– Skapende evner oppstår ikke av seg selv

Den nye generelle delen av læreplanen er ut på høring i disse dager. Planen er brobyggeren mellom dannelse og læring, og forbinder formålet med innholdet i den norske skolen. Og målet med en ny plan er, ifølge kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H), å gjenspeile «dagens skolevirkelighet og elevenes utfordringer».

Men før vi applauderer nyheten må vi spørre: Hva var så galt med den forrige? Altså planen Gudmund Hernes (Ap) & co fremskrev i 1993. Planen vektla mennesket som blivende vesener i personlig vekst, som gryende individer – skapende, meningssøkende, lekende og samarbeidende. Planen var god og fremstår fremdeles som forbilledlig for mange lærere, både språklig og innholdsmessig. Likevel forkastes planen.

Fikk du med deg denne? Kulturlivet er kritiske til Røe Isaksens læreplanforslag

Instrumentelle begreper

Den nye generelle delen av læreplanen til Isaksen & co er foreløpig døpt: «Overordnet del – verdier og prinsipper».

Nettopp prinsipper og såkalt «forpliktende grunnsyn» fremkommer som særlig viktig i den nye planen. På den ene siden er dette instrumentelle begreper vi kanskje bør være på vakt overfor – hva forplikter de egentlig lærerne til? På den andre siden kan betydningen av den nye generelle delen som overordnet ramme, faktisk gi lærerne en større mulighet til å la andre mål vike, for så å konsentrere seg mer om overordnede humane verdier og dannelsesaspekter.

Vi ser allerede i dag konturer av at lærere både vurderer og blir vurdert i henhold til fastsatte målsetninger. Vi frykter at dette nå kan forsterkes med ytterligere målstyring i de nye, kommende læreplanene. Når skolen primært måler elevene i de hegemoniske fagene matte, norsk og engelsk, underbygger det et instrumentelt og smalt læringssyn i skolen. Fagene som handler om hvordan eleven forstår seg selv i forhold til natur, kultur og historie, gis ikke fokus eller status.

Her kan utviklingssamtalene på skolen ses som en indikator. De har gått fra å være «den gode samtalen» mellom skolen og hjemmet om elevens mestring og opplevde skolehverdag, til å ta form som en forpliktende halvårsrapport om elevens tilstand i skolestua knyttet til de hegemoniske fagene. Barnet på 6 år sitter skolerett i samtalen, som på en muntlig eksamen. Rapporten signeres og arkiveres.

Å leke for å lære

I det nye generelle delen av læreplanen brukes begrepet «lek» kun én gang. Det er verdt å merke seg, for leken er barnets første læringsmodus. Og som Margrete Olin fremhever i sin nye film Barndom, byttes det lekende barnet så altfor tidlig inn med det disiplinerte barnet. Barnets lekende natur som utforsker verden, agerer, reagerer og kalibrerer, rammes for tidlig av de voksnes krav og regler. Resultatet er disiplinering og et instrumentelt syn på barndom og læring.

Barndommen er som kjent en dom for livet. Det er dom uten rettergang og rettferdighet. Vi fødes inn i et regime, en tidsperiode og en ideologi – ingen har noensinne fortjent sin barndom eller skolegang. Vi som barn tar det vi får, på godt og ondt.

I den skoleideologien vi i dag er vitne til, betraktes barnet som et individ som skal kontrolleres, testes, formes og disiplineres. En slik skole kan gå glipp av barnets iboende og medfødte, ofte godt skjulte talenter, som gror frem under gunstige forhold. Hva er så gunstige forhold? Jo, et pedagogisk klima som fremmer lærelyst gjennom nysgjerrig undring, engasjert kribling og skapende kreativ lek.

I Hernes’ gamle plan hadde utviklingen av mennesket forrang fremfor den fagspesifikke innlæringen: «Den viktigste av alle pedagogiske oppgaver er å formidle til barn og unge at de stadig er i utvikling og at de får tillit til egne evner».

Dette er dessverre for lengst kastet over bord i dagens skole.

Hva kreves av læreren?

Vi kan lese i den nye planen at: «Skolen skal legge til rette for læring innenfor de tre tverrfaglige temaene ‘folkehelse og livsmestring’, ‘demokrati og medborgerskap’ og ‘bærekraftig utvikling’.»

Dette klinger svært godt, men la oss undre oss – hvordan skal dette gjennomføres? Hvordan skal læreren makte å arbeide godt og konkret med disse svært viktige tverrfaglige temaene når læren har lite metodekunnskap om konkrete elevaktive læringsformer?

Dagens lærerutdanning har, i redsel for ikke å få nok dybdekunnskap i fagene, kastet ut praktisk og estetisk arbeidsmetodikk til fordel for såkalt fagspesifikk didaktikk. De fleste lærerutdanninger i Norge har skalert denne typen kunnskap ned [1].

Hvem er den gode læreren?

Lærerens suksesskriterier er, ifølge TIMSS (2016), omsorgsfull klasseledelse, motiverende og dramaturgisk godt planlagte undervisningsformer som får elevene til å strekke seg. Det handler også, ifølge professor Aud Sæbø [3]
, om utforskende, skapende og elevaktive læringsformer som fremmer samspill elevene imellom og mellom lærer og elev.

Drama er en slik aktiv og kollektiv læringsform som kan bidra til at lærerstudentene blir mer bevisste på stemme- og kroppsbruk, utvikler seg til trygge formidlere og gode planleggere av skolehverdagens dramaturgi. Spill-dimensjonen, med bruk av fiksjon og roller, gir både studenter og elever en unik mulighet på å «øve på fremtiden», for teatermediet byr på en «generalprøve på livet» ved at klasserommet brukes som et «laboratorium» i utforskning og læring. Gjennom fiksjonen kan både lærerstudenter og elever øve opp toleranse for mangfold og konkret trene på handlingsstrategier for en bærekraftig hverdag. Gjennom rollebytter bevisstgjøres elevene på kjønnsroller i hverdagen, og via prosessdrama kan de arbeide med å utforske konfliktfylte sider av (det digitale) livet i en samtid der utenforskap er et stort problem. Elevens identitet utvikles ikke i ensomhet, men i møte med andre.[3]

Hvordan dyrke frem skaperglede

I Isaksens plan kan vi lese videre at:

«Skolen skal la elevene utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og la dem få øve på å se muligheter og omsette ideer til handling. Barn og unge er nysgjerrige og vil oppdage og skape (…) Samfunnet utvikles av mennesker med skapende og kreative evner til å finne løsninger (…) Elever som lærer om skapende områder som forskning, kultur, kunst og entreprenørskap, utvikler evnen til å bruke kunnskaper og ferdigheter for å gi stemme til erfaringer, finne svar på spørsmål og løse problemer.»

Her har kunnskapsministeren, gledelig nok, lagt føringer for estetiske, utforskende og engasjerende prinsipper for norsk grunnskole og lærerutdanning. Og dette er nettopp de estetiske fagenes og de kreative læringsmetodenes absolutte forse. Vi mener at særlig drama som læringsform kan være veien å gå. For drama betyr handling og gir verktøy og metoder til å utforske ulike dilemma, og elevene for både verbalt og non-verbalt teste ut hypoteser på gulvet gjennom fiksjonen som både utfordrer og beskytter.

Skal ministeren lykkes med de gode intensjonene i den nye generelle delen, kreves en systemoppfølging av lærerne og en konsekvenstenking inn i de andre læreplanene som nå skal skrives. For skapende evner oppstår ikke av seg selv i strenge testmiljøer. Slike evner må foredles og videreutvikles over år.

[1] Aksjonen «Mye på spill – drama som læringsform får det til» avholdes ved alle landets lærerutdanninger den 26. april 2017, der en dramapedagog overtar undervisningen i én time for å vise studentene hvordan drama kan skape elevaktiv læring i alle fag.

[2] Se Lyngstad & Sæbø, 2005, Sæbø, 2003. 2005, 2009, 2010, 2015: http://dramanett.no/Evaluering%20av%20L97.htm

[3] Horsdal Marianne (2017): Tilværelsens fortællinger. Tilegnelse og anvendelse. København: Hans Reitzels forlag.  

Rikke Gürgens Gjærum og Mette Bøe Lyngstad er begge medlemmer av Drama- og teaterpedagogene (DTP), og deltar i aksjonen «Mye på spill» denne uken. DTP aksjonerer for at alle grunnskolelærerutdanningene skal gjeninnføre drama som læringsform som obligatorisk emneplanfestet undervisning på minimum 30 timer.