Politisk sprengstoff og kulturell forsiktighet

Det er sjelden at dagens teaterfestivaler har så konkrete omdreiningspunkter som årets Sand-festival. Temaet «På flukt» går rett inn i en av våre store samtidsdiskusjoner og aktualiserer dem i et scenekunstperspektiv.

«På flukt» er tydelig rettet mot flyktningsituasjonen og sier helt konkret noe om hva slags og hvem sine historier som skal fortelles. Men selv om stoffet maner til diskusjon og meningsbrytning, kommer ikke de ulike synspunktene ordentlig til uttrykk verken i det kunstnerisk programmet eller i fagprogrammet. At samtlige forestillinger er rettet mot eldre barn eller ungdom, ingen for de aller minste, sier også noe om at dette er et vanskelig tema som ikke er tilgjengelig for alle.

Sand-festivalen fortjener honnør for å ha valgt å ta tak i et så betent tema, og for at de tør å tolke det innenfor et klart politisk rammeverk med mange forestillinger som handler direkte om flyktningbarn. Men flukt er en vanskelig tematikk – og den tar med seg utfordringer rundt hvem som får tilgang til problemstillingene og hvordan vi aktiverer disse både på og utenfor scenen. Med nesten en hel festivaluke skulle jeg ønske at festivalen gikk dypere inn i saken, tilbød flere perspektiver og diskuterte hvordan vi kunne behandle dette kunstnerisk også med tanke på de minste barna som publikum.

Ikke manipulerende, men heller ikke utfordrende

Det er styret i Assitej som bestemmer tema fra år til år, mens Kunstnerisk råd, som skal være en uavhengig og bredt sammensatt gruppe, setter sammen programmet ut fra dette.

Forestillingene som er valgt, er preget av det politiske og dagsaktuelle, og de fleste er bygget på dokumentarisk materiale. I mange av forestillingene møter vi barn og unge som er på flukt, eller voksne som forteller om og iscenesetter sin egen historie om å være på flukt som barn. I Nå løper vi av Pia Maria Roll, utforsker skuespillerne sin egen historie om da de som barn var flyktninger fra irakisk Kurdistan. Også i forestillingen There is a noise av Hestnes/Popovic prøver den ene skuespilleren, som selv har flyktet fra Sarajevo i barndommen, å minnes denne tiden.

Myke øyne av Artilleriet Produksjoner er basert på en nyhetssak om at 71 mennesker på flukt døde i en lastebil i Østerrike, mens i Rimini Protokols forestilling Evros Walk Water 2, som er en fortsettelse på fjorårets forestilling, snakker unge flyktninger til oss og instruerer oss i å spille et musikkverk på instrumenter som symboliserer deres flukt og reise inn i Europa.

De fleste forestillingene ser ut til å ha som mål at barn og unge skal lære noe gjennom kunstopplevelsen om hvordan det kan oppleves å være barn på flukt. Det dokumentariske og det autobiografiske (når skuespillerne spiller seg selv og sin historie) blir virkemidler for å forsterke at tema er knyttet til virkelige problemstillinger, virkelige mennesker i vår samtid. Slik drypper virkeligheten og flyktningsituasjonen inn på scenene i Kristiansand, og åpner muligheten for at barn og unge som ikke selv har en slik erfaring kan relatere seg til andre barns historier.

Konsensus eller debatt?

Det politiske temaet har ikke ført til forestillinger som er manipulerende eller utpreget overtalende. Men det har heller ikke ført til forestillinger som har fokus på interessekonflikter og ulike meninger om flyktningsituasjonen. Det er synd, for det virker som om Sand egentlig ønsker å gjøre seg til møteplass for nettopp ulike ideer.

Kunstnerisk råd trekker i programheftet fram at de ønsker å problematisere «kunstnernes makt til å manipulere historien gjennom estetiske virkemidler, og deres valg av kilder når de skal berette en forestilling fra virkeligheten». De stiller seg også spørrende til hvor langt scenekunstnere kan gå i å styre, opplyse og manipulere et ungt publikum. Det er relevante spørsmål, særlig med tanke på de dokumentariske forestillingene, med virkeligheten som virkemiddel.

Fagprogrammet som fulgte forestillingene kom dessverre ikke særlig langt. Debatten «Politisk teater for barn og unge? Er det lov da?» som nettopp skulle ta for seg problemstillingene kunstnerisk råd tegner opp, bar preg av ulike syn på hva som burde være premisset for debatten, og en motvilje mot å være kritisk til politisk teater for barn og unge.

Ingen av de andre forumene gikk direkte på denne problemstillingen og dermed kommer ikke festivalen noe lengre i å problematisere premissene for politisk teater for barn og unge. Det er lite lagt til rette for at diskusjonen som nettopp går på eksistensen til slike forestillinger skal drøftes i det faglige programmet. Det er riktignok vanskelig å invitere kunstnere som lager politisk teater for barn til å diskutere de etiske problemstillingene rundt sitt eget virke – særlig når den politiske saken i bunn er så preget av sterke meninger og følelser. Men når festivalen først har satt dette som tema, kunne jeg ønske meg at man gikk nærmere inn på diskusjonen – både kunstnerisk, etisk og politisk.

Hvilke historier – men også hvilke barn?

For målgruppen eldre barn og ungdom, syns jeg kunstnerisk råd har funnet noen spennende forestillinger som bruker det dokumentariske på ulike og ofte vellykkede måter innenfor forestillingens rammer og intensjoner. Det dokumentariske eller autobiografiske kan føre til en sterk tilstedeværelse, da virkeligheten og møtet blir en viktig dimensjon. Forestillingene involverer barna og ungdommene på ulike måter og det blir interessant når det dokumentariske ikke bare blir en måte å forsterke sympatien med hovedkarakteren, men at man også gir rom for publikums egne minner og erfaringer. Et eksempel er i There is a noise, som starter med at publikum sitter sammen med skuespillerne rundt et høyt bord fullt av små krigsfigurer, mens skuespillerne steker vafler. Lukten i denne konteksten skaper en tvetydig følelse, og åpner for sprikende assosiasjoner. Her kan de ulike sansene skape intuitive assosiasjoner som kan engasjere og involvere på en kroppslig, sanselig måte. Slik kan publikum relatere seg til forestillingens materiale ut fra egne erfaringer.

Samtidig er det bemerkelsesverdig at det ikke er noen forestillinger for barn under fem år, og kun to for barn under ti år av til sammen åtte forestillinger.

Man kan spørre seg om Sand-festivalen ikke ser temaet som egnet for denne aldersgruppen, eller om det rett og slett ikke finnes teater for små barn innenfor det smale og komplekse temaet. Dette vites ikke, mest fordi det fra Sands side ikke snakkes om at de minste er utelatt fra kunstopplevelsene i Kristiansand i år, verken i det kunstneriske programmet eller i fagdebattene. Når man utelater en gruppe barn så å si for å inkludere en annen, hadde det vært klokt å være selvkritisk og reflekterende rundt det. Det kunne også vært en gylden anledning for å diskutere hvorfor det ikke finnes mer teater som omhandler aspekter ved vanskelige temaer som dette for små barn.

Sand-festivalen er sammenlignet med andre nordiske barneteaterfestivaler som Horsens Teaterfestival eller April-festivalen i Danmark svært liten, men i norsk målestokk er den betydningsfull. At festivalen velger seg et tema som «På flukt» er et tegn på et ambisiøst ønske om å vise hvordan scenekunst kan brukes aktivt i samfunnsdebatten. Årets festival viste imidlertid også at politisk teater for barn og unge har interne utfordringer som vi bør tørre å ta mer tak i.

Periskops ansvarlige redaktør Maren Ørstavik har erklært seg inhabil i forbindelse med denne saken på grunn av moderatoransvar under panelsamtalen «Politisk teater for barn og unge. Er det lov da?» på årets Sand-festival. Kristina Ketola Bore har derfor fungert som redaktør for saken.