Medvirkende medborgere?

På vei inn til Norsk design- og arkitektursenters (DOGA) utstilling Barn ingen adgang møter de besøkende en blink som markerer hvordan barns aksjonsradius har blitt stadig mindre over de siste 100 årene. Mens oldefar kunne gå en mil hjemmefra uten voksne, har dagens barn ofte bare en radius på 250 meter som de kan utforske på egenhånd. Dette er et interessant utgangspunkt for en utstilling som dreier seg om barns rolle i planleggingen av byer. For eksempel inviterer det til spørsmål om utviklingen er villet, og om det er mulig å planlegge byer med tanke på hvordan barn faktisk kan bevege seg. Mer konkret, og sentralt for utstillingen, er spørsmålet om hvilken rolle barn skal ha i planleggingen av byer. Det overordnede budskapet er at barn ikke bare bør bli hørt i politiske prosesser, men også kan bli hørt.

Utstillingen åpnet 4. februar med en fullstappet fest. Ifølge invitasjonen fra DOGA egnet den seg for «voksne og barn fra åtte år». I tråd med utstillingens grunnleggende konseptualisering av barn, burde de muligens invitert «folk fra åtte år».  For «barn er folk», sa Inga Marte Thorkildsen, barnebyråd i Oslo kommune, under paneldebatten på åpningsfesten. Det hadde hun lært av sin førskolelærermor. En slik framstilling av barn er i tråd med det Einstein «skal ha sagt» og som framstår som et motto for utstillingen: «Hvis du ikke kan forklare det enkelt, har du ikke forstått det godt nok.». Sitatet er ikke så lett å leve opp til, men knytter utstillingen til samme ambisjon som ligger bak for eksempel NRK Supernytt og Aftenposten Junior, som rett som det er formidler kompliserte nyheter langt klarere enn moderskipene.

Barna medvirket også i selve åpningsseansen. 11 år gamle Miguel Kampevold var kveldens Skavlan. Både Kampevold og de andre paneldeltagerne viste at det er mulig å snakke ordentlig om ordentlige ting så både barn og voksne får noe ut av det. Er ikke «medvirkning» bare et «moteord for sånne som deg», ble Thorkildsen spurt. Uten å avvise at det var et moteord, argumenterte hun godt for at barn bør lyttes til. Hun kunne jo også nevnt at ordet har såpass gjennomslag at det brukes i plan og bygningslovens § 5-1, 2 første setning: «Kommunen har et særlig ansvar for å sikre aktiv medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging, herunder barn og unge.».

Spørsmålet er godt, og vakte latter i salen. I det hele tatt var spørsmålene gode, men det var mulig å mistenke at det var noen voksne som hadde skrevet dem, slik at den unge ordstyreren egentlig målbar noen voksnes stemme. I så fall er det et grep som virket bra på våre imponerte 9-åringer, og på seansen, men som samtidig er undergravende for ideen om hva barn kan. For mistanken spørsmålet reiser er om det er sprik mellom ordets språklige betydning og planlegging i praksis. Er «medvirkning» i planlegging, som «eierskap til prosesser» i arbeidslivet, et ord som brukes for å sukre pillen når det uansett er andre som skal bestemme, eller er medvirkningen reell? Barn høres nok lettest når de sier det de voksne vil høre; at de vil ha trygg skolevei, gode lekeområder og annet ingen isolert sett er motstandere av. Samtidig er det nettopp i den perioden hvor hensynet til barns spesielle behov har blitt løftet fram, at utviklingen av ulike grunner samtidig har snevret inn området barna kan bevege seg i. Kanskje er det fordi barn skal ivaretas så voldsomt at de presses ut av gatene?[1]

Utgangspunktet for Barn ingen adgang, er at god planlegging er løsningen på barns plass og trivsel i byen. Utstillingen trekker fram et godt eksempel på hvordan barns liv og erfaringer kan gi verdifull innsikt i planprosesser, nemlig prosjektet «Barnetråkk» , som dokumenterer hvor barn faktisk beveger seg. Utstillingen gir flere eksempler på hvordan den innsikten har blitt brukt, for eksempel til å plassere utelys over lekeområder. Samtidig demonstrerte panelet byplanleggingens avmakt når de svarte på spørsmålet om det er godt for barn å bo i Oslo. For mange er Oslo det, var svaret fra både Thorkildsen og barneombud Anne Lindboe. For andre er det vanskelig. Men barn som sliter er så ofte ofre for mer konkrete situasjoner, som for eksempel fattigdom, eller, som Thorkildsen nevnte, foreldres psykiske sykdom. Her kommer byplanleggingen til kort, og både paneldebatten og utstillingen kunne vunnet på å trekke opp planleggingens grenser, og hvordan byutvikling og byliv også henger sammen med hvem som har tilgang på hvilke ressurser.

Planprosessen inneholder likevel nok av temaer. Utstillingen er laget som en løype gjennom en labyrint, med ti stopp, eller trinn, som skulle gjenspeile planprosessen. Våre barn løp først igjennom løypa på tre minutter, og kom entusiastiske tilbake, antakelig mer på grunn av den sosiale opplevelsen av å løpe i flokk enn på grunn av sitt nyvunne kjennskap til formelle planprosesser. Utstyrt med en brosjyre med oversikt over planprosessens ti stadier, fikk de beskjed om å prøve løypa på nytt, og samtidig forsøke å finne ut av hva utstillingen dreide seg om. 25 minutter senere var de like begeistret, og kunne dessuten berette at labyrinten dreide seg om «noe med barn og hvordan byer ble laget». På bakgrunn av barnas begeistring kan det altså virke som om kuratorene fra Rodeo arkitekter har gode nok kunnskaper om byplanlegging og formelle prosesser til at de klarte å formidle det på en engasjerende måte. Grepet med å framstille den byråkratiske prosessen som en labyrint var for eksempel et fint uttrykk for at formelle regler kan virke ugjennomtrengelige og fremmedgjørende, men at de samtidig representerer en fast og strukturell ramme i fellesskapets tjeneste.

Labyrinten var også håndverksmessig fint utført, men postene underveis i labyrinten virkeliggjorde kanskje ikke utstillingens ambisjon om koblingen mellom barn, medvirkning og engasjement. Riktignok skulle barna etter modell fra orienteringsløp stemple seg gjennom de ulike postene, med delvis ulike stempel. Men løypa var ikke lagt opp slik at det å få riktig stempel krevde noen form for oppgaveløsing, resonnering eller medvirkning fra barna utover å sjekke ut med stempelet at de fysisk hadde vært innom det aktuelle trinnet i prosessen. Det som fantes av digitale løsninger var dessuten ikke særlig godt utnyttet. For eksempel fantes en skjerm med en informasjonsfilm som mange oppfattet som en touch screen som de kunne interagere med, men som til tross for barnas forsøk på medvirkning ufortrødent fortsatte sitt fastlagte informasjonsarbeid. Videre fantes det under punktet «høring» et rom med mange skjermer av snakkende barn, som framstilte offentligheten som en kakofoni, uten at dette ble tematisert på noen måte. Barna ble derfor mer passive mottakere av informasjon om hvordan en planprosess foregår, enn de ble aktive agenter. Barna fikk dermed ikke selv i tilstrekkelig grad medvirke i en utstilling som handler om barnas mariginale rolle i byutviklingen. Antakelig er det bare de aller mest interesserte, skoleflinke og lesekyndige barna som kunne gjengitt hva planprosessens ti trinn faktisk besto av etter endt løp. Samtidig symboliserte grepet med å framstille prosessen som en labyrint med én inngang og én utgang en vesentlig demokratisk verdi, som kanskje ble en kroppsliggjort fornemmelse mer enn en bevisst refleksjon hos barna som var på utstillingen.

Planprosesser er strukturerte forløp, hvor formelle regler, heller enn individuell kreativitet, er det som styrer, og skal styre, forløpet av prosessen. Melder du deg på, og er villig til å bruke tiden det tar å følge prosessen, vil du guides gjennom forløpet, selv om du ikke overskuer prosessens ulike stadier før du begynner. At verken formell eller uformell kunnskap stilles opp som noen inngangsterskel for å engasjere seg og delta i offentlige planprosesser, er kanskje det aller viktigste kriteriet for å muliggjøre demokratisk medvirkning i praksis.

Ved å la planprosessen gjenspeiles i den fysiske utformingen, framstår utstillingen som et forsvar for den langsomme byråkratiske prosessen. Det offentlige byråkratiet er i forsvarsposisjon, uglesett og blir latterliggjort som tregt, ineffektivt og lite skjønnsomt. De siste tiårene har svaret fra offentlig sektor blitt å herme generelle næringslivsprinsipper hvor byråkrater blir entreprenører og borgere blir kunder av offentlig sektor [2]. Barn ingen adgang er befriende fri for slikt. Her framstilles barna ikke bare som folk, men som borgere, med rett og mulighet til å bli sett og hørt i et fellesskap hvor de må forholde seg til prosesser der interesser står mot hverandre.

Utstillingen bærer et budskap det er lett å være enig i: Barn må være i sentrum når vi bestemmer hvordan byene skal bli. Det kunne lett blitt banalt, men fordi utstillingen legger vekt på å formidle prosessen, lanserer den spørsmål og gir innsikter som kan heve nivået på diskusjonene om hvordan barn skal medvirke. Sannsynligheten for at byene blir utviklet med hensynet til barna som det viktigste er så liten at det er lett å tåle at utstillingen også kan få det til å se ut som om det aller beste hadde vært om barna lagde byene selv. Performativt viser utstillingen også begrensninger ved at prosjekter overlates til barn. I klosserommet midt i labyrinten kunne barna bruke fargekodede klosser til selv å planlegge og bygge en by. To dager ut i utstillingen så området ut som en modell over byen etter en katastrofe.
________________________________

[1] Her argumenterer en av oss i den retningen.

[2] Om denne prosessen, se for eksempel Paul Du Gays bok In praise of bureaucracy fra 2000 utgitt på Sage forlag.