Teater: Problemløsing med blablabla

I all scenekunst er kommunikasjon en av de viktigste bestanddelene. Noen ganger er ordet det viktigste redskapet for å kommunisere, andre ganger er det bevegelse, scenografi, lys eller lyd. Kommunikasjon er også sentralt for all menneskelig samhandling. Hvis vi skal overkomme konflikt og misforståelser, må vi både kommunisere med og lytte til hverandre. I forestillingen Capiche!?, som Teater Manu og Unge Viken Teater denne vinteren skal turnere i Akershus for 5.-7. trinn, undersøkes kommunikasjonens muligheter og begrensninger både som teater og som verktøy for å løse verdensproblemer.

Jeg så den andre av produksjonens turnéforestillinger, i samlingssalen på Vigernes skole på Lillestrøm torsdag 25. januar. Nesten alle forestillingene som skulle vært spilt tidligere den uken hadde blitt avlyst på grunn av været, og nå var det mange praktiske utfordringer som måtte løses før forestillingen kunne spilles for skolens barn. DKS-turneer er på mange måter teatrets førstelinjetjeneste, og jeg imponeres over roen, samarbeidet og handlingsdyktigheten teamet utviser når de blant annet mangler en nødvendig kabel, og en av dem må hive seg rundt og i rekordfart komme seg til Clas Ohlson og tilbake på 15 minutter. Som kritiker føles dette som et innblikk i DKS-turneens hverdagsutfordringer, et sted der fokuset er på at teatret skal frem med vissheten om at det ikke alltid er en rett linje dit.

Klovnete

Scenografien som er satt opp i samlingssalen på skolen er enkel og utnytter det institusjonelle i det eksisterende rommet. Den består av flere skjermer og en rekke runde lamper plassert på stativer i ulik høyde. De tre aktørene Aino Hakala, Amalie Ibsen Jensen og Alexander Crook er alle kledd i dresser i ulike farger med bukser som viser seg å ha et overraskende høyt liv. Dette underbygger et litt klovnete spill som inkluderer en god del gibberish.

Jensen, som er den eneste skuespilleren som bruker stemmen, snakker på en måte som gjør at et hørende publikum stort sett kan skjønne hva hun sier, men med ord som er snudd rundt på så det høres ut som om hun har noen underlige talefeil. Hakala er tegnspråkskuespiller, og snakker et forenklet språk som skal være lettere å forstå for et publikum som ikke er tegnspråkkyndige. Crook spiller sin rolle fra bak et trommesett, og bruker lydene derfra som sitt primære språk. Alt som sies tekstes også på skjermene.

Problemløsing med såpebobler

Rammen for forestillingen er et «Toppmøte i Utvalg for lure løsninger» – forkortet til TULL. Skuespillerne har tatt på seg rollene som tøysete og liksom-viktige voksne. «Vi er schmiktige», sier Jensen. Det er en kjent type fra barnekultur: De voksne som tror at de kan så mye mer enn barna, men egentlig er de blinde for de virkelige sammenhengene som barna lett kan kjenne igjen. Her handler det om hvordan de skal løse klimautfordringene. Den ene mener at hun har funnet løsningen på problemet og at løsningen er gaffateip. Den andre mener løsningen er såpebobler, den tredje mener at man må bruke en romrakett. Aktørene snakker i munnen på hverandre på de ulike språkene sine, og det bygges opp til en konflikt både om hva som er den beste løsningen og om manglende evner til å lytte.

I disse scenene er det morsomt å se hvor lite ordene trenger å bety for at vi som publikum oppfatter kommunikasjonens hovedlinjer. Det fysiske teaterspråket og slapstickkomedien er i seg selv de betydningsbærende delene av kommunikasjonen, og skuespillerne behersker dette språket godt. Selv om utgangspunktet kan virke litt barnslig og oppbrukt for en målgruppe på mellomtrinnet, tar skuespillerne dette igjen med komisk timing og god kontakt med publikum.

AI med målgruppeforståelse

I tillegg til de tre menneskene på scenen, er det en fjerde aktør, en kunstig intelligens de har kalt ARIL 2.0. Den kommenterer det som skjer og snakker direkte til publikum for å få dem på sitt lag mot de kranglende karakterene. Først begynner den med å vise frem søte kattevideoer av typen som oversvømmer internett. Det går over i klipp fra filmen Titanic der Leonardo DiCaprio og Kate Winslet kysser, før det blir et mangfold av ulike klinevideoer. Barna i publikum eksploderer, klinevideoene er rett og slett god målgruppe- og situasjonsforståelse. Det er et grep som fungerer uendelig mye bedre i en klasseromssituasjon enn i en familiesetting. Når ARIL 2.0 ber barna om å være med på opprør ved å rope, er barna dermed lette å be.

Når barn blir invitert inn i et teaterrom, er de klare over at det finnes kutymer for oppførsel. Selv om de kanskje ikke egentlig har lyst til å sitte i ro og se på andre leke, tilpasser de fleste seg fort teatersituasjonen. I teater for barn ser jeg innimellom at aktørene inviterer publikum med inn, men trekker tilbake invitasjonen i neste scene. Det er som om kunstnerne regner med at barna skal tilpasse seg de uskrevne reglene for teateroppførsel også etter at de har forstått at det er lov til å interagere. Da skuespillerne i Capiche!? trakk ut strømmen til AI-en for å ta kontroll over den, var publikum fremdeles på lag med den.

Balansen mellom deltakelse og passiv observasjon er vanskelig. Når barnas rop nesten umerkelig går fra å være en dramaturgisk nødvendighet til å bli en forstyrrelse, skaper det ubalanse i forholdet mellom scene og sal. Det snakkes om kunstig intelligens i alle kanaler om dagen, ikke minst i skolen. Jeg tror konseptet med fordel her kunne blitt diskutert grundigere når det først fikk en så stor plass i dramaturgien.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og annonsene.

Ikke mer blablabla

Forestillingens moral er enkel, men også litt selvmotsigende. Først skjønner vi at forestillingen forteller oss at vi nødt til å lytte til hverandre for å komme frem til løsninger på problemer. Alt som sies, sies ikke med ord, og derfor er det viktig å lytte med mer enn ørene. Men det finnes også en moral om at språk ikke alltid medfører handling. «Ikke mer blablabla» sier ARIL 2.0 helt til slutt. Når så mye av det som sies i verden av alle viktige voksne ikke egentlig har som mål å få løst problemer, blir det heller ikke så viktig å forstå hverandre.

Disse to moralske perspektivene kan godt eksistere side om side. Det er ikke vanskelig å være enig i at det både er viktig å lytte til hverandre og å avsløre når språket ikke er betydningsbærende. Her skulle jeg gjerne sett at forestillingen sidestilte disse perspektivene bedre sånn at språkets og forståelsens begrensninger og muligheter i menneskelig samhandling stod tydeligere frem. Capiche?! er godt spilt og kommunisert teater som kommer til å underholde mange på sin vei rundt i Akershus. Men som, ironisk nok, kunne stått tydeligere i sitt eget budskap.