Scenekunst for «generasjon maktesløshet»

Den siste uken i november samlet Showbox-festivalen nok en gang både skolebarn og –  ungdommer, nasjonale og internasjonale programører, og kunstnere som selv jobber med barn og unge som målgruppe, til et ukeslangt program spekket av forestillinger, seminarer og nettverksmøter. Forestillingene hadde i år som tidligere stor spredning i tematikk, men det er likevel mulig å se noen røde tråder.

Produksjoner som Goodbye Kitty av Rebekka/Hui og Vinduer av Veronica Salinas/Hålogaland Teater ber oss om å se hvert individ som unikt og betydningsfullt, og maner til et pluralistisk samfunn, mens Melting av Amund Sjølie Sveen og Jorda er klodens hud av Nina Ossavy minner oss om at også vi mennesker inngår i jordas økosystem. Forestillinger som Cirka Teaters Veien gjennom huler og tårn og Rebel angels, game over av Lost and Found Productions inviterer på sin side til refleksjon rundt hva deltakelse eller interaktivitet kan være, gjennom formater som på ulike måter har referanser til lek.

Slik åpner Showbox både for samtaler om hva medborgerskap i dagens samfunn kan innebærer, men også om hvorvidt, eller hvordan, barn og unge faktisk får mulighet til å delta i slike samtaler.

Kollektivisme versus pluralisme?

Melting og Goodbye Kitty, som jeg så rett etter hverandre, tilbyr vesensforskjellige løsninger på medborgerskap-tematikken. Sveens Melting vipper mellom å være et foredrag om vekstidealet og global oppvarming og en konsert med bandet Slagr. I løpet av timen forestillingen varer greier Sveen, ved blant annet å gjøre CO2-regnskap for den enkelte publikummer på den aktuelle forestillingen, å bygge opp en sviende dårlig samvittighet. Sveen legger ansvaret på enkeltindividet og minner meg om at min selvrealisering, eller rettere min eksistens overhodet, nesten uunngåelig skjer på bekostning av noen andres.

Seansen avsluttes med at Sveen tilbyr en slags syndsforlatelse, nemlig å legge penger til CO2-kvoter for den aktuelle forestillingen i en felekassa som han setter ut på scenegulvet. Dermed bryter Melting ut av teaterets trygge isolasjon og begynner å virke i verden utenfor.

Rebbeka/Huy velger en annen innfallsvinkel. Istedenfor dårlig samvittighet, gir de oss en fest for mangfold. Med tydelige visuelle referanser til Pride-bevegelsen og en forestillingsstruktur som minner om drag-show eller kabaret (med nummer på nummer) fyller de fire utøverne rommet med dans og sang og hyppige kostymeskift. Sittende på et svært paljettglitrende stoff midt i rommet – som på et tidspunkt blir den ene utøverens kjole – blir publikum en del av situasjonen. I kombinasjon med et til tider ganske heftig lysdesign gir denne plasseringen en opplevelse av at hele rommet er i bevegelse. Og det er dette suggererende rommet som gjør størst inntrykk på meg. Med andre ord blir forestillingen minst like mye en affektiv opplevelse som kognitiv refleksjon over at «jeg er meg og du er deg».

Skammer meg over mitt privilegerte liv

Kollektivitet som tematikk, formulert som miljøbevissthet, er også beskrivende for to av forestillingene for det yngste publikummet (barnehage og småskolen). Ossavys Jorda er klodens hud og gjestespillet Grass av Second Hand Dance (UK) har begge jord og innsekter som bærende elementer. Utover scenografier bygget opp med gressmatter og løvhauger, leker utøverne i begge produksjonene at de er småkryp som meitemarker, biller og edderkopper. Men det blir kunstig å fokusere på det taktile i møte med naturen og naturlige elementer – enten som kroppslig erkjennelse eller utgangspunkt for fantasi og lek – når det fremføres som teater for små barn. Det disse barna trenger er ikke en påminnelse om viktigheten av å være i gresset eller snuse i løvet, de trenger å faktisk bli tatt med ut til steder der dette er mulig. Det virker som de voksne kunstnerne ikke greier (eller vil) strekke seg ut over sitt voksenperspektiv på verden. Dermed konstruerer de problemer som barnepublikummet ikke har.

Identitet diskuteres også i forestillingen Vinduer, men her med en helt annen grunntone. Der Rebekka/Hui bevisst har jobbet for å ikke fremstille det å være annerledes som vanskelig, opplever jeg at det underliggende budskapet i Vinduer er at det å kulturelt sett være «den andre» er en daglig kamp for å finne tilhørighet og en følelse av å strekke til. Men utøvernes sterke tilstedeværelse og fremføring sørger for at de ikke fremstår som ofre, snarere tvert imot. Jeg sitter og digger med musikken fra DJ-en samtidig som jeg blir jeg skikkelig flau over mitt kjedelige og privilegerte majoritetskulturliv. Veronica Salinas/Hålogaland Teater greier minst like godt som Rebekka/Hui å fremstille mangfold som en positiv verdi – i tillegg til å vise at det å finne sin identitet er et utfordrende og komplekst prosjekt.

Aktuelle utgangspunkt for diskusjoner

Verdt å nevne i denne sammenhengen er også Rebel angels, game over av Lost and Found productions. Publikum får her servert en kaotisk sammensetning av ulike nummer, som en slags kabaret, der mer eller mindre kjente og ikoniske karakterer snakker gjennom utøvernes kropper: Nord-Koreas leder Kim Jong-un og julenissen for å nevne noen. Men gjennom kaoset skinner en stadig mer tydelig følelse av maktesløshet – som om kunstnerne har innsett at vi alle er en del av et problem det ikke finnes noen løsning på. Spørsmålet blir hvordan man kan leve i og med maktesløsheten? Mot slutten av forestillingen kommer det frem at alt det utøverne egentlig ønsker er bekreftelse fra hverandre. Slik inviterer Rebel angels, game over oss til å reflektere over at identitet og tilhørighet er to sider av samme sak, og at «vi» blir til idet en blir sett, med respekt og kjærlighet, av en annen.

Jeg må i den forbindelse også nevne at festivalprogrammet har flere fine øyeblikk der slike relasjoner formidles fysisk heller enn gjennom tekst. Ett eksempel er når de to guttene i Makt og avmakt (av Tony Tran og Anton Hein) varsomt bærer rundt på hverandre, ett annet er når en av utøverne i De Dansers The basement blir til en hest, og i full galopp prøver å få med seg de andre utøverne på leken. Dette er minst like virkningsfullt som tekstformidling.

Overordnet tror jeg mange av de overnevnte forestillingene kan fungere som interessante og aktuelle utgangspunkt for diskusjoner med ungdom i skolen i dag, en generasjon som vokser opp med et ambivalent forhold til både fremtiden og menneskelige fremskritt, og som streber med å orientere seg i en politisert verden der ethvert valg er et standpunkt.