Leken og eklektisk hjerneforskningsopera

Den nyskrevne operaen Cella mi åpner med knall og fall: En gutt faller og slår seg på sparkesykkel. Bertil Palmar Johansens musikk og Marit Nicolaysens libretto skrur så elektronmikroskopet på og tar med publikum inn i guttens hjerne, hvor gitterceller og gliaceller og kaosceller svirrer rundt omkring og prøver å ordne opp så godt de kan.  

I Opera Trøndelags produksjon er det full fart og mye moro, med gode musikalske prestasjoner fra både barn og voksne. Likevel forsvinner kanskje handlingen ut av syne litt for ofte. 

Hodestups inn i hjernen

Forskningen til May-Britt Moser og Edvard Moser (Nobels-prisvinnere fra Trondheim) gjennomsyrer hele operaen. På en måte er den litt for mye til stede: De ulike hjernecellene og deres funksjon blir hovedmomentet i operaen. Handlingen som utgjør rammen for hele operaen, gutten som faller og slår hodet, har det med å forsvinne ut av syne. Etter åpningen, stuper vi hodestups inn i hjernen til gutten og blir der. Med unntak av et par avbrytelser, mens gutten blir operert, er det hjernecellenes gjøren og laden som tar over.   

Celle-roller

Egentlig er det helt greit at denne rammefortellingen havner langt bak i hukommelsen. Den fargesprakende, kaotiske hjernen – med kostymer av Anne Spets og en stor og anvendelig scenografi av samme og Lars Eggen – er mye mer interessant. En etter en blir de ulike cellene introdusert, alle med svært varierende grad av impulskontroll og ansvarsfølelse. Det er unektelig litt vanskelig å holde styr på hvem de er og hva de gjør – det er noe sånt som 18 navngitte rollefigurer på scenen – men samtidig blir man vant til det etter hvert. Man ser også lett forskjell på de ulike cellene, som går kledt i forskjellige, sterke farger.   

Muligens for å bøte på publikums manglende hjernecellekompetanse, ble det også utlevert et rikholdig lite hefte før forestillingen – også skrevet av Nicolaysen med illustrasjoner av Lise Halsnes – om nettopp dette. 

En god, men litt for fragmentert operatekst

Selv om det er greit at historien havner i bakgrunnen, opplever jeg ofte at overgangene blir unødvendig brå. Her spiller nødvendigvis både musikk, tekst og regi en rolle, men det er noe tidvis episodisk og fragmentert i måten Nicolaysens libretto er lagt opp på. Ofte mister forestillingen helt flyten mellom scener, men selv om den blir funnet igjen, kunne det kanskje vært unngått. Det er for så vidt greit nok at librettoen konsentrerer seg om det som skjer inne i hodet til gutten, men tekstlig kan handlingen inne i hodet bli litt formløs og vanskelig å få has på. Det blir litt for mange presentasjoner av enkeltceller og litt for lite som faktisk skjer.   

Syngende celler

I tillegg reagerer jeg på enkelte utbrudd på engelsk, uten at det nødvendigvis bidrar i fortellingen. Cellene synger stadig om å skulle bli «champion of the head», noe man jo skulle tro at de allerede var, og i siste halvdel av operaen gjentas det til det kjedsommelige. Her må det da finnes et bedre alternativ på norsk, noe i samme gate som «vi er gutten, / og gutten er oss», som etter hvert blir slagordet for redningsaksjonen de ulike cellene forsøker å sette i gang. Det blir ekstra frustrerende fordi librettoen i sin lekenhet og høye ordspilltetthet fungerer veldig godt som operatekst. Å slå over på engelsk føles mest som en litt feig nødløsning.   

Vill og uhemmet musikalsk stilblanding

Heldigvis er de tekstlige irritasjonsmomentene lette å overse. Dette er først og fremst på grunn av Bertil Palmar Johansens sprudlende musikk. Den er fremfor alt eklektisk, med vill og uhemmet stilblanding, og veksler ufortrødent mellom ulike sjangre, fra polka til jazz, fra opera til pop. Samtidig er det tydelig at musikken hører til samme verk og er skrevet av samme komponist. Orkesteret – satt sammen av Fylkesmusikerne i Trøndelag – er blåsertungt og holder et høyt tempo gjennom hele forestillingen.   

Unge sangere

Ikke minst er musikken godt skrevet, både for de voksne, profesjonelle utøverne, og for de langt yngre sangerne fra Opera Trøndelags Operaskole. De deltar både som kor og i større og mindre solistpartier, og klarer å finne det lekne i musikken, selv når den er som mest kompleks. De synger også med bemerkelsesverdig tydelig uttale. Det krever sitt å gå fra korsanger til solist, og de klarer å fylle disse ulike musikalske rollene på imponerende vis. I Cella mi får de virkelig vist hva de er gode for. 

Gode voksne solister

Også de voksne solistene gjør en god figur. Hovedrollene er de tre kommandantene som prøver å holde oppsyn med de andre cellene. Disse synges av bass-baryton Håvard Stensvold, tenor Torstein Fosmo og mezzosopran Siv Misund. De tre er strålende på scenen, og klarer å kombinere skjønnsang med skuespill. Misunds fyldige klang og imponerende høyde er blant forestillingens høydepunkter. De andre to større solistrollene – Mona Meg og Glia Matadora – synges med stor innlevelse av respektive Malin Meyer Birkeli og Kjersti Elisabeth Pettersen, som begge er studenter ved Konservatoriet på NTNU. 

Ikke hverdagskost

En opera om hjerneforskning er ikke hverdagskost, og i hvilken grad Cella mi faktisk er en opera kan diskuteres. Undertittelen «Et musikkteater fra innsiden av hjernen» er nok mer dekkende. Samtidig er heller ikke dette så farlig. Cella mi står med føttene i mange leire, med engasjerende og fartsfylt musikk. Uavhengig av sjanger gir den et lekent innblikk inn i det organiserte kaoset som finnes i hodet på oss alle.