«Kronbladhistorier»: Barna virvler som konfetti i ei snøkule

En tiåring strekker seg mot de uimotståelige haugene av blomsterblader som omkranser scenen i Panta Rei danseteaters installasjons-danseforestilling Kronbladhistorier. Men han blir resolutt dratt tilbake på plass av læreren sin. Gutten finner seg i det og sitter rolig ei stund.

Etter hvert begynner han å bevege seg rytmisk på en måte som minner om dansernes bevegelser på scenen. Læreren tar flere ganger bestemt tak i skuldrene hans, og gir ham noe som oppfattes av meg som bestemte instrukser i øret.

Men det vil snart vise seg at den som ler sist, ler best. Det er nemlig ikke så vanskelig å se denne hendelsen som en kontrast til hva Panta Rei ønsker å formidle med Kronbladhistorier.

Forgjengelighet

Når kirsebærtrærne blomstrer, er det en av verdens høyest elskede høytider i flere land og kulturer. Det er også et av de mest kjente symbolene på menneskelivets forgjengelighet og ulike faser. I Japan, for eksempel, «blir våren sett på som årstiden for å si farvel og stifte nye bekjentskaper, og kirsebærblomsten og dens midlertidighet blir et symbol på nettopp dette». Forestillinga har blitt til gjennom et samarbeid mellom det norske kompaniet og koreanske SangSang Maru. Også i Sør-Korea er kirsebærblomstringen en stor begivenhet, som koreanerne i likhet med japanerne feirer med festivaler.

I Kronbladhistorier står enorme mengder kronblader fra slik kirsebærblomstring sentralt. Sannsynligvis skal kirsebærblomst-motivet svare til Panta Reis uttalte ønske om å nå barn i småskolealder – barn i en typisk brytningsfase hvor mye er i endring: «Når slipper vi tak i magien? Hvorfor skal alt gi mening? Kan vi minne barna på at eventyrenes fantastiske verden bør fortsette å leve i hode og kropp?» spør de i programteksten.

En på samme tid ganske svulstig og prisverdig ambisjon.

Dronning

På Store scene på Black Box Teater er blomstringa gjenskapt gjennom et lyst, blomstrende tre midt på scenen, og hauger av lyselyserosa kronblader strødd i en stor sirkel på scenegulvet. Inni dette virvler tre dansere opp blomsterbladene mens klassiske eventyr fra Norge, Sør-Korea, Tyskland og England leses på voice-over.

Danseren Kyuja Bae beveger seg sakte og verdig som en rank dronning rundt og rundt på utkanten av scenegulvet, i en sirkelbevegelse mot klokka. Med seg på scenen har hun Live Skullerud og Oliver Sale, som kontrasterer hennes kontrollerte, rolige koreografi med mer viltre bevegelser og avanserte, vågale løft.

Det sirkulerende og virvlende ved koreografien får det til å oppleves som de tre opptrer på en dreiescene, noe som gir en hypnotiserende effekt.

Insisterende eventyr

Over høyttalerne resiteres utdrag fra klassiske eventyr og fra diktet The Flowerpot Man/Blomemannen (Amanda Banks). Diktet ble opprinnelig skrevet til en av Panta Reis aller første forestillinger Kronbladhistorier fra 2002, men årets versjon av forestillinga er helt ny, med ny form, nye temaer og innganger.

Brokker fra diktet og eventyrene blir her gjengitt på flere språk. Innimellom blander også utøverne seg inn i tekstframføringa og gjengir bruddstykker av teksten parallelt med eller utfyllende til voiceover-ens. Dette gir en organisk effekt, men det distanserer meg også fra det som blir fortalt verbalt.

Og det er egentlig ganske befriende. Jeg opplever ofte eventyr som for insisterende med sine aforismer og litt for fullendte narrative form. I stedet skaper de løsrevne brokkene fra eventyrene Rumelstilskin, Feen og tømmerhoggeren og Askeladden som kappåt med trollet her et drømmeaktig inntrykk. Det oppleves også som eventyrene slik ligger tettere på barns frie lek – som jo sjelden foregår i fullkomne narrativer.

Når brokkene fra eventyrene fornemmes sammen med koreografien, med dansernes intra-aksjon med scenografien, med publikum og med Nathaniel Reeds musikk – er det som om bildene fra eventyrene får en mer kroppslig effekt, at de liksom beveger seg nedover i bevissthetslagene.

Dette gjør at programtekstens store ord om «magi», «fantasi» og «parallelle virkeligheter» oppleves mindre skjematiske og svulstige enn de kunne gjort, all den tid forestillinga både legger seg tett på barns lek og åpner for hver enkelts individuelle, uforutsette og affektive opplevelse. Men samtidig er dette også et sterkt kollektivt verk.

Nærhet

Det kollektive består blant annet i at Panta Rei ofte utforsker en nærhet mellom produksjon og publikum, noe som også skjer i Kronbladfortellinger. Allerede i starten kommer en av utøverne bort og hvisker meg i øret mens vi i publikum inntar plassene på puter og krakker rundt det runde scenegulvet: «Have you seen the flowerpot-man?». Jeg rister på hodet og merker overrasket at jeg faktisk er litt vemodig over at jeg ennå ikke har sett denne underlige blomsterpotte-mannen.

Utover i forestillinga retter de tre danserne oftere blikket mot direkte mot oss. Koreografien gjør at stadig flere kronblader virvles opp og regner over både utøvere og publikum – som konfetti. I høydepunktet i Askeladden som kappåt med trollet er det som skjortebrystet til «dronningen» sprenges og også herfra spruter det kirsebærblomster ut.

Dette medfører igjen at stadig flere av tiåringene reagerer affektivt. De reiser seg gledesstrålende og tar imot kronbladene og forsøker å la dem regne tilbake på utøverne.

Her observerer jeg at det ikke er bare den ene gutten fra starten av forestillinga som blir forsøkt begrenset i sin utforsking. Hele tiden tar tydelig bekymrede lærere tak i og forsøker å roe ungene som kaster seg rundt etter bladene, som ler og henvender seg til utøverne.

At lærere eller andre voksenpersoner er med barn på forestillinger hysjer, holder igjen eller forsøker å dempe barnas lydlige og fysiske uttrykk, er noe jeg observerer i barneforestillinger hele tiden.

Slutt å si «magisk»!

Men i avslutninga av Kronbladfortellinger blir invitasjonen til lek så tydelig fra utøverne at selv de mest stressa lærerne må slippe tak – og barnas kroppslige utforsking slippes løs. Når barna etter dette løper virvlende rundt som levende kronblader blant de faktiske kronbladene, er det som å observere dem inni ei enorm snøkule der rommet liksom er fylt av konfetti og vindmaskiner. Denne sluttscenen blir en slags manifestering av det barnlige.

Og det kan leses som et tydelig statement mot at barns kroppslige utforsking bør tøyles, selv om de har begynt på skolen.

Jeg er som nevnt ikke så glad i å bruke ordene «magi» og «magisk» om barneteater, slik Panta Rei gjør i sin programtekst. Slike klisjeer nærmest underminerer det Kronbladhistorier formidler. For forestillinga får virkelig til å si noe vesentlig om at barns naturlige væremåter gjerne blir hindret gjennom de systemene vi setter dem inn i, og om hva som skal til for «å la fantastiske, utrolige og usannsynlige ting være en del av livet».

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene. 

Bergensk blomstring

I Bergen er de blomstrende kirsebærtrærne i sentrum et høyt elsket vårtegn. Gartner Geir Davanger i Bymiljøetaten forklarer hva som skal til for at det skal klaffe med blomstringen i det ustabile bergensværet: «Det har en del med temperatur å gjøre. Hvis de først får nok temperatur til at de åpner seg til et visst nivå. Så er det liksom – da er det ikke noen vei tilbake!»

Slik er det også med barn, tenker jeg. Om de blir møtt med riktig temperatur – da er det ingenting i veien for at de kan blomstre helt vilt!