– Lekeland finnes mange steder. Vi ville gjøre noe annet

Etter fem års renovering åpner svenskenes Nationalmuseum, med nye tekniske løsninger og en visuell ansiktsløftning. Salene har fått farger i tråd med de opprinnelige fra 1800-tallet, og bak nydesignede gipsrosetter skjules sprinkleranlegg og ventilasjonen. I selve utstillingen vises kunst og design i felles historiske tablåer. For barn finnes en egen satsning: Et labyrintisk kuriosakabinett der må man ta av seg skoene – men får lov til å åpne skuffer og skap, og ta på alt man finner.

Jeg blir vist rundt av Lena Eriksson, pedagogisk leder ved museet. Hun forteller at de ønsket å nærme seg barna på en ny måte.

– Ofte tenker man at barneutstillinger skal handle om lek i form av hopp og spring, men vi hadde lyst til å gjøre noe annet. Lekeland finnes jo så mange steder. Utfordringen ble å ta vare på barns sanselighet og evne til å føle, men samtidig lage rom for den refleksjonen som bildekunsten også handler om, sier Eriksson.

Nysgjerrighet skal lønne seg

Inspirasjonen til det hemmelighetsfulle universet fant museet i mysterieverdener som Harry Potter og Narnia. Villa Curiosa befinner seg på bakkeplan i museet, og er enkel å finne, rett ved heisene til de øvrige etasjene. Den presenteres som en leilighet med overmøblerte, men ellers vanlige rom. I en entré av mørkt tre finnes skap og skuffer som kan åpnes. Kjøkkenet har reagensglass og instrumenter, som et laboratorium, og i stuen står et dekket bord blant blomstrete tapeter i sterke farger. I et speilrom troner en stor stjernekikkert, som viser kaleidoskopiske mønstre.

– Vi ønsket å formidle en følelse av underverk og mystikk, for å stimulere nysgjerrighet og fantasi. At man får lov til å åpne og kikke, og ta på de fleste av tingene, betyr at vi gir besøkerne mye tillit. Vi har også inkludert originalkunst, men den kan bare ses gjennom forsvarlig sikrede montere, forklarer Eriksson.

Hun viser fram et skap med tegninger og små oljemalerier fra 1700-tallet, og skuffer der det ligger kassert servise – noe løst, noe fastlimt. Gjenstandene er dels funnet på loppemarked, dels designet av den danske scenografen Luise Midtgaard.

– Hovedmålgruppen er barn på 6-10 år. Tanken er at nysgjerrighet skal lønne seg, slik at de som tar seg tid kan oppdage skjulte skatter. Når vi får besøk av skoleklasser må vi nok lede dem mer omkring, siden det ikke er plass til så mange av gangen. Vi antar at rundt 30 personer kan være her inne samtidig, men dette må vi prøve ut over tid.

– Hva skal dere gjøre hvis noe går i stykker?

– Da må vi bare erstatte det, sier Eriksson kontant.

En ramme for oppdagelse og undring

Som introduksjon for publikum er en bakgrunnshistorie skissert på veggen. Den er kort, men kan utdypes muntlig overfor skoleklassene. Formidlerne vil forsøke å skape en ramme for oppdagelse og undring.

– De kan fortelle at det bor noen i leiligheten, men at de ikke er hjemme, så hvis vi tar av oss skoene og går forsiktig, kan vi prøve å finne ut hvem de er. Vi håper å kunne ta ned stemningen, slik at stedet ikke oppfattes som en lekeplass hvor man kan løpe og klatre omkring.

I entréskapet henger en vaktmesteruniform, som er nøkkelen til en lengre historie.

– Her kan vi begynne som i et eventyr: Det var en gang en vaktmester. Han har alltid bodd her på museet, helt siden det ble bygd for over hundre år siden.

Lena Eriksson deklamerer med mørk, intens fortellerstemme, før hun påpeker at han langt fra er noen vanlig ansatt. Vaktmesteren blir en slags mytisk skikkelse, og det samme gjelder den andre figuren i historien – en ung jente fra et portrettmaleri i 1700-tallsavdelingen, kalt Jente med kikkert, malt av Pietro Antonio Rotari. Eriksson forteller at vaktmesteren oppdaget noe merkelig, da han gikk sin siste runde før museet stengte for oppussing.

– På maleriet har ikke jenta lenger noen kikkert i hånda. Derimot ligger det en kikkert på gulvet foran bildet, og han skjønner at hun må ha mistet den. Han tenker at hun nok er blitt forskrekket over at kunsten minster sitt publikum mens museet er stengt. Dermed begir han seg avsted for å lete etter henne, og levere kikkerten tilbake.

Å nærme seg det voksne

Museets satsning på barn og unge omfatter også et større verkstedsområde, samt en bok som bygger på liknende prinsipper om utforskning og oppdagelse som Villa Curiosa. På veggen utenfor leiligheten står en regle på latin, med seks ord som har fått hvert sitt kapittel i boken Pippi på konst!

Pedagogisk leder Lena Eriksson er også hovedforfatter av boken, og forklarer strukturen.

– Vi har tenkt mye over hvordan man best kan introduserer voksen kunst til barn. Hvilke egenskaper og ferdigheter trenger man for å ta til seg kunsten? Vi begynner med Curiosa, som er nysgjerrigheten. Oculus handler om å se, Intellectus er tenkning og refleksjon, mens Sensibus omfatter alle sansene våre. Fabrica viser til kunnskap om materialer, og praktiske ferdigheter som gjør at vi kan skape noe av dem. Scientia er vitenskap i bred forstand, og omfatter både fortelling og tradisjon.

I Villa Curiosa forklares ikke mye, siden gleden ved å undres blir betraktet som en egen verdi. Til sammenlikning kan boken virke overdrevent pedagogisk, med sine ordforklaringer over flere sider, før den kommer til selve kunsten. Historien om jenta og vaktmesteren er god, og savnes i boken, der ledsagerne våre gjennom kunstsamlingen er to tegnede fugler av Stina Wirsén. Til gjengjeld bidrar boken med nyttige spørsmål og kunsthistorisk kunnskap, som hjelper leseren til å studere maleriene nøye. Får vi øye på små insekter som kravler i en blomsterbukett? Hvilke følelser kan leses ut av et ansikt? Budskapet synes å være at ulike synsvinkler fordyper opplevelsen.

– Til sammen blir ordene på veggen en magisk regle, et lite heksebrygg på latin som kan hjelpe oss inn i den voksne kunsten. Det holder ikke med ett element. Vi trenger dem alle, mener Eriksson.

Mulighet for rebusløp

På tross av den magisk-realistiske rammen, framstår kunstutvalget i Villa Curiosa variert og appetittvekkende. Detaljene har mange referanser til resten av museet.

Man kan sitte i en stol og se opp i en animert himmel, der de drivende skyene er hentet fra Vilhelm Hammershøis Landskap. Från Lejre (1905). Et fysisk stilleben av blomster, frukt og sneglehus likner på en kopi av maleriet Stilleben med blomsterkorg av Balthasar van der Ast (ca 1630), som henger på veggen bak. Vi får også se et utsnitt fra frokostbordet i Hanna Paulis impresjonistiske Frukostdags (1887), et maleri mange i Sverige vil gjenkjenne. På det laboratorieaktige kjøkkenet finnes designobjekter fra samtiden og en nær fortid, perioder som Nationalmuseum knapt eier billedkunst fra – siden ansvaret for samtidskunsten er overført til Moderna Museet, som åpnet i 1959.

En svakhet Villa Curiosa kan være at verken kunst eller design kommenteres, slik at barna ikke nødvendigvis barna oppfatter dem som annet enn tilfeldige rekvisitter. Kanskje kunne man i større grad ha bidratt med konkrete oppgaver, for å oppmuntre til å søke kunnskap mer aktivt. Hvorfor ikke sende dem på et rebusløp i museet, på leting etter referansene fra Villa Curiosa? Boken er nok ment å supplere utstillingen på dette området, men er trolig litt for ordrik til at barn vil lese den alene.

Det barnlige blikket

Lena Eriksson virker ikke fremmed for å problematisere, men peker på en særlig grunn til å vektlegge berøring og andre sanser på et sted som Nationalmuseum.

– Særlig i museer som viser eldre kunst kan det være vanskelig å finne en egen inngang til opplevelsen. Alt her er allerede bekreftet som «fint», og man blir kanskje stående og tenke: «Ja, dette er jo et maleri, så det må være kunst.» Dette kan bli en hindring, en hinne som skiller oss fra kunsten. Kanskje er det mindre slik i et samtidskunstmuseum, der alt virker pussig og merkelig, og mer naturlig innbyr til spørsmål.

I Villa Curiosa finnes også en kopi av Jente med kikkert – uten kikkert. Det er malt av svenske Johan Patricny, som var elev av Odd Nerdrum i 1990-tallets Oslo. I boken kan vi derimot se henne med kikkert, og lese en mer kunnskapsbasert inngang.

– For å oppleve kunsten tror vi man kommer langt med å bruke sansene. I tillegg er det klart man kan tilføre kunnskap. Den som ser bildet av jenta med kikkerten, kan lure på hvorfor hun er kledd på en bestemt måte. Da kan vi fortelle at det handler om 1700-tallets hoffmiljø, at hun kanskje er kledd for maskerade, eller sitter i teateret med kikkert. Dette er jo ikke lett å finne ut selv, her trenger man noen som har lest historie.

Eriksson avslører også en symbolsk del av fortellingen, som de færreste av barna vil få høre. Når den gamle mannen leter etter jenta, søker han sin egen visjonære evne til å se.

– Han greier ikke å finne henne, men hun er der hele tiden. Overalt i leiligheten er det spor etter henne: Et skrin under bordet, noen tegninger i en skuff. Problemet er at han har mistet sin barnlige evne til å se. Slutten på historien, slik vi tenker oss den, er at han gradvis mister synet – som når man ikke bruker en muskel. Til slutt forsøker han å male, for å huske det han har sett, og det han maler er bildet av jenta uten kikkert. Men dermed får han evnen tilbake, og kan se både leken og henne, forklarer Lena Eriksson.