Legende leker på Kunsthall Stavanger

Utstillingen på Kunsthall Stavanger er nøye kuratert av Müller selv, til tross for at hun begynner å bli en godt voksen kvinne. I 1945 ble hun født i «leketøybyen» Sonneberg, som produserte en stor andel av lekene som ble solgt før krigen. I oppveksten tilbragte hun også mye tid i bestefarens (som senere ble farens) leketøysfabrikk, hvor hun begynte utdannelsen sin tidlig i yrket hun senere valgte. Müller lager alt for hånd, og har lært seg mange ulike fag for å lage objektene.

Barnlig forestillingsevne

I utstillingen er lekene stort sett plassert på store hvite kasser på gulvet. Det er mye variasjon i form og farge, og foruten kosedyr, baller, klosser og puter, er det flere ting jeg ikke kan sette navn på, men som kan brukes variert i mange typer lek. Dyreartene som er representert er mange, men klassiske, slik som skilpadder, bjørner, hvaler, fugler, neshorn og flodhester.

Jeg kan ikke dy meg for å ta på dem, siden det eksplisitt er lov (selv om alt må settes tilbake slik det sto). Lekene er overraskende tunge og stødige. For å få til det, har Müller brukt grov høvelflis som innmat – et materiale det er tungt å både lage og fylle dem med. Håndverket er jevnt over solid. Et eksempel er trehestene, der stokkene glir lett inn og ut av «basene» de står i.

Lekene er detaljrike, på tross av sin enkelhet: Selv om dyrene er formet etter forenklede silhuetter, er materialene satt sammen for å gi ulike sansefornemmelser – skinn og jute går blant annet igjen. Et annet eksempel er at hestenes man er laget av hemper – trådene er ikke kuttet av – slik kan man lett dra hestene rundt, eller holde seg fast i dem.

Lekene har gjerne snorer, lommer, kuler, hemper, stokker og hull, og gjør at de samme lekene kan appellere til flere aldersgrupper: De minste kan kjenne, putte, skyve og dra. De større barna kan bygge med klosser, spille ball og bruke dem i rollelek – noen leker kan være båter, byggesteiner til fantasilandskap, mennesker og eventyrlige vesener, alt etter hva man ønsker. Barna kan altså lage sin egen logikk, uten at vi voksne trenger å forstå noe av den. Men såpass forstår jeg, at barn vil trekkes mot disse lekene, fordi jeg kjenner en gnist av min egen barnlighet våkne og danne forestillinger rundt hva jeg kunne brukt alt til.

Ikke en ekte lekeplass

Det første rommet man går inn i fra resepsjonsområdet, er rommet med størst mulighet for å interagere med lekene. Her er det blant annet satt opp et bord med stoler i barnestørrelse – hvor jeg setter meg for å skrive notater – og en liten lekeplass anrettet på et mykt, rundt teppe. På veggen bak henger det et teppe med lommer til dukker, og en åpning som fungerer som dukketeaterscene.

Dette rommet kunne ha vært en boltreplass for ungene, men selv om det er lov å flytte på ting, er det jo ikke en ekte lekeplass. Kanskje skulle det vært det? Aktivitetene knyttet til utstillingen handler i stor grad om å la barna lage egne leker, men her kunne Kunsthallen tenkt annerledes. Det kan absolutt gi mye å være kreativ, og å prøve å skape noe selv kan stimulere til refleksjon rundt designprosessen. Likevel kunne det vært en idé å bare la barna leke, for å få prøvd ut idéene de forhåpentligvis fikk av å se Müllers leker. En aktivitet som altså i mindre grad er arrangert av voksne, og slik mer i tråd med Müllers filosofi.

Fantasi i fri dressur

Den tyske pedagogen Friedrich Fröbel (1782-1852) har vært en viktig inspirasjonskilde for Müller, og har særskilt påvirket hva slags lek hun har hatt i tankene under arbeidet i atelieret. Fröbel grunnla verdens første barnehage, og pedagogikken han fremmet, der lek ble ansett som en verdifull aktivitet, har vært toneangivende for utviklingen av barnehagen også her i Norge. Fri lek som ideal er tydelig inkorporert i Müllers design. Dette ser man særlig i de varierte lekeplassene som er vist på fotografiene i utstillingen: Det er et mangfold av farger, former, figurer og utradisjonell utforming som gir barna spillerom til å følge egne innfall og idéer.

Müllers lekeplasser skiller seg i stor grad fra lekeplassene man er vant til å se i Norge, fordi hun i langt større grad stimulerer til barnas fantasi. Mange norske lekeplasser, med klatretårn, sklier og husker i klare primærfarger, legger opp til et gitt bruksmønster, man husker i huska og klatrer opp stigen for å skli ned sklia. Men Müller kan for eksempel legge til en rød metallstang som del av en tradisjonell, enkel trebenk, som buer seg ned i bakken på den ene siden, og buer seg opp og ut på den andre, slik at den ser ut som et koselig Loch Ness-monster – og brått er benken i bruk til å klatre eller ri på, slik det vises på et av fotografiene i utstillingen[1]. Det skal ikke med dette sies at Müller utelater klassiske aktiviteter som husker eller sklier. Det som skiller seg fra norske lekeplasser (selv om det finnes eksempler på kreativt bygde lekeplasser her også) er at utformingen er forskjellig fra sted til sted – i motsetning til å være preget av «katalogvare». Hos Müller har tilnærmet alle deler et potensial for lek, om det enn er de bærende elementene i et klatrenett, eller sitteplassen som er tiltenkt de voksne.

Terapeutisk virkning tas for gitt

Fotografiene langs veggene viser barn som bruker Müllers leker og lekeplasser. De gir en fin ramme rundt de utstilte lekene, fordi de vekker tanker om hvordan leketøy brukes og hva lek egentlig er. På tekstarket som følger utstillingen siteres Karl Staudinger fra 1922: «En leke kan påvirke barn både emosjonelt og fysisk. Av den grunn kan leker bli midler til helbredelse – både emosjonelt og fysisk.» Det gjør meg nysgjerrig på hva som legges i ordet helbredende. Nå skal jeg ikke gå i diskusjon med Staudinger, men sitatet trekkes frem i teksten for å gi kontekst til Müllers terapeutiske leker, en funksjon hun har ønsket at lekene hennes skal ha, og som hun har vunnet priser for å ha oppnådd.

En ting jeg savner, i hovedsak fordi temaet er veldig interessant, er et dypere dykk inn i nettopp lekenes terapeutiske virkning og helbredende effekt. I intervjuet med Müller, som ligger på Kunsthallens hjemmesider, nærmer man seg temaet, men intervjueren stiller ikke oppfølgingsspørsmål for å få frem hvilke refleksjoner Müller har gjort seg rundt det. Slik tas det for gitt at lekene har en terapeutisk virkning.

Min første tanke er at ordet helbredende virker litt overdrevet, litt vidløftig for å beskrive hva en leke kan bidra med i et barns liv. Det kan være fruktbart å begynne med lekenes konkrete egenskaper for å nærmere seg hva konseptet eventuelt betyr. Müller designer alltid med ulike barn i tankene, ikke bare eldre og yngre, men også barn med ulike fysiske og psykiske forutsetninger, samt handikap. Det er viktig at lekene tåler mye, at de er stødige, at de stimulerer til å utvikle det motoriske og det sensoriske på en trygg og morsom måte. Jeg tolker det dithen at det er slik man skal forstå den terapeutiske virkningen de er ment å ha, altså terapeutisk i betydningen utviklende og forebyggende.

Mer legende enn helbredende

Tar man denne tanken videre, kan man argumentere for at godt gjennomtenkte og gjennomførte leker kan bedre motoriske evner, og dermed virke helbredende, eller i hvert fall legende, på barn som har fysiske utfordringer av ulikt slag. Eller at en bamse et barn knytter seg til, vil gi trygghet i nye og skremmende situasjoner. For at et barn skal bli trukket mot en slik bamse, er selvfølgelig detaljene viktige: Den burde være god å ta på, ha oppløftende farger og ikke minst se vennlig ut. Slike kosebamser kan bli bestevenner i mange år – se bare hvordan historien om Kristoffer Robin og Ole Brumm treffer barn i generasjon etter generasjon. Denne trygghetsfølelsen er også terapeutisk: Den kan gi både mot, tilflukt og trøst, og slik bidra til at barna takler situasjonene de står i bedre.

Selv om leketøyenes betydning blir tydeligere for meg etter litt refleksjon rundt temaet, skulle jeg ønske Kunsthallen hadde bidratt med mer kontekst og stilt flere spørsmål knyttet til temaet «terapeutiske leker». Når Müllers design først er tatt inn i gallerisituasjonen, villet en grundigere utforsking av disse spørsmålene gitt utstillingen en ekstra dimensjon.

[1] Utforming av lekeplasser er for øvrig en pågående diskusjon fra flere hold i Norge, se blant annet Thea Kvamme Hartmanns kommentar «Hva vil vi med lekeplassen?» i Periskop 2017.