«Kokosbananas og moromaskinen»: Klin kokos teater

Barnelitteraturuniverset om Kokosbananas er utviklet av Rolf-Magne Golten Andersen. Symptomatisk nok var figuren helt ukjent for meg da jeg fikk i oppdrag å anmelde Teater Ibsens oppsetning Kokosbananas og moromaskinen, men da jeg spurte en femåring, fikk jeg umiddelbart tilbake en sang fra et hørespill som hadde blitt spilt i barnehagen: «Kokosbananas kokosbanananas». Jeg skjønte raskt at her var det snakk om noe som hadde klart å nå frem til barn uten nødvendigvis å gå veien om de voksne. Det gjør også at jeg synes det er et beundringsverdig prosjekt som ser ut til å ha barna i publikum som sin primære målgruppe, ikke bare billettkjøpende voksne med en affinitet for ting fra egen barndom.

Kokos, ananas, banan

I det ekspanderende universet møter vi Kokosbananas, en gutt med en far som er kokosnøtt og en mor som er banan. Selv er han en blanding av disse to. Serien så dagens lys i 2018 som en hørespillserie for NRK Radio og er blitt videreutviklet som en lydbokserie hos strømmetjenesten Storytel. I de første fortellingene var Kokosbananas halvt ananas, ikke banan, men ut over det er karakteren fremdeles den samme.

Hvis man ser bort fra fruktperspektivet, er Kokosbananas en ganske vanlig gutt. Det som gjør ham uvanlig, er at han også er en «100% genial oppfinner». I de ulike fortellingene finner han opp forskjellige helsprø ting, som en støvsuger som gjør skitt om til godteri og en robot som skal hjelpe familien med å skynde seg om morgenen. Siden 2021 har det også kommet ut fem bildebøker om ham illustrert av Victoria H. Hamre.

Kjedelig søndag

Selv om det allerede finnes mange fortellinger i Kokosbananas-universet, er det en helt ny historie som utspiller seg på teaterscenen. Det er søndag, og Kokosbananas gleder seg til en fridag full av lek og moro, men ingen av foreldrene vil leke med ham. De er opptatt med skjermene sine og programmer om hagearbeid og fluefiske. Lillesøsteren Baby Koko gjemmer seg akkurat når hun trenger et bleieskift, så foreldrene blir mest opptatt av henne, og Kokosbananas går ut i hagen på egen hånd. Her dukker ekornet Ernst Erling opp, og han har en flyvende eske.

Fordi alt er så kjedelig, bestemmer Kokosbananas seg for å lage en moromaskin som kan få til alt som er gøy. Dessverre går det ikke helt som ønsket med moromaskinen, og til slutt bestemmer den seg for å styre selv og kidnapper alle familiemedlemmene og plasserer dem i en boks hvor de må være for alltid. Kokosbananas må slå av maskinen for å få familien sin tilbake.

Godt samspill

Der Hamres tegninger i bøkene er detaljerte og med et realistisk tilsnitt, er det visuelle designet i teaterforestillingen langt mer eventyraktig. Kokosbananas, familien hans og moromaskinen er alle detaljrike figurer. De er skapt av Ella Honeyman-Novotny og ser morsomme og spennende ut. I tillegg blir de gitt liv på svært effektivt vis. Kokosbananas har et kokosnøttformet hode med runde briller og det som ser ut som bananskall til hår. Pappa Kokos er stor og rund med tynne armer og ben mens Mamma Banana ligner mer på Kokosbananas, men er helt gul. Baby Koko ser ut som en bitte liten versjon av Pappa Kokos. Samspillet mellom dukkeførerne og figurene er spesielt godt. Alle dukkeførerne er kledd i lyseblå pysjamaslignenede klær med et litt abstrakt frukt- og hagemønster. De opptrer både som selvstendige aktører, som når de er med på å lete etter Baby Koko, og forsvinner i bakgrunn av figurene når det trengs.

Christine Lohre har laget en modulbasert scenografi bestående av tre ulike konstruksjoner som ligner på en hage av geometriske former. Det er også i familiens hage mesteparten av handlingen utspiller seg. Sol Heilo, som tidligere har laget musikk til filmene om både Hakkebakkeskogen og Kardemomme by, har komponert ny musikk til forestillingen. Den er skakk og fin, og innimellom minner den ikke så rent lite om musikken fra Gudfaren-filmene. Det er også gitt plass til noe av lyduniverset fra hørespillene, spesielt sangen som den nevnte femåringen kjente godt til.

Tydeligere oppfinneridentiet

Det er altså skapt et veldig fint visuelt univers som både åpner for barnas tolkning og er fullt av detaljer som bygger historien og karakterene. Men dette følges ikke helt opp i fortellingen og den dramaturgiske utviklingen. Innledningsvis brukes det mye tid på å etablere at Kokosbanans kjeder seg. I dag klager voksne ofte over at barn ikke kjeder seg nok, at de er utsatt for kontinuerlig underholdning, og kanskje er det derfor Kokosbananas’ kjedsomhet blir så uutholdelig. Samtidig fremstår han som et initiativrikt barn som på alle måter klarer å finne på noe selv når det trengs. Så kanskje er det oppmerksomheten fra foreldrene han egentlig savner, for de vil jo heller se på fluefiskevideoer enn å leke gjemsel, for eksempel.

Fordi det brukes mye tid på å etablere familiesituasjonen og kjedsomheten, fremstår det som dramaturgisk skjevt at det ikke brukes like mye tid på å etablere oppfinnersiden ved karakteren Kokosbananas. I bøkene har han et eget oppfinnerskur med ting han har arvet fra en oldefar. I skuret setter han tingene sammen til nye spennende saker.

I forestillingen er det vanskeligere å forstå hvordan moromaskinen blir skapt. Det er en kjempefin sekvens der maskinen blir til nesten av seg selv der ulike former på lange stenger løftes over hverandre av dukkeførerne sånn at det ser ut som en robot, og etterpå personifiseres maskinen bare av et slags pappeskehode. Rent figurteatermessig er det fint å se hvordan noe så tilsynelatende enkelt kan bli gitt så mye liv. Det er veldig elegant utført, men moromaskinens plass i fortellingen blir uklar.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene. 

Hastig slutt

Når moromaskinen etterpå skal finne på ting og blant annet tar med seg Kokosbananas til verdensrommet, er det som publikummer vanskelig å vite om det skal forstås som om alt er en lek eller om vi skal oppfatte det som om det er en faktisk utenomjordisk tur. Det går også altfor fort for seg når maskinen til slutt må slås av. Når familien reddes fra kidnappingen, fortsetter de å leke i esken at de reiser ut til verdensrommet. Denne gangen er det i hvert fall bare lek. Jeg enser en moral om at barn ikke trenger så mange maskiner for å ha det gøy, for å finne på en morsom lek er alt som trengs en gammel pappeske.

Og selv om dette unektelig er sant, så vet jeg ikke om denne moralen treffer barnepublikummet. Hvis det er forholdet mellom foreldre og barn i skjermenes tid de har ønsket å utforske, burde dette fått mer plass avslutningsvis. Avslutningen blir nemlig litt for rask, og trådene som skal samles finner ikke helt sammen. Det gjør at forestillingen blir kortere enn den hadde trengt å være, og jeg tror de hadde tjent på å bruke mer tid på å lande de forskjellige delene av fortellingen. Siden det visuelle og figurteaterarbeidet er så interessant, hadde det vært fint å få lov til å bli i det litt til.