Oppsiktsvekkende slapt

Festallmenningen, Festspillenes nye scene på Torgallmenningen, kokte godt den andre helgen underveis i Festspillene. Med scene, leker, spill og ulike innslag fremsto den som en suksess og ble mye brukt. Torgallmenningen er et byrom mange går over, men nå var det også muligheter for å bli og henge ut. Det var satt ut fargerike stoler som brøt med det ellers ganske grå byrommet.

Festspillenes uteprogram har tidligere bidratt med friske innslag i byrommet som setter preg på hele byen, men årets program var noe av det svakere.

Uteteaterets styrke

De fineste øyeblikkene med teater i det offentlige rom er når de overrasker folk som slett ikke vet noe om at det er Festspill eller hva som skjer, men som lar seg rive med likevel. Festspillene har en lang tradisjon med uteteater under festivalen, da ofte rettet mot barn, og ofte med en forkjærlighet for styltemenn og klovneri.

Uteteater passer dessuten godt med Festspillenes ambisjon om å nå nye publikumsgrupper, siden publikum ofte går rett inn i kunsten, rent fysisk, enten de vil det eller ei. At det er gratis og derfor også inkluderende og når mange ulike grupper, er gateteaterets fremste styrke. Derfor bør også dette programmet holde et høyt nivå, siden det kan være første smakebit av Festspillene for mange.

Ambisjonsnivået er satt

Hva angår kunst i det offentlige rom på Festspillenes program i år, er det fremdeles lite som kan måle seg med Close-Act Theatre fra Nederland. De vandret rundt som fem meter høye dinosaurer i 2019 og skremte skiten ut av de minste og fascinerte alle andre. Virkelighetstro og skremmende. Minst her bør ambisjonsnivået ligge for neste års booking av uteprogrammet for barn. Men selv om disse levende skulpturene var imponerende, var de ikke akkurat teaterkunst, i stedet oppleves det mer som en form for bevegelig installasjonskunst.

«Klovning»

På lørdagen skulle det gå slag i slag med flere små forestillinger. Først ut var Abraham Arzate fra Mexico. Han gjestet også Festspillene i 2019 og driver med klovnekunst. Det er nesten så jeg har lyst til å sette klovnekunst i gåseøyne, for denne forestillingen var så lavterskel som det går an å få det. I løpet av forestillingen er det minimalt som skjer.

I Arzates forestilling Auch!!! er et plastteppe som gir illusjoner om en brytering lagt ut på Torgallmenningen. Arzate iscenesetter en pinglete wrestler som ikke får stort til. Kostymet er retro 80-talls og antihelten har et sjarmerende oppsyn, men problemet er at ingenting skjer. Det er ingen utvikling, omtrent ingen fall, ikke er ordentlig kamp eller noe forløsning. Det er faktisk oppsiktsvekkende kjedelig.

Utnytter ikke mulighetene

Han har vansker med å komme seg inn i ringen og problemer med å wrestle. Han slår litt på en slags ball på et skaft, og løper litt rundt, men forestillingen letter virkelig aldri. Det er synd, for selve scenerommet på Torgallmenningen gjør at mange nysgjerrige trekker nærmere for å finne ut hva som skjer. Hver stol er opptatt, men scenisk er det venstrehåndsarbeid. Så lite skjer at det er faktisk vanskelig å beskrive handlingen. Bryteren virrer rundt, snakker litt på engelsk i mikrofonen, og har lært seg «Heia Brann» og «Bekkalokk» på norsk. Den fargerike meksikanske wrestlingestetikken kunne også blitt utnyttet mye mer.

Forestillingens ubestridte høydepunkt er da skuespilleren får med seg en utadvendt og selvsikker jente opp på scenen for å slåss med ham. Hun tar regi selv, og gir forestillingen et løft. Skuespilleren har talent for både improvisasjon og situasjonskomikk, men her mangler en god ide og gjennomføringskraft til å løfte den ideen. Arzate sier selv at han er «født på jord for å få folk til å le». Da bør det være morsommere enn dette her.

En kunst å utnytte uterommet

Et poeng med gateteater må jo nettopp være at gaten, byrommet og det offentlige aspektet utnyttes i forestillingen? Auch!!! kunne vært utført hvor som helst, og det er ingen grunn til at artisten befinner seg nettopp på Torgallmenningen. Siden gateteater tradisjonelt spilles for et ikke-betalende publikum, og har egenskapen ved seg at det nærmest «popper opp», så har det også en overraskelsesdimensjon som de virkelig gode utøverne klarer å utnytte til sin fordel. I Auch!!! virker det ikke som regissøren har reflektert over hva de egentlig vil og hvorfor de befinner seg der de gjør.

Lett i steget

Quartier Libre, som består av fem utøvere fra det franske kompaniet Planet Pas Net, var et annet innslag i bybildet både lørdagen og søndag. «Gateteater med småfrekke seniorer i fri flyt» blir det omtalt som i Festspill-programmet. Det er en god beskrivelse. Med store masker beveger en gruppe pensjonister seg rundt i gatene og gjør mer eller mindre morsomme små sprell.

Utenfor Galleriet, et av byens kjøpesentre, flytter kvintetten for eksempel på noen stativer med klær, og de prøver også å lukke portene til selve kjøpesenteret. De ser tilsynelatende veldig vanlige ut, før man legger merke til de uproposjonerte fjesene. Det er en fin dynamikk mellom de nokså trøtte og grå maskene, og de frekke og friske påfunnene de utfører. Også skiftene i tempo i hvordan de beveger seg, altså fra det langsomme til det brått hurtige, er gjenstand for komikk.

Den dagen jeg opplevde kompaniet, gikk de etter en stund inn på kjøpesenteret. Et merkelig valg. De hadde med seg en hale av folk, som tok følge mens de for eksempel stoppet rulletrappen. Men Galleriet er ikke det samme som det offentlige rom. Derimot er det et kommersielt rom. Det er ikke det samme å puste liv i byens gater som å bevege seg i butikker.