Periskop

Kritikk av kunst for barn og unge

«Søstrene Lumière»: Fantasy uten en klar fiende

KATEGORI

Litteratur,

SJANGER

Anmeldelse,

PUBLISERT

tirsdag 10. januar 2023

Det er mange gode anslag i Catharina Natalie Wandrups debutroman «Søstrene Lumière». Likevel oppleves det som at fortellingen krongler seg til for seg selv.

↑ «Søstrene Lumière» av Catharina Natalie Wandrup. Foto: Aschehoug / Catharina Natalie Wandrup. Foto: Agnete Brun

Når de tre søstrene Liv, Klara og Hjertia Lumière vekkes av slottsadjutanten midt på natten og sendes av gårde i hui og hast, er det fordi deres mor, faeridronningen, har bedt om det. De tre prinsessene skal beskyttes når konfliktnivået mellom faeriene og menneskene nærmer seg kokepunktet. Eller? Prinsessene sendes nemlig rett inn i løvens hule, til skogen utenfor menneskelandet Grim. Der blir de etterlatt, må bo i telt og prøve seg som villmarkens døtre. Blant mange problemer er dette det største: De blir aldri henta.

Søstrene Lumière. Stjerner over Tivoli


Fantasyroman av Catharina Natalie Wandrup

Første bok i en planlagt serie

Målgruppe: 9-12 år

Aschehoug 2022

Forfatteren jobber til vanlig som film- og tv-fotograf. Dette er hennes debutroman.

«Søstrene Lumière. Stjerner over Tivoli» av Catharina Natalie Wandrup. Foto: Aschehoug

Langt over hentetid

Catharina Natalie Wandrups utgangspunkt er spennende når tre søstre fra øverste samfunnslag brått må bli preppere i skogen. Faerisamfunnet disse jentene kommer fra, er et slags parallellsamfunn til menneskenes. Faerier er et folk med magiske evner. De lever i pakt med naturen, uten teknologien som preger menneskesamfunnet, til og med uten strøm. De magiske evnene kalles luminessens, og gjør det mulig for faeriene å ta kontroll over naturen. Hver faeri utvikler en spesiell evne, enten det er å lege sår eller få vekster til å gro. Slike evner er naturligvis interessante for menneskene. De lever i et umagisk samfunn ganske likt vårt eget. I tillegg er det krig der.

En tid etter flukten får prinsessene et brev om at foreldrene er gått bort, og at de skal holde seg i skogen til de blir henta. Men vinteren nærmer seg. Når noen en dag har stjålet matlageret deres, skjønner de at de må dra. De starter en farefull ferd hjemover – tvers gjennom menneskenes land.

Tre søstre fra øverste samfunnslag må brått bli preppere i skogen

En omstendelig reise

Tross et spennende plot oppleves historien i romanen omstendelig fortalt. Til tider er det like uklart for leseren som for de tre prinsessene selv hva som skjer – de virrer og vingler og har mange stopp underveis. Fortellingen blir på et vis mer virkelighetsnær av dette – blant annet er det vanskelig for prinsessene å tilegne seg relevant og troverdig informasjon under den farlige reisen. Dette kan åpenbart også være en styrke ved boken. Men flyt og tempo varierer for mye, og det tar for lang tid før de kommer til tivoliet tittelen lover. Da er leseren halvveis uti boka, og det er litt sent.

Starten er til gjengjeld god, den har et fint driv og viser frem alt det spennende ved Wandrups univers. Mellomtitlene er morsomme og underfundige. Flyten i fortellingen bremses imidlertid av alle forklaringene som skal sette romanuniverset ordentlig på plass for leseren.

Catharina Natalie Wandrup. Foto: Agnete Brun

Mye og lite informasjon

Wandrup har jobbet grundig med å bygge opp romanens verden. Men skal man ha den hele og fulle oversikten, bør man lese stikkordsregisteret bakerst i boken først – for underveis kommer mye informasjon leseren skal sortere i.

Selv brukte jeg tid på å få oversikt over fiendebildet, for eksempel. En ting er at mennesker og faerier forakter hverandre, men å sortere i hva som er sant og hva som kanskje er usant, er et puslespill i denne romanen når hovedrolleinnehaverne selv er forvirrede. Etter at prinsessene har fått brevet om foreldrenes bortgang, bryter de seg inn i et forlatt menneskehus der de ser bilder av foreldrene på tv-en (som de får til å virke selv om de ikke har noen erfaring med strømdrevne duppeditter fra oppveksten).

Det lille de får av informasjon underveis, gjør at mange spørsmål reiser seg: Er foreldrene virkelig døde? Eller har moren forrådt dem? Hun beskrives som kjølig av døtrene, og her kan det ligge et interessant spor. Finnes det en annen forræder i faeririket? Er menneskekeiseren Neon ond eller god? Og i tivoliet de etter hvert kommer til: Hvem kan de stole på?

Å sortere i hva som er sant og hva som kanskje er usant, er et puslespill i denne romanen når hovedrolleinnehaverne selv er forvirrede

Prinsesser, men ikke perfekte

Styrken er kan hende at leseren vet like lite som jentene – litt som livet selv når man står i uoversiktlige situasjoner. Jentene er usikre og vinglete, de er prinsesser, men ikke perfekte heltinner. De feilvurderer situasjoner og tar for store sjanser. Selv om stor søsterkjærlighet er et uslitelig bånd mellom dem, er de tross alt bare barn, og Wandrup gjør dem troverdige hver gang de bommer, er oppgitte, sure og slitne. Det er en slags smussete kontrast til den opphøyde rollen de opprinnelig har, og det løfter karakterene. Lumière-søstrene sliter også med å finne frem til evnene sine og få brukt dem på en god måte, og evnene forsvinner så å si etter hvert. Det gjør dessverre at lumin-evnene oppleves mindre viktige i denne romanen, selv om det er mye snakk om dem.

Menneskene jakter faeriprinsessene stadig mer intenst. I en verden der det er vanskelig å vite hvem som er venn og hvem som er fiende, navigerer disse tre unge jentene, der den eldste bare er 12 år. Som i kriger det er nærliggende å tenke på, finnes det få grenser for hva mennesker er i stand til å gjøre av fæle ting mot hverandre. For eksempel sendes alle foreldreløse barn til arbeidsleie når krigen er over i Grim.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Wandrup gjør prinsessene troverdige hver gang de bommer, er oppgitte, sure og slitne

Dronning i vekst

Faerijentene klarer seg når det stormer som verst, og en nyanserik verden åpner seg for Liv, den nye dronningen av faeririket nå som foreldrene er døde. Ved enden av boken er Liv klokere, men ikke utlært, og det gir håp for neste bind i det som skal bli en serie.

For tross omstendeligheter, et univers fylt til randen og et tidvis ujevnt tempo, klarer Wandrup å skrive frem interessante karakterer det er lett for en ung leser å kjenne kjærlighet til og glede seg over å følge. I fellesskap klarer søstrene faktisk å ordne opp. Dessuten har de med seg en supersøt kattunge, driver med magi som ser ut som svevende lyskorn og elsker bringebærpai og varm sjokolade. Minstesøster Hjertia på sju er dessuten ganske smart når det kommer til alt som glitrer eller har skjerm. Den sjarmerende lillesøsteren er lett for leseren å ville være på lag med.

Wandrup har bakgrunn som film- og tv-fotograf, og dette blikket er tydelig i boken. Hun skriver sanselig, det gjør det lett å leve seg inn i situasjoner og stemninger, og leseren suges inn i den magiske verdenen.

Fortellingen om søstrene Lumière kommer til å dra seg til i bok to, det borger førsteboka for. Denne historien er på ingen måter ferdig fortalt.

Leseren suges inn i den magiske verdenen

Annonser

Stikkord:
· · · · · · · · · · · ·