Kunstanmeldelse: Tannfeen på Nitja

Melketannens syklus er å bli til, febrilt bryte fram, vise seg fra sin beste side, for etter en tid å gi slipp. Den som en gang har vrikket på en løs tann som med ømme dunk gir sitt nærvær til kjenne, kan fornemme lettelsen da tannen ble erstattet av tomrom. Kanskje plonkes melketannen opp i et glass med vann og forvandles på alkymistisk vis til klingende mynt av en gavmild tannfe. På Nitja senter for samtidskunst har en gruppe unge kuratorer gitt form til denne tilstanden gjennom utstillingen Melketenner.

En reell stemme

På hvilke måter kan følelser av velbehag og opplevelser av velvære komme til utrykk i ulike livssituasjoner? Er det mulig å oppnå en tilstand av velvære også i situasjoner av voldsom, smertefull endring?

I utstillingen Melketenner utforskes spørsmålene gjennom verk av elleve utvalgte kunstnere. Utstillingen er en forlengelse av «Future Voices Now – Young Curators Residency 2021», et samarbeid mellom Nitja og kunstkatalysatoren Praksis. Nitja og Praksis har en felles ambisjon om å gi unge en reell stemme i kunstfeltet, og har hver på sin kant gjennomført en rekke prosjekter hvor dette har vært målet. Slik sett føyer prosjektet seg inn en av Kulturrådets hovedsatsninger innen visuell kunst de siste årene, å støtte kunstprosjekter av høy kvalitet som inkluderer barn og unge.

Deltakerne er håndplukket av Nitja i samarbeid med Praksis. Kunstsenteret hadde et ønske om å samarbeide med Praksis om et prosjekt for unge, men på grunn av smittevernrestriksjoner var det ikke forsvarlig å lyse ut prosjektstillingene bredt. Derfor ble løsningen å velge de seks deltakerne ut fra søknader til tidligere prosjekter for unge ved Nitja. I en video i kunstsenterets prosjektrom presenteres vi for dem: Haawa Abdirahman Abdille, Vera Moi, Henrik Stiansen, Emanuel Waal, Sara Mreihil og Fatima Hadouchi. Alle født rundt årtusenskiftet.

Frie tøyler

Gjennom en rekke samlinger våren 2021 i regi av den berlinbaserte danske kunstneren Stine Marie Jacobsen, direktør Nicolas John Jones fra Praksis og kurator Martina Petrelli ved Nitja har de seks deltakerne fått erfaring med temaer som konflikthåndtering, gruppedynamikk, idéutvikling og kulturproduksjon generelt.

Nitja våger seg her på et nivå av samskaping som få offentlige kunstinstitusjoner har gjort tidligere. Residensdeltakerne har rett og slett fått utstillingsperioden i gave fra tannfeen på Nitja. De har fått frie tøyler til å fylle rommet med hva de ville. Å våge å gi fra seg kontroll og makt over utstillingen, en overtakelse av utvalg av kunstnere, kontakt med dem og aktivisering av rommet krever en høy grad av planlegging, fasilitering, tillit og ansvar fra institusjonens side.

Skarpt velvære

Utstillingen Melketenner er skarp og severdig. Politiske og etiske dilemmaer vaker under overflaten som et permanent tannsett på vei opp.

Kunstnerne som er representert i Melketenner er valgt ut fra residensgruppens tematiske utgangspunkt, det engelske begrepet wellbeing. Ifølge utstillingsteksten har de ønsket å vise ulike måter velvære kan materialisere seg på. I presentasjonsvideoen som vises i prosjektrommet spør de publikum direkte: Hva gir deg glede, hva gir deg flyt? Samtidig tematiserer utstillingen det motsatte av velvære. I dette ligger spenningen i kurateringen.

Utstillingen finner sted i kunstsenterets 2. etasje, en sal som er vinklet slik at besøkeren ved inngangen først møter et digert vindu mot verden utenfor. Når en snur seg og ser inn i utstillingslokalet, blir en møtt av en enda større verden.

Komfort i en kasse

Ved vinduet møtes en av Nora Joungs installasjon og video Habitus. Verket består av en stor transportkasse på en pall, hvor lokket er trukket delvis fra og et rødlig lys stråler ut. Et orientalsk teppe stikker opp over kanten av kassen, og fortsetter ned i bunnen. På teppet er det plassert en stol med en skjerm hvor en videoloop viser en uendelig strøm av bolig- og interiørbilder, plassert sammen med et par innbydende pelskledde pastellrosa tøfler. Den lille trygge hulen som oppstår nede i kassa kan sees både som et virkelig minimalt hjem, med et sideblikk til den økonomiske situasjonen for unge som ønsker å kjøpe bolig i byene. Installasjonen innbyr også til refleksjon rundt hva en gjennomsnittsungdom i Norge forventer seg av materiell komfort for å være fornøyd, i kontrast til mennesker med lav sosioøkonomisk status, som flyktninger eller hjemløse.

Velvære i folie?

Den hjemlige virkelighetsflukten kontrasteres av kunstnere og verk som tematiserer velvære på minimumsnivå. Maleriene til den internasjonalt anerkjente etiopiske kunstneren Tewodros Hagos fra serien The Desperate Journey II trekker individer fram fra nyhetsfotografiene av vår tids båtflyktninger. Journey (32) viser en gruppe unge mennesker i en klynge, sovende under sølvglinsende nødtepper. Journey (42) viser en ung mann med et direkte blikk, men uttrykksløs mimikk, svøpt inn i gyllen termofolie mot en mørk blåsort bakgrunn av hav og himmel. Han er utslitt, reddet, men til hvilken fremtid?

Det er integritet og verdighet over Hagos’ store portretter. Fargene og posituren kan gi assosiasjoner til ikoner og religiøs kunst, men like gjerne til postapokalyptisk science fiction. Serien får en også til å tenke på forhistorien til Géricaults radikale maleri Medusas flåte, som var basert på kritikken av redningsarbeidet etter forliset til en fransk fregatt utenfor kysten av Senegal i 1816. Hagos’ kunst skulle jeg gjerne sett en separatutstilling av på en norsk kunstinstitusjon snart.

Det farefulle

I et elegant visuelt og tematisk grep dukker fluktmotivet og den gylne termofolien opp igjen i Hilde Honeruds fotografi GYM #15. Bildene fra flyktningleiren Mória på Lesvos fyller en langvegg og litt til. Kunstneren har gjennom flere opphold i leiren fulgt flyktninger og migranter som deltar i aktiviteter gjennom organisasjonen Yoga and Sports for Refugees. De fleste bildene viser kropper i aktivitet. Idrett, lek og fysisk avkobling kanskje letter en midlertidig og ubekvem situasjon. Et fotografi som skiller seg ut, er It is a light which objectifies everything and confirms nothing #6. Den blå himmelen og havet, en liten plante på enga i forgrunnen, fjellene i bakgrunnen – et tilforlatelig landskapsmotiv, om det ikke var for at bildet viser den korteste veien over havet mellom Hellas og Tyrkia, en farefull sjøvei til Europa.

Maktstrukturer

Verket Dad Never Hug Me av Emil Kjærnli, tredje års bachelorstudent i billedkunst ved Kunsthøgskolen i Oslo skiller seg ut og krever oppmerksomhet. Et hvitt lerret i stående format er plassert på gulvet, lent inntil veggen som det er på vei til et annet sted. De fire ordene som former tittelen er sprayet i store oppløste bokstaver nedover på lerretet, og fyller nesten hele flaten. Er det en påstand eller en besvergelse? Kjærnli utforsker traumer, oppvekst og psykisk helse i arbeidene sine, og her er fravær av nærhet og kontakt formet i et skrik.

Endre Aalrust utforsker formale og sosiale maktstrukturer. Her er han representert med malerier som med et bevisst amatørmessig uttrykk og instagjenkjennelige motiver kan sees som humoristiske kommentarer til bildeflommen i sosiale medier. Samtidig har de skisseaktige landskapene Utopia og Dystopia noe hektisk over seg. Motivet har gjenkjennbare elementer, men går i malerisk oppløsning.

Feriefølelse med feil

Hanna Roloffs verk Soaked Memories (Resort) er laget spesielt for denne utstillingen. Kunstneren har tidligere stilt ut tekstilbaserte collager i patchworkteknikk hvor hun har inkludert fotografi, og undersøker temaer som minne og dokumentasjon. På tross av fotografiets glatte overflate fører uttrykket i dette verket tankene til noe taktilt som berører.

Roloff har manipulert et fotografi som viser et bassengområde med solsenger og palmer. I forgrunnen skimtes en halv fot. Utsnittet viser et utsyn fra solsenga i et øyeblikk når feriefølelsen har satt inn, men noe er helt feil. Store, hvite flekker og striper skjuler, dekker og forstyrrer ferieidyllen. Det er noe voldsomt og brutalt over uttrykket som oppstår, et rom det er ubehagelig å ta inn. Her ligger ikke det nifse under, men på overflaten, og skyller vekk de gode minnene.

Gjemme seg bort

Midt i salen henger Moa Israelssons arbeider Go, gone fritt fra taket. På lang avstand kan de gi assosiasjoner til soveposer i trollstørrelse, eller forlatte kokonger fra monstermøll. Kan jeg gjemme meg i dem, eller vil de sluke meg? Israelsson eksperimenterer med materialer som silke, lateks, lær og bearbeidede overflater. Det som ser teknisk og strømlinjeformet ut på avstand, framstår levende og skaper berøringslyst ved nærmere ettersyn. Kokongene kan også være et sted å søke tilflukt, en mulighet for å trekke seg tilbake fra verden, eller gi varme og ly.

Verket Baby blanket er montert rett på veggen, og skaper interesse på avstand med sin organiske overflate i et rektangulært format. På nært hold kommer omsorgsfullt detaljert håndverk til syne. Tittelen lader verket med ulike tolkninger. Ut fra størrelsen kan en konstatere at dette er et lite teppe, en baby, ikke ferdig utvokst. Men et koselig og mykt teppe, menneskebarnets første møte med den materielle verden, er det ikke i en tradisjonell forstand. Mine tanker går til igjen til krig, naturkatastrofe og flukt. Men også til den tekstile overfloden som forsøpler verden.

Flora, fauna og kolonialisme

Elina Waage Mikalsens romlige installasjon Undersang/Jaskes šukŋa var hennes eksamensarbeid til master i billedkunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Verket består av et lydarbeid og to skjermer i mørkegrønn filt med broderte applikasjoner som skaper et rom i rommet. Motivene og bildene som er applikert på det grønne tekstilet er store og frodige, og inneholder elementer av kunstnerens personlige samisk-norske historie. Her er flora og fauna i sterke farger. På den grønne filten kan det minne om søndagsskolens pedagogiske bildeverktøy, flanellografen.

Innenfor skjermene blir applikasjonene til skyggebilder, sømmen er synlig og skaper tegninger på det mørke stoffet. I rommet som oppstår er det plassert to myke, sorte sekkestoler dekket med hvert sitt selskinn. Her kan en ta på seg hodetelefoner og synke ned i fortellinger og lydkulisser. Historiene i arbeidet handler om tap av språk, glemsel og hellige steder. Kunstneren ser for seg at lyden kan være som en tidsmaskin, og at lyden kan få tidene til å bevege seg mellom fortid, nåtid og fremtid.

Riktig plassering?

Da arbeidet ble vist som en del av avgangsutstillingen, hadde det fått plass alene i festsalen i Rådmannsgården i Kvadraturen, en av de eldste bevarte bygningene i Oslo. Bygningen har fra 1820-tallet huset kontor, bibliotek og sykehus, men disponeres nå av Oslo Kunstforening. For Mikalsen, med sin samisk-norske bakgrunn, var rommet med veggpaneler og takdekorasjoner ladet med en aura av nasjonsbygging og kolonialisme. I utstillingssalen på Nitja ser den grønne filtformen annerledes ut, og lydarbeidet blir mindre tilgjengelig fordi en må bruke hodetelefoner. Dessverre blir det lenge å sitte og høre hele lydarbeidet under utstillingsbesøket.

Whispering Pines #10 (2018) er en 35 minutter lang videoperformance av den amerikanske kunstneren Shana Moulton, med musikk og libretto av komponisten Nick Hallett. Moultons arbeider har ikke vært vist ofte i Skandinavia, og det er gledelig at kuratorene har inkludert dette verket. Dessverre får det for liten plass til å komme helt til sin rett. Kanskje hadde det fungert bedre om det kunne vært vist i biblioteket/prosjektrommet i 3. etasje?

Eksperimentell tanngave

Hva kan institusjonen ta med seg fra denne type prosjekter?

Metodikken Nitja eksperimenterer med kan testes, videreutvikles og transplanteres til andre institusjoner. Å la unge stemmer med variert bakgrunn få reell makt og medvirkning gir eierskapsfølelse og åpner kunstfeltet for andre samarbeid og publikumsgrupper. Ved å sette sammen folk med tverrfaglig bakgrunn, gi dem verktøy til å samarbeide og produsere kunst, åpner Nitja for at deltakerne får bryne seg på hverandres blikk og kunstsmak. De får også tilgang til nye kunstnerskap gjennom deltakernes nettverk.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

The Curating as a Present

Iscenesettelsen eller fasiliteringen over tid av et tillitsfullt rom har frigjort kreativitet og eierskapsfølelse hos kuratorgruppen. Det er verket til Nitjas kurator Martina Petrelli. Å kuratere kommer jo fra latinsk curare, å passe på eller ha omsorg for.

I prosjektrommet i 3. etasje presenteres kuratorgruppen i en video hun har laget. Deltakerne beskriver seg selv, gir oss innblikk i prosessen og residensprosjektet de har vært gjennom, og de forteller hva de tenker om kunst. Gruppen er sammensatt av svært ulike personer, mener de selv, som allikevel har klart å samarbeide godt. For oss som ser dem utenfra, virker de som et sammensveiset team.

Tillit og tilrettelegging er kanskje den største gaven fra tannfeen på Nitja. De ferske kuratorene har valgt å vise en bred tanngard i et konvensjonelt utstillingsformat, som rommer skjøre glassbobler fylt med vann, hengende hylstre i kjempeformat og et frodig gjemmested for samiske fortellinger. Utstillingen Melketenner er skarp og absolutt severdig. Den kan nytes som den framstår, men innbyr samtidig til refleksjon og ettertanke rundt de underliggende samfunnskonfliktene. For den som kjenner bakteppet, vaker politiske og etiske dilemmaer under overflaten som et permanent tannsett på vei opp.