Klar tale om samisk barnelitteratur

Da jeg vokste opp, fortalte foreldrene mine fearanat, og vi barna kunne sette oss inn i det som skjedde. Dette var muntlige fortellinger. Det er først i nyere tid at de yngre foreldrene har begynt å lese bøker for barna sine. Tidligere var ofte begge foreldrene hjemmeværende, og de hadde tid til å fortelle. Vi var en storfamilie som bodde tett på hverandre. Dermed var det mange som kunne videreføre fortellingene fra generasjon til generasjon, men det har vi ikke nå lenger. Så hvordan kan vi samarbeide for at fortellertradisjonen ikke forsvinner? Hvordan kan barnehagene, skolene og forfatterforeningen sørge for at samisk storytelling har en fremtid?

I april inviterte Sametingets bibliotek, Juoigiid searvi og Norsk barnebokinstitutt til seminaret «Samisk barnelitteratur: Hva karakteriserer den? Hva bør den gjøre?».

Fortellingen over tilhører forfatter Maret Alette Utsi. Ordet fearanat betyr fortellinger. Utsi fortalte på seminaret om sin barndom og om viktigheten av historier som ble fortalt gjennom generasjoner, historier samiske barn kan eie og kjenne seg igjen i. Hva skjer når en muntlig kultur skal bli skriftlig, og i tillegg møter sterk motstand?

Joiker og lærer fra Guovdageaidnu/Kautokeino, Ánte Mihkkal Gaup, åpnet seminaret sammen med skuespiller og joiker Cecilia Persson. Slik ble publikum innviet i svaret på seminarets første spørsmål: Joiken og muntlig historiefortelling karakteriserer samisk barne- og ungdomslitteratur.

Koftemønster og familiehistorier skaper mening

Universitetslektor Lisa Monica Aslaksen underviser i samisk på Universitetet i Tromsø. Aslaksen fortalte i sitt innlegg om hvordan samisk navneskikk gjør møter mellom mennesker til historier som binder familier sammen. Når man i Sápmi presenterer seg med fullt navn, det vil si med navn på ens foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, kan en få bedre kjennskap til sine slektninger. Aslaksen forteller at det ofte hendte at dem hun presenterte seg for for eksempel husket noe om et familiemedlem som hun aldri hadde hørt før. På den måten får en et nærmere kjennskap til egen slekt og også den en snakker med.

På samme måte knytter koftene bæreren av kofta til omverdenen ved å fortelle hvilket område en er fra, forteller Aslaksen. Slik har seminaret effektivt etablert at samisk fortellertradisjon står sentralt i samisk kultur og at den brer seg over et utall av medier, inkludert søm og tekstil.

– Historier skaper mening slik at vi kan forstå oss selv og verden rundt oss, sier Aslaksen. Også stedsnavn har vært en kilde til fortellinger, både om terreng og klima, men også om kunnskap og moral. Boka Nieidagorži av Karen Anne Buljo er basert på et gammelt sagn om hvordan Pikefossen fikk sitt navn. Men den handler også om at vi alle kan gjøre feil og tilgi hverandre for det.

Barnelitteratur: Verdibærende språkverktøy

De fleste samer i dag snakker ikke sitt eget språk flytende. Barnebøker blir brukt av samer og andre lærevillige i alle aldre for å lære samisk. Men barnelitteratur kan også være et nyttig virkemiddel for å formidle samiske verdier og levemåter. I Mary Ailonieida Sombán Maris (Marry Áilonieida Somby) bok Stáinnak møter vi reinen som forviller seg inn i en verden av ulovlige beiteområder og gruvedrift. Slik lærer samiske barn om samiske tenkemåter: «Vi låner bare naturen», sier Lisa Monica Aslaksen.

Naturen står også sentralt i Sissel Horndals illustrasjoner, som lar seminardeltakerne hvile blikket i flommende og harmoniske penselstrøk. Illustrasjoner tilfører samisk barnelitteratur en viktig dimensjon; mønstre og farger fra naturen, samisk søm- og håndverkstradisjon og kjente gjenstander og teksturer. Alt dette skaper barnebøkene som blir med barna videre i livet. Dette får man ikke med seg i lydbokversjonen.

Horndal er en illustratør og forfatter fra Mørsvikbotn. I hennes arbeid med samisk illustrasjon begynner prosessen med solid research. Horndals egen oppvekst og familiehistorier farger arbeidene hennes. Men hun har også brukt mye tid på å forske på duodji, samisk håndverkstradisjon, byggeskikk, matlaging og næringsveier fra hele Sápmi. Hun er opptatt av at samiske barn, unge og voksne skal kunne kjenne seg igjen i virkelighetene som illustreres. «Er de margbeina fra Rema1000, eller?» spurte Horndals mann etter å ha kastet et blikk på en illustrasjon av et middagsbord, fortalte illustratøren på seminaret. Da skjønte hun at maskinskårne bein nok ikke passet inn i akkurat den konteksten hun skulle illustrere.

Horndal har også jobbet med å gjenskape miljøer som ikke har eksistert på flere generasjoner; hvordan så egentlig en sjøsamisk siida (boplass) ut? Slik kan samiske barn og unge drømme om fortida og skape en fremtid.

Joikikalen som ble pensum

Cecilia Persson er joiker og muntlig dramatiker fra Trofors. Hun fortalte om sitt arbeid med joikikalen Plupp, en kjent og kjær karakter fra Inga Borgs barnebøker. Persson er opptatt av koblingen mellom muntlig fortelling og joik. Joiken er essensiell i samisk fortellertradisjon. Den er en del av de fleste aspekter av våre liv, da den formidler, binder oss til hverandre og til omverdenen på en måte som kun joiken får til.

Joikens superkraft er nemlig at den kan uttrykke noens eller noes essens. Og slik lærer vi joikens eiere, altså den eller det som blir joiket, å kjenne, selv uten å ha møtt dem. I joikikalen går dialogen vekselvis på sørsamisk og norsk; «Det går fint an å blande språkene!» sier Persson entusiastisk. På like selvfølgelig vis opptrer den kjente samiske rapperen Nils Rune Utsi, SLINCRAZE, som lemen i stykket med bars på sørsamisk. Joikikalen har i ettertid blitt nyttig skolepensum for barnetrinnet i samisktalende klasser.

Må likestilles

I paneldebatten som avsluttet seminaret etterspurte forfatter Maret Alette Utsi hvordan samisk litteratur kan få de samme mulighetene som norskspråklig litteratur. Den samiske litteraturen må løftes, mener hun.

I sitt svar pekte Sigmund Løvåsen, rådsleder i Kulturrådet, på hvordan det er strukturelle utfordringer som må overkommes i det norske litteratursystemet. Ifølge Løvåsen har det historisk vært en oppfatning om at ansvaret for samiskspråklig litteratur skal ligge hos sametinget. Dette skyldes mangel på kunnskap og berøringsangst, men også ansvarsfraskrivelse, mente han: «Det er billigere og enklere å vende blikket bort».

Rikdommen i fortelleruniverset

Utsi pekte på at samarbeid er et viktig verktøy for å få bukt med kunnskapsløsheten. Hvorfor kan man ikke oppsøke forlagene i Sápmi som sitter på kunnskapen om utgivelser av samiskspråklige bøker og viktigheten av samiske historier skrevet av samiske forfattere?

Er det noe dette seminaret har vist, er det at samisk barnelitteratur er essensiell for videreføringen av samisk språk, verdenssyn og kunnskapstradisjoner. Samtidig byr den på en berikelse for det norske publikum. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport peker på hvordan samisk litteratur og kunst møter på strukturelle utfordringer i et samfunn som tilsynelatende fortsatt tar inn over seg at de er en nasjon bygd på landet til flere folk.

I dag er det slik at samiske forlag lever på kortsiktige prosjekter og derfor ikke har mulighet til å planlegge lenger enn et år frem i tid, forteller Utsi.

– Fra et samisk forlags perspektiv havner vi mellom to stoler: Sametinget og den norske staten. Det er kun mulig for oss å få støtte til samiske produksjoner og utgivelser fra sametinget. Først hvis bøker eller titler oversettes til norsk, er litteraturen bra nok for Kulturrådet. Hvorfor må den først oversettes til norsk for å bli likestilt? spør hun.

Artikkelen fortsetter etter annonsene. 

Hva bør samisk barnelitteratur gjøre?

Samtlige innlegg belyste hvordan samisk barnelitteratur er en naturlig videreføring av samisk fortellertradisjon, en tradisjon som bærer i seg både joiken og de ulike fortellingene som har blitt fortalt i generasjoner. Fornorskningen forsøkte å sette en stopper for samisk historiefortelling ved å skille familier fra deres landområder og forby samisk språk, kulturelle praksiser og joik. Samfunnet har gjennomgått, og gjennomgår fortsatt, endringer som fører til en større separasjon mellom generasjonene.

Seminaret svarte tydelig på spørsmålet det stilte: Samisk barnelitteratur skal styrke samiske barn og unges verdensforståelse, språk og identitet. Samisk barnelitteratur skal kunne tilby samiske historier skrevet av samiske forfattere på samisk i de formater som barna ønsker seg. Være seg gjennom bøker, lydbøker eller film, spill og teater. Slik situasjonen er i dag, skorter det på slike tilbud. Skolebibliotek, folkebibliotek og forlag har ikke midler til å publisere eller kjøpe inn utgitt samisk barne- og ungdomslitteratur. Økonomiske midler og økt kunnskap blant norske institusjoner ser ut til å være svaret, for samisk barnelitteratur kan og vil gjøre mye mer enn det som maktes i dag.

Denne artikkelen er et samarbeid mellom Barnebokkritikk og Periskop, og publiseres på begge plattformer.