– Kritikken av NBIs forfatterutdanning bunner i misforståelser

I Periskop på fredag ble tre av vårens debutanter anmeldt. Der kan man lese følgende:

«Det virker som om forfatterne som har gått forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt griper tak i klare interesser og motiver når de skriver bøkene sine. Dette gir ofte et oppskriftsmessig preg over utgivelsene, som om de er skrevet under grundig veiledning (som flere av dem sikkert er).»

Det er andre gang på kort tid at NBIs forfatterutdanning beskyldes for å forme sine studenter på en spesiell måte. Ida Jackson skrev i en artikkel, også i Periskop, at det

«… er virkelig en av de store irritasjonsmomentene med forfatterne som kommer ut av forfatterstudiet ved Norsk barnebokinstitutt: Det virker som de alle bruker samme narrative formel for fortellingens utvikling, som om unge mennesker ikke var i stand til å lese bøker som var litt mer sprelske i formen og løse i snippen.»

Dette er påstander som jeg mistenker bunner i misforståelser eller mangel på kunnskap. Jeg har selv vært student på denne utdanningen i årene 2011 til 2013. Kan hende praksis er forandret siden den tid.

En fordel å vite hva man skriver om

Først må jeg si at jeg er litt usikker på hva Karen Frøsland Nystøyl egentlig mener.

Når jeg googler ordene motiv og litteratur, ser jeg at motiv betyr hva en tekst handler om på det ytre plan, til forskjell fra tema og budskap. Det er vel en klar fordel at en forfatter vet hva hun skal skrive?

Jeg tror kanskje Nystøyl tenker at NBI har en form for undervisning som gir en slags oppskrift på hvordan man bygger opp en historie, kanskje litt som formellitteraturen som er skåret over en på forhånd bestemt lest, en slags dramaturgisk oppskrift på hvordan man bygger opp en spennende historie, og at hvis man følger noen regler så oppfyller man kriteriene for å fortelle en effektiv historie.

Hvis det er dette Nystøyl mener så er dette ikke riktig.

En «plan» laget av NBI?

Kort fortalt og erfart: NBIs forfatterutdanning er en toårig utdanning. Første året skriver studentene innenfor alle sjangere: dikt, kortprosa, dramatikk, noveller og romanutdrag. Jeg kan ikke huske at vi hadde noen undervisning som handlet om hvordan man skal bygge opp en historie på en effektiv måte eller noe som var i nærheten av en oppskrift på hvordan noe skulle skrives. Jeg kan huske at vi ønsket oss det, jeg spurte til og med om vi kunne ha noe mer praktisk innføring i dramaturgi, men det vi fikk var mer skriveverksteder med kreative øvelser og improvisasjonsskriving.

Andre året ble vi tildelt en veileder, og vi skrev på vårt hovedprosjekt. Mange valgte romanformatet, og veiledningen skjedde en gang i måneden i en fast gruppe. Det var en diskusjon hvor alle deltok og som alltid tok utgangspunkt i teksten som allerede var innsendt. Jeg opplevde veileder som lyttende, og at dennes funksjon var å stille spørsmål, komme med refleksjoner og forslag, og ikke minst støtte studenten i skriveprosessen. De ulike gruppene hadde ulike veiledere og jobbet selvstendig og uten innblanding fra hverandre. Det er jo litt rart å tenke at forfattere som Jon Ewo og Synne Lea har samme måte å veilede på, at de opererer ut fra en slags «plan» laget av NBI.

Et motstykke til formellitteraturtrenden

Så handler det kanskje heller om utfordringer og tendenser som all litteratur står overfor: at man skaper kjappe, underholdende historier for å gripe en utålmodig leser.

Formellitteraturen har alltid vært der, presset på å fortelle effektivt er stort, men jeg oppfatter NBIs forfatterutdanning som et motstykke til denne trenden og ikke noe som bygger oppunder den.

Dette innlegget ble først publisert på forfatterens Facebook-side. Det er redigert og gjengitt med tillatelse.