto: Galleri F15.
I en kommentar 30. mars argumenterer Ståle Stenslie, avdelingsdirektør i Kulturtanken, for at «der voksne i dag ser skjermen, ser barn og unge virkeligheten». Stenslie tar til orde for å innføre «det digitale» som et nytt kunstuttrykk i Den kulturelle skolesekken.
Når man leser dette kan man fort komme til å tenke på Ingmar Bergmans film Fanny og Alexander (1982), hvor den livsbejaende onkelen holder en følelsesladet tale til familien. Han poengterer, litt naivt, at «värden och verkligheten ska vara fattbar, så att vi med gott samvete kan klaga över dess enformighet.»
Det digitale er åpenbart noe som gir gjenklang hos våre unge elever, men det er en fare ved å tilpasse kunstformidlingen til det som allerede fyller mesteparten av hverdagen deres. All den tid barn og unge, både i skolen og fritiden, kontinuerlig bruker og eksponeres for ny teknologi vil et slikt grep gjøre kunsten i DKS mer fattbar. Elevene vil nikke anerkjennende til skjermen de blir satt foran, og ved første øyekast høres det fornuftig ut. Men det kan hende vi bør stoppe opp og ta en grundigere vurdering av konsekvensene.
Det digitale gir gjenklang hos elevene, men det er en fare ved å tilpasse kunstformidlingen til det som allerede fyller mesteparten av hverdagen deres.
En stor studie ved NTNU fant en konkret sammenheng mellom skjermbruk og reduserte emosjonelle ferdigheter.
Det digitale omgir oss alle
I samfunnsdebatten om «det digitale» ser vi en stadig større vilje til å tenke kritisk om barns bruk av ny teknologi. Barn er i en enorm kognitiv, motorisk og sosial utviklingsfase og det er konsensus i forskningen om at vi har for lite kunnskap om effekten av «det digitale».
En stor studie ved NTNU som fulgte tusen barn mellom fire- og åtteårsalderen, fant en konkret sammenheng mellom skjermbruk og reduserte emosjonelle ferdigheter. Postdoktor Věra Skalická ved institutt for psykologi har pekt på at de minste barna som brukte mest tid foran skjermen viste lavere følelsesforståelse når de ble eldre. Det er urovekkende.
Statistisk sentralbyrås mediebarometer slår fast at skjermbruken øker i alle aldersgrupper og i alle deler av landet. Tar vi en kikk på deres tall fra 2020 viser de at 94% av 9-15-åringene i Norge bruker internett en gjennomsnittsdag. I den samme aldersgruppen har 99% egen mobiltelefon og de fleste har tilgang på nettbrett, PC og to TVer i hjemmet. 9-15-åringene bruker 3 timer på internett hver dag.
Den kulturelle skolesekken består kun av 3,1 kunstmøter per elev i året.
Kunstnerisk mulighetsrom
Det finnes selvfølgelig et mulighetsrom i digital kunst- og kulturformidling. Som Stenslie presist oppsummerer har det flere fordeler som bør tas på alvor og utvikles.
Jeg husker godt hvordan vi allerede for seks år siden, under Momentumbiennalen for samtidskunst, engasjerte våre eldste elever til å laste ned en app. Denne appen lot dem spore og følge andre besøkende mens de selv også ble (for)fulgt.
Arbeidet vekket følelser av paranoia og satte fingeren på det ubehagelige overvåkningssamfunnet vi alle er del av. At kunstnerne bak appen var russiske bidro også til en internasjonal kontekst for forståelsen av det digitale verket. Denne DKS-opplevelsen var kunstnerisk motivert av det digitale, og nettopp derfor fungerte det digitale godt. Digitale formidlingsformer har i lang tid vært del av verktøykassen i DKS, og med elever på hjemmeskole under pandemien ble det selvfølgelig avgjørende for å nå dem.
Men det er også på sin plass at Stenslie peker på sentrale problemområder med det digitale som «personvernspørsmål, kunstnernes opphavsrett, spørsmål om plattformer og kommersielle bindinger». Dette er store utfordringer som bør løses i et nasjonalt perspektiv, og jeg håper Kulturtanken adresserer det med konkrete tiltak.
Arbeidet vekket følelser av paranoia og satte fingeren på det ubehagelige overvåkningssamfunnet vi alle er del av.
Hvis vi først skal tilføre et nytt uttrykk i DKS forslår jeg IKKE det digitale, som barna allerede er fullstendig omringet av, men mer kritisk tenkning.
Ta vare på annerledesheten
Vi bør ikke se oss blinde på de digitale mulighetene i vår søken etter å treffe «barn og unges virkelighet». Nettopp annerledesheten som kunsten bringer inn i skolen via DKS har en evne til å få elevene til å se verden med nye øyne. Og gjennom disse brillene finner vi et enormt potensial for undring og læring og ikke minst kritisk tenkning.
Hvis vi først skal tilføre et nytt uttrykk i DKS forslår jeg ikke det digitale, som barna allerede er fullstendig omringet av, men mer kritisk tenkning. Jeg vil heller løfte frem en av de eldste kunstformene våre, nemlig kunstkritikken.
Å kritisere for å forstå
Kunstkritikken er antagelig like gammel som kunsten selv, og mange av de første og viktigste filosofiske arbeidene i antikken både diskuterte og vurderte kunstobjekter. Å nærme seg en kunstopplevelse gjennom kunstkritikken skjerper blikket. Det oppfordrer eleven til ikke bare å tenke selvstendig, og å gjøre seg opp en mening om det hun har sett, men også til å forberede gode begrunnelser for denne meningen.
Alle som har opplevd noe kunstnerisk har en mening i etterkant. Dette var gøy. Overraskende. Kjedelig. Rart. Trist. Vondt. Lærerikt. Gjennom kritikken som tilnærming blir eleven utfordret med et oppfølgingsspørsmål: Hvorfor var det gøy? Hvorfor var det trist? Å se en konsert eller en film som man vet man skal diskutere, kanskje sågar skrive om, bevisstgjør eleven, samtidig som hun vet at hennes mening teller.
Gjennom kritikken som tilnærming blir eleven utfordret med et oppfølgingsspørsmål: Hvorfor var det gøy?
Den kunstkritiske verktøykassen gjør DKS-opplevelsen bedre og dypere, men den kan også være en øvelse i generell kritisk og selvstendig tenkning.
Kobler kunst og skole
Den kulturelle skolesekken foregår i skoletiden, og skal bidra til skolens læringsmål. På tross av at lærere rapporterer om en positiv og åpen holdning til DKS kan de oppleve å ha minimal innflytelse på aktivitetene. Flere forskningsrapporter har pekt på at læreres kompetanse i liten grad blir verdsatt og utnyttet i ordningen. Lærere er ofte usikre på sin rolle i møte med en kunstopplevelse gjennom DKS, ifølge en undersøkelse fra Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen (2010-2013).
Filmkritiker Kjetil Lismoen spissformulerer en stor utfordring med DKS når han skriver at «gjennom Den kulturelle skolesekken har skolene fått tildelt et slags verktøy, men det kommer uten brukermanual, og det er opp til hver enkelt lærer om han eller hun ønsker å bruke det».
I de nye læreplanene, som var virksomme fra skolestart 2020, er kritisk tenkning et gjennomgående tema både i de generelle beskrivelsene, i kompetansemålene og under vurdering. For å oppnå en tettere kobling mellom kunsten og skolens hverdag, og øke graden av elevmedvirkning, er kunstkritikk et betydelig bedre sted å starte enn det digitale.
Dybdelæring
I kunstkritikken finnes det få helt rette eller helt gale svar, men det finnes gode og dårlige observasjoner, gode og dårlige argumenter. Å sette ord på sin egen opplevelse av noe, å ta en slags kritisk distanse til denne opplevelsen, er lærerikt og gir en veldig følelse av mestring.
Den kunstkritiske verktøykassen gjør DKS-opplevelsen bedre og dypere, men den kan også være en øvelse i generell kritisk og selvstendig tenkning.
Styrker kunstkompetansen
Vi sier gjerne at kunst egger til refleksjon, men med kritikken i tillegg vil vi kunne styrke kompetansen til både lærere og elever i møte med kunst. I kunstkritikk har det pedagogiske arbeidet med DKS-opplevelsene et tydelig mål, det skal resultere i et konkret produkt.
Det er lærernes kompetanse og kreativitet som er oppleggets viktigste byggestein, og DKS sitt bidrag kan støtte opp om arbeidet som blir gjort i klasserommet. At anmeldelsene dessuten kan bli gjenstand for vurdering med karakter, til og med helt inn i tentamensarbeidet, er et forpliktende og strukturerende element for både lærere og elever.
Det er lærernes kompetanse og kreativitet som er oppleggets viktigste byggestein.
Elevene kan tegne, diskutere, lage podkast og så videre, alt avhengig av elevenes og lærernes ønsker og behov.
Inspirert av Scenekunstbruket
Det er nesten ti år siden vi for første gang ble inspirert av Norsk Scenekunstbruks satsning på teaterkritikk. De har blant annet opprettet ungestemmer.no, et nettsted hvor ungdom kan skrive om kunsten de opplever på skolen eller andre scener.
I løpet av disse årene har vi i DKS Viken, sammen med profesjonelle kritikere, tatt det videre for bruk i alle kunstarter, alle trinn og ulike varianter av anmeldelsesformatet. Det trenger selvfølgelig ikke være en alminnelig skriftlig tekst som er resultatet. Elevene kan tegne, diskutere, lage podkast og så videre, alt avhengig av elevenes og lærernes ønsker og behov. Her er det bare kreativiteten som setter begrensninger.
Vi har også gjort flere beslektede varianter, som den glitrende metoden til barnebokbad, utviklet av Vilde Kamfjord og Pål Brekke Indregard.
Artikkelen fortsetter etter bildet og anbefalingene.
Prosessen i forkant
Det finnes utallige måter å åpne opp for elevenes refleksjoner på. Det avgjørende er prosessen i forkant av kunstopplevelsen. Dette er selvfølgelig ikke noe bare DKS Viken er opptatt av. Lignende kritikkprosjekter er gjennomført over hele landet i både fylker og kommuner.
Vi er også spente på resultatene i Anette Therese Pettersens doktorgradsarbeid. Pettersen er stipendiat i Kulturtanken og forsker på scenekunstopplevelser med kritikk for og med barn og unge som metode. Hun leder i tillegg det spennende pilotprosjektet «Den kritiske skolesekken» som er et samarbeid mellom Kulturtanken, Norsk kritikerlag og Periskop.
Kronikken fortsetter etter annonsene.
Større potensial med kunstkritikk
Kunstkritikken har et enormt potensial for å øke elevmedvirkning og kvaliteten på kunstopplevelsene i DKS. I tillegg kan den bidra til å forene kunst og skole gjennom en vidåpen dør inn til fagfornyelsen. Når Statens kunstnerstipend i mange år har definert kritikere som en av sine kunstnergrupper, med egen stipendkomité, bør det være rimelig å vurdere det samme i DKS.
I Bergmans eventyrlige familiekrønike ser vi verden fra barndommens magiske, lekne og noen ganger skrekkslagne perspektiv. Mens tårene triller fortsetter den teaterglade onkelen sin tale med å hylle kunstnerne og deres verdi:
«Kära, storartade konstnärer, aktörer och aktriser, vi behöver er lik förbannat. Det är ni som ska ge oss våra utomvärdsliga rysningar och ännu hellre våra inomvärldsliga förnöjelser.»
Å innføre «det digitale» som et nytt kunstuttrykk i DKS, for å treffe barn og unges virkelighet, er en dårlig idé. Det kan fort bli for nærme elevenes virkelighet og gå på bekostning av gåsehuden og fornøyelsene vi alle unner vårt yngste publikum.
Innlegget vil også bli publisert hos Ballade.no.