Magi med tydelige føringer

Alle foto: Stavanger Kunstmuseum

Nona er navnet på museets satsing på barn og unge. Programmet hadde sin oppstart i 2020, og rommer både et eget utstillingslokale og tilhørende verksted. Tidligere har blant annet den iranske kunstneren Shahrzad Malekian fylt rommene med fargerike skumgummifigurer og matter som man kunne bygge med, eller kle på seg som en slags beskyttelse. Her var førsteinntrykket glade pasteller og fri, impulsiv lek, men kunstnerens budskap rommet en inderlig oppfordring om at Vesten ikke må glemme å sette pris på mulighetene til lek, spontanitet og ytringsfrihet. Vi må være bevisst hva vi har for å kunne verne om det.  Denne gangen er det japansk populærkultur som skal prate til den yngre generasjonen.

Syntetisk og skeivt

Det er vår og intenst fuglekvitter rundt museet ved Mosvannet, 40 minutters rusletur fra Stavanger sentrum. Når man kommer inn i glasskuppelen som inneholder resepsjon, kafé og museumsbutikk, er døren til Nona sine lokaler på høyre side. For anledningen er veggene malt i en sterk sitrongul farge som skjerper både sanser og forventninger.

Når jeg runder første hjørne, kommer en stor lodden, rosa figur til syne. Uansett alder, tror jeg mange vil tenke på gigantiske, syntetiske tivolibamser. De er artige, men samtidig uhåndterbare og ikke sjelden av dårlig kvalitet. Noe som ligner en svart lekehund kalt «Max» står nærmest, men det er den rosa som fanger blikket i første runde. Jo nærmere du går, jo høyere virker den. Til tross for fargen, ser pelsen myk og livaktig ut, mens filt-øynene minner mer om noe som kjapt er pålimt uten stor innlevelse på et juleverksted man litt motvillig er med på. De er overraskende livløse. På gulvet ligger et navneskilt formet som et kjøttbein, med navnet «Arty». Fra rygg til gulv henger pelsen som et draperi som skjuler eventuelle ben. Dette bidrar til et statisk inntrykk.  

Avventende

Lenger inne, på en gul sokkel, står en grønn bamsehund oppreist, med utstrakte butte armer og ører i samme fasong og størrelse som armene. Også denne har filtøyne som ser i ulike retninger, og et navneskilt som forteller at hunden heter «Poofy». Til tross for at figuren står oppreist, med armene ut fra siden, har også denne et statisk preg. Her er ingen illusjon av kontakt mellom de tre bamsene. Ingen blikk som møtes, ingen antydning til at de vil bevege seg mot hverandre. Samtidig er det spor etter poter på veggene. Stemningen er avventende, som i et tomt barnerom med hyllene fulle av dukker og bamser. Andre må gi figurene liv, gjennom innlevelse og aktivitet.  

Vennlig eller merkelig?

Innerst i lokalet er et nytt rom med tre benker utformet som kjøttbein. Videoen «Moko Moko Travel» (2024) varer i 10:48 minutter, og viser en hånd som holder ulike kammer. Det kan se ut til at den som filmer holder kamera i den ene hånden, og kammen i den andre. Hvert filmklipp viser at hånden kjemmer hår, dyrepels, men også andre objekter i nærmiljøet, som en oppfliset palme, nudler på et marked, papirstrimler, perlefrynser i en butikk og elektriske ledninger.

Handlingen blir stadig mer absurd, og åpner for refleksjon rundt: «Når blir noe vennlig og koselig bare rart?», «Hva skjer når noen vil ordne på noe de ikke har noe med?». I butikken og på markedet ser vi at andre smiler usikkert og lurer på hva som foregår. Det som er normalt i én kontekst, blir merkelig i en annen. Det omsorgsfulle blir klønete, kanskje truende. Intensjonene blir mistenkeliggjort. Samfunnet er fullt av sosiale koder og uskrevne regler man forsøker å lære for å bli akseptert, men disse kan igjen variere fra land til land, og fra kultur til kultur. Kawai har bodd i både Japan, USA og Danmark, og har kanskje selv opplevd hvordan noe er normalt og akseptert ett sted, men ikke et annet?  

Opposisjon

Etter sin kunstutdanning i Kyoto (Japan), flyttet Kawai til New York og blandet elementer fra begge lands populærkultur. Selv forteller hun om inspirasjon fra «heta-uma», (ヘタウマ or ヘタうま), som kan oversettes med «dårlig, men bra». Denne stilen er preget av figurer som tilsynelatende er amatørmessig tegnet, men videre knyttes til noe ekte, oppriktig og mindre kommersielt. Stilen regnes som en opposisjon mot de opprinnelige og mer polerte manga-tegningene.

Selv om «heta-uma» gir et banalt førsteinntrykk, er figurene laget med en estetisk bevissthet som etter hvert ga status som en egen avant-garde retning innen manga. Opprinnelsen knyttes til månedsmagasinet «Garo» som først ble utgitt i 1964, og var kjent for å gi sine tegnere kunstnerisk frihet. Dette kan forklare dyrenes syntetiske, fargesprakende pels, som minner om de billigste lekedyrene, og de skjeve, enkle øynene i filt.   

Hvem sin verden?

Her er en lek med materialer av tradisjonelt lav status, og en lek med dimensjoner. Oppskalering kan være en måte å vise at man respekterer og ser opp til noe eller noen, men i dette tilfellet er det ikke en hærfører eller en kongelig. Det er søte, fluffy fantasidyr i sterke farger. Det samme kan vi se i verk av den amerikanske popkunstneren Jeff Koons og japanske Yayoi Kusama. Her er en lek med status og maktbalanse som signaliserer at man er uredd og fri. Kanskje er dette også en hyllest til den magiske, mystiske og uforbeholdne kjærligheten og omsorgen et barn kan vise sin yndlingsbamse? Disse følelsene er ikke styrt av status, pris eller materialer. Et barn kan gjerne ha rommet fullt av flotte leker, men likevel ende opp med den hjemmelagde, fillete, arvede bamsen som fast følgesvenn. Det er noe merkelig fengslende når det kjente kommer i uventede størrelser. Dette gjelder også nedskalering, som miniatyrer i form av matcbox-biler, togbaner eller dukkehus. Disse objektene er jo opprinnelig fra vår voksenverden, og introduseres som miniatyrer inn i barnets verden. Kanskje vil et lite barn tolke lekebamsenes dimensjoner som at de skal få en plass i vår voksenverden?  

Interaksjon eller ikke?

Utstillingen inviterer publikum til å delta på flere måter. Et lite velkomsthefte oppfordrer til å klappe eller gre «Arty» forsiktig, mens det retter oppmerksomheten mot navnene til «Poofy» og «Max». Heftet oppmuntrer til refleksjon gjennom spørsmål som «Hva skal til for at noe er fint?» og «Hvordan føles det når vi ser noe som er søtt?». Den grønne skulpturen står fastmontert på en sokkel, noe vi voksne raskt tolker som at vi ikke skal røre. For barn er dette mindre tydelig. Her vaker et mulig «Nei» som fort kan stoppe en utforskende tilnærming. Det finnes ingen tydelig informasjon om hvorvidt man kan gjøre noe annet enn å forsiktig kamme skulpturene, og dette kan kanskje føre til usikkerhet hos både barn og voksne? Muséet har som prinsipp at de først og fremst vil markere hva man kan gjøre, og instruerer sine vakter til å oppfordre mer enn begrense. Samtidig er det en fare for at publikum, uten mer informasjon, vil innta en unødvendig passiv rolle for å sikre seg at de ikke gjør noe feil.   

Verkstedet

Vegg-i vegg ligger verkstedet, Studio Nona. Her kan man nå bla i kunstbøker av Kawai, og lage sine egne figurer til bruk i et lite dukketeater som er designet av kunstneren. Materialene som er tilgengelige er de man typisk finner på en hobbybutikk; perler, filt og lim, og de er valgt i samarbeid med kunstneren. I sitt kunstnerskap bruker Kawai ofte denne type hobbymaterialer, og insisterer på sitt vis på at kunstnerisk verdi ikke er avhengig av verdien på materialet. Selv om utstillingen på mange måter er inviterende, så er det allikevel en opplevelse av noe lukket som er vanskelig å sette fingeren på. Delvis handler dette om at mange av spørsmålene i heftet retter seg innover, mot objektene i utstillingen, som «Hvilken kam liker Arty best?». Flere spørsmål kunne med fordel uttrykt en større interesse for publikum, eller vår samtid.  

Uforløst

For barn vil utstillingen helt klart appellere med sin humor, fantasi, gjenkjennelse og inviterende stil, og verkstedet legger til rette for kreativ utfoldelse. Når det gjelder informasjonen på veggene, så kommer den helt i starten av utstillingen. På samme sted får man så vidt øye på noe knall rosa lenger inne i rommet, og jeg tror mange vil gå rett forbi denne teksten for å se hva det rosa er. Uten nærmere informasjon og kontekst kan utstillingen fort oppleves som endimensjonal og lettfordøyelig.  

Både i veggteksten og heftet nevnes «heta-uma»-inspirasjonen kort, men dette kunne med fordel blitt mer vektlagt. «Heta-uma» var opprinnelig et viktig opprør som åpner for refleksjon rundt identitet, utenforskap og verdien av det uperfekte. I mangel av mer informasjon, vil dette for en god del besøkende forbli et uforløst potensial. Dette er synd, for vi lever i en tid der barn og unge kontinuerlig opplever det perfeksjonerte og glatte gjennom for eksempel bildemanipulering og KI-genererte bilder på sosiale medier. Her inviteres publikum først og fremst inn i kunstnerens magiske verden, men det er vanskelig å finne broer videre til en egen hverdag og erfaringer, og en mulig aktualitet forblir diffus.  

Maktbalansen

Nona-satsingene viser gang på gang at Stavanger Kunstmuseum anser barn og unge som et seriøst og ønsket publikum. Kanskje har de lykkes bedre før, men samtidig er de fortsatt i en oppstartfase. De inviterer ikke kunstnere til å spesifikt lage kunst for barn, men søker samarbeid med kunstnere som allerede bruker elementer som passer barn, som lek og utforsking. Dette skal være grunntonen i Nona, sammen med verkstedets ambisjoner om å bryte ned hierarkiet mellom kunstnerens produksjon og barnas produksjon.

Ambisjonen er viktig og god, men det finnes flere fallgruver som nylig professor Ann-Hege Lorvik Waterhouse belyste i sitt essay «Aldersgrense på kunst?» her i Periskop. Waterhouse stiller spørsmål ved i hvilken grad vi egentlig tar barn og unges kunstproduksjon på alvor. Hun oppfordrer til bevissthet rundt maktbalansen som finnes uavhengig av gode intensjoner.   

Den som inviterer, deler ut materialer og tilbyr inspirasjon blir også den som setter premissene. I tillegg kan man ta høyde for at barn har et sterkt ønske om å gjøre ting «rett», og derfor kan trenge en ekstra oppmuntring til å stole på egne idéer og valg. I Moko Moko Club blir barn og unge i liten grad invitert til å reflektere over noe som angår deres eget liv, og i liten grad oppfordret til å utforske egen kreativitet. Først og fremst er de invitert til å utforske en ferdig etablert kunstnerisk idé, og det er nettopp dette som i mine øyne gir den ellers lekne utstillingen et noe avgrenset og klaustrofobisk preg som med enkle grep kunne vært unngått.