FELT av Landing: Kunsten å ikke bli spist

Hva kaller man en type dans som ikke egentlig er dans, men bevegelse gjennom steder og tilstander, med barn som medskapere? Scenekunstgruppa Landing har i tidligere prosjekter brukt betegnelser som safari, transporteringsdans og dansekunst-hendelser. Nå er de aktuelle med den splitter nye forestilling FELT, beregnet på elever i tredje og fjerde klasse. Den er utviklet i tett samarbeid med ulike testgrupper av barn, og karakteriseres som «et lydlig, taktilt og bevegelig landskap».

Under mitt besøk er det offisiell premieredag på Frogner skole i Sørum. Klassene blir inndelt i grupper på i overkant av ti personer. Vi begynner i klasserommet, sittende ved hver vår pult, men lokkes snart ut i skolens korridorer av en mystisk figur. Stemningen begynner forsiktig og prøvende, men utvikler seg til høylytt lek og kostymeskift, før vi returnerer til et klasserom som har endret scenografi. Her venter en opplevelse dels er basert på deltakelse, dels på sansning og observasjon, mens danserne loser oss gjennom ulike stadier av musikk, stillhet og overraskelser.

FELTnotater

Under det første møtet i klasserommet er to av de tre danserne til stede, Venke Marie Sortland og Ida Gudbrandsen, samt musiker Hanna Gjermundsrød og scenograf Camilla Wexels Riser.

Når alle har presentert seg, også barna, blir det snakket om hva tittelen på stykket kan bety. Et «felt» kan være et «område,» blir det sagt, som et gangfelt, men så flyttes samtalen overraskende mot engelsk, med betydninger som å føle («I felt») eller stoffet filt. Her virker det ikke som om barna er helt med, men nå åpner døra seg og den tredje danseren kommer inn, Sigrid, skjult under et teppe.

Barna begynner straks å le, og gjetter høylytt på hva det kan være. Det bølgende stoffet, tilsynelatende uten hode og lemmer, vekker mer latter enn jeg ville ha forventet. De later til å synes det er spennende, kommenterer alt figuren gjør, og kaller den et «monster». Når den forlater rommet igjen roper noen: «Ha det!»

Venke forklarer at dette var begynnelsen på forestillinga, og ber oss bli med ut i korridoren, der vi må følge to regler: Den første er å gå sammen som ei gruppe. Her blir hun avbrutt av en slagferdig gutt, som supplerer: «Og den andre er at vi ikke skal bli spist!» Kameratene ler, men Venke forklarer at nei, den andre regelen at hun skal gå først. «Men det er også viktig at vi ikke blir spist,» sier gutten, og får de andre til å flire igjen. Venke går med på at dette kan være en tilleggsregel, og ber oss passe på hverandre.

Skrekkblandet fryd

I korridoren får vi øye på figuren igjen, fortsatt under teppet, og nå foreslår noen: «Et spøkelse!» Vi følger etter på trygg avstand, gjennom gangen og ned et trappeløp. Ungene virker spente, men nøler også, som fylt av skrekkblandet fryd. Når figuren nærmer seg viker de tilbake, og når den gjør en halv piruett ramler på gulvet, hyler de av latter. Det som skjer virker godt tilpasset aldersgruppa. Eldre unger ville trolig ha vært mer blaserte.

Noen foreslår at vi skal rømme, og lukke døra mot trapperommet bak oss som beskyttelse. Andre protesterer knisende, men klamrer seg til armen på en venn. Innimellom diskuterer de hva som foregår. Er det et menneske inni kostymet? Er ikke figuren for stor til være bare én person? Når den strekker ut armene blir kostymet kvadratisk, som om bredden og høyden er like stor. Hva kan være forhistorien? Har den kanskje spist et menneske?

Kostymeskift

Under ledelse av Venke trekker vi oss tilbake til korridoren. Men der får vi selskap av en ny figur, som virker mer uregjerlig enn den forrige. Den kan minne om en edderkopp eller en manet, med fargerike stoffpølser festet til kroppen.

Igjen prøver ungene å tolke og håndtere det som skjer. Noen snakker med lys og kjærlig stemme, som til et dyr: «Vil du hilse?»

Figuren begynner å danse, rulle og krype mellom oss, mens den mister deler av kostymet. Det er knebeskyttere av filt, formet som spisse horn, samt kosedyr og leketøy festet til ringer det går an å tre på seg. Først tror ungene at den mister tingene en feiltakelse, og forsøker hjelpsomt å gi dem tilbake. De plukker opp noe og rekker det fram, men figuren ruller bare unna og mister enda mer.

«Hva driver den med?» spør én. «Det er en dans!» foreslår en annen og begynner å akkompagnere med en sang. «Er det meningen at hun skal miste ting?» undrer én, mens andre drister seg til å prøve en hale eller en hatt. Til slutt spør ei jente: «Er det lov å ta det på?» Når tillatelsen er gitt følger frydefulle utrop.

På dette punktet truer forestillingen med å utarte til kaos. Noen nøler fortsatt med å kle seg ut, men de voksne bistår med påklednings­hjelp. De fleste av tingene er myke, men noen er hardere og lager lyd, som en rangle av legoklosser. For at alle skal kunne være med, får de ivrigste beskjed om at det holder med to ting hver.

Ungene roper: «Nå er vi alle monstre!» «Velkommen til monster­familien!» «Vi har blitt infisert!» «Ja, akkurat sånn er det, vi er blitt infisert av monsteret,» bekrefter Venke. «Og nå kan dere prøve å bevege dere som henne!» Ungene velter rundt på gulvet med latter og monsterlyder.

Monsterdans

Den siste sekvensen foregår i klasserommet, der pultene nå er ryddet bort. Utover gulvet er det lagt en gummimatte, sammensatt av puslebiter i sterke sukkertøyfarger. Fra Hannas musikkanlegg starter en enkel trommepuls, som ungene spontant begynner å røre seg etter. De voksne viser bevegelser som ungene kopierer, og det samler seg en liten gruppe rundt hver av de tre danserne.

Dette er ikke en type dans som skal se flott ut, men enkle nonsens-bevegelser alle kan klare, der man rister, hopper og lener seg hit og dit. Iblant synger Hanna lange og drømmeriske toner, omtrent som i en sjamanistisk seanse.

Når musikken stanser blir vi bedt om å legge oss flatt på mattene, og lytte til lyder på skolen som vi ikke lager selv. Med stillheten kommer susing fra ventilasjonsanlegget, og stemmer fra andre barn som trenger gjennom veggen. Etter noen minutter begynner Hanna å spille igjen, lange elektroniske toner uten puls. Samtidig begynner de voksne danserne å røre på seg, de vrir seg sakte ut av kostymene, til alle er kledd i bronsefargede trikoter. I takt med musikken finner de hverandre på gulvet, og fletter seg sammen i ulike formasjoner. Ungene flytter seg naturlig unna og gir plass, mens de voksne blir en kravlende tolvbeint edderkopp, eller legger seg horisontalt på toppen av hverandre og skyver seg framover som en maskin. Når de slipper hverandre blir ungene dratt med igjen, i en siste krypende og rullende dans, før musikken toner ut og alle setter seg i en ring.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En kroppslig uhygge

Under avrundingen får ungene spørre om det de lurer på («hvor gamle er dere?», og fortelle hvordan de opplevde det hele («underholdende!», før de entusiastisk hjelper til med å rydde inn matter og rekvisitter. Når jeg senere spør aktørene om opplegget, får jeg vite at de foretrekker å legge til rette for at noe skal skje, snarere enn å instruere.

– Det kan handle om å skape glidende overganger, som å legge et objekt så nært at det blir umulig å ikke ta på det. Vi har ikke lyst til å foreslå ting direkte, og si at «nå skal vi slik og sånn». Det er ofte morsommere å aktivere uten å instruere, forklarer de.

Vi snakker om fryden ved skrekken, hvordan ungene nesten gjemte seg bak hverandre da monsteret kom opp trappen. Det var noe med måten Sigrid beveget seg på inne i kostymet, som elevene lot til å finne uhyggelig, «unheimlich», kanskje umenneskelig.

– Når kroppen er skjult av et teppe ser du strekkene i kroppen på en annen måte. Du får en overflate, et stykke som nærmest er kvadratisk. De skjønner ikke at en kropp er så stor, at den kan være like bred som høy. Det er litt illusjonsaktig, mener Venke.

Dramatisk kurve

Det er interessant at denne tilsynelatende løsslupne forestillingen også virker strukturert som en treakter, med dramatisk stigning, vendepunkter og klimaks. Regien virker stram, men også skjult, og gir hele tiden plass for barnas reaksjoner. At spenningskurvene fungerer godt kan merkes på ungene, som gjennom denne knappe halvtimen går fra en avventende nysgjerrighet via begeistret deltakelse, til opphisselse og forløsning, før de til slutt kan flate ut i avslappet sansning og innlevelse.

I prosessen blir det aldri rom for å kjede seg, fordi det alltid finnes en drivkraft i de mange spørsmålene som dukker opp – hva driver fantasifigurene med, er de farlige eller snille, og hva skal være barnas egen rolle; å delta eller observere, være hjelpere eller ta imot det som blir gitt. Det finnes en god rytme mellom aktivitet og hvile, som gjør at FELT aldri utarter til det kaoset av utagering som kan gjøre en interaktiv forestilling til en utrygg opplevelse for mer tilbakeholdne barn. Opplegget er gjennomarbeidet, men ikke overdrevent pedagogisk, slik at barna får rom til å sanse og utfolde seg.

Kunsten å ikke bli spist er dermed godt ivaretatt, både for aktører og publikum.

Vi gjør oppmerksom på at Venke Marie Sortland har skrevet flere tekster for Periskop.