Teateranmeldelse: Lite tolkningsrom i «Rommet i Mellom»

Rommet i Mellom er en forestilling for barn fra tre år. Handlingen foregår i et magisk rom hvor stemmer med vanskelige følelser havner. Stemmene får hjelp av Vokteren og Hjelperen med å finne tilbake til menneskene de kom fra.

Det finnes fortsatt ikke noe nasjonalt tilbud for barnehager tilsvarende Den Kulturelle Skolesekken. Dermed er det kjærkomment når Brageteatret vil reise ut til barnehager med forestillinger, slik at teater for små barn kan nå ut til flere enn de få som blir tatt med på teater av foreldrene.

Årvåkent

På scenen står noe som minner om et rundt telt dandert med gullfarget stoff og små, hvite LED-lys. På toppen av teltet sitter Vokteren (Joseph Angyal). Han har langt, hvitt hår og spiller enkle og rolige toner på xylofon. Stemningen er poetisk og harmonisk. Når forestillingen starter, endres rytmen i Vokterens spill. Det blir mer insisterende, og vi hører lyder inne fra gullteltet. En hånd stikker ut, og snart kommer Hjelperen (Hanne-Marte Sørli) til syne. Hun er iført hvit parykk og tettsittende drakt med grønne årer. Kroppsspråket er årvåkent og blikket åpent.

Når hun oppdager barna, forteller hun hvorfor hun og Vokteren har verdens viktigste jobb. De tar nemlig imot stemmene til folk som på ulike måter ikke har det bra, og sender stemmene tilbake når de har blitt styrket. Akkurat hvordan det hjelper menneskene at stemmene deres er i rommet i mellom er vanskelig å få tak i.

Stemmer og følelser

Tematikken i forestillingen er vonde følelser, som uttrykkes gjennom lys og lyd. Samtidig er disse abstrakte uttrykkene del av en fortelling med en klassisk, lineær dramaturgi. Handlingsgangen er at Vokteren tre ganger mottar stemmer fra mennesker med vonde følelser. Dette utspiller seg gjennom at han begynner å spille på et instrument, hvor tonene representerer en følelse. Hjelperen tolker og forteller publikum hva lyden høres ut som – om stemmen er forvirret, redd eller trist.

Det de omtaler som stemme er uttrykket for følelsen til et menneske. I tillegg til å uttrykkes gjennom musikken, materialiserer følelsen seg som et lite LED-lys Sørli gir liv gjennom bevegelser. Tredje gang de mottar en stemme, oppstår problemer. Hjelperen får ikke til å sende stemmen tilbake. Hva som er det konkrete problemet er diffust, men Hjelperen er redd kommunikasjonen med menneskene er brutt.

Anmeldelsen fortsetter etter bildet og anbefalingene.

Forklaringer

I teater for de yngste er det vanlig å ikke ha fokus på narrativ og å begrense det verbalspråklige. Dramaturgien er ofte inspirert av postdramatisk teater hvor de ulike sceniske elementene kan være likestilt med teksten og ikke nødvendigvis bygger opp om den.

I Rommet i Mellom inviterer det musikalske og kroppslige fokuset til en mer poetisk og intuitiv forståelsesramme. Men historien er likevel hele tiden det fremtredende elementet. Historien er enkelt bygd opp med tre hendelser som leder til et vendepunkt. Men rollekarakterenes funksjon, stedet de er på, handlingene og konflikten er komplisert og abstrakt presentert.

For at vi skal forstå forestillingens univers, går mye tid med til å forklare hvordan ting henger sammen. Forestillingen starter med at Hjelperen bruker lang tid på å fortelle hva stemmene (representert som LED-lys) er, og hvorfor stemmene trenger deres hjelp. Allerede i Hjelperens første utsagn om at de har verdens viktigste jobb bringer de inn en voksen tenkemåte, ettersom konseptet jobb i seg selv kan være diffust for en treåring.

Forklaringene oppleves begrensende for barnas fantasi og tolkningsmuligheter, de blir for kompliserte. Jeg mener forestillingen ville tjent med å la historien være et bakteppe for en mer sanselig og åpen forestilling. Eller de kunne gjort historien mindre kompleks og brukt mer tid på å vise konkret hva jobben med stemmene går ut på og hvem menneskene som eier stemmene er. Da kunne de latt være å bruke så mange ord i en forestilling som skal treffe barn fra tre år.

Det poetiske potensialet

En scene der det poetiske får mer plass, er der Vokteren begynner å spille fløyte og et lite LED-lys triller ned i hånden på Hjelperen. Lyset uttrykker en følelse gjennom hvordan det får Hjelperen til å bevege seg. Her klarer de å vise en sammenheng mellom lyden og lyset, idet lyset liksom «fødes» av følelsen i musikken og viser sine egenskaper gjennom en dans med Hjelperen. En annen scene som åpner for fantasien, er der hvor et lys kiler Hjelperen og forsvinner inn og ut av klærne hennes. Dette blir en morsom og leken sekvens hvor musikk, lys og bevegelse får spille på hverandre.

Dessverre er det sjelden slike scener får stå alene. Å se forestillingen er litt som å lese en diktsamling med forklaring av hva diktene betyr etter hver annen linje. Narrativet kveler det poetiske potensialet når forestillingen overforklarer og ikke gir rom for at barnas egen tolking er god nok. I stedet skulle jeg gjerne sett det musikalske samspillet bli utforsket i større grad. Disse sekvensene er spennende, men korte, og jeg savner at følelsene utspiller seg enda mer i rommet. Hvis utøverne hadde eksperimentert og lekt seg mer i samspillet kunne det spennende, sanselige teaterspråket blitt utnyttet enda bedre.

Respons

Sørli har sterk tilstedeværelse på scenen gjennom et lyttende og nærværende kroppsspråk. Men stemmebruken oppleves tilgjort og søt, og Hjelperen reagerer på alle følelsene hun møter på en måte jeg opplever som sart og i overkant barnlig. Det er som om replikkene har et filter som skal beskytte barna mot for sterke inntrykk. I tillegg er hun gitt en uheldig formidlingsrolle der hun skal forklare det som skjer og sette ord på alle følelsene hun opplever og møter – i tillegg til å vise dem. Denne måten å kommunisere på bidrar ikke til å ta det unge publikummet på alvor.

Det virket også som om aktørene manglet strategier for å møte de yngste publikummernes ikke-verbale henvendelser. De responderte sjelden på barnas henvendelser: Verken da ett av barna gjentok ord med samme tonalitet som skuespilleren, eller da han spontant reiste seg og hoppet opp og ned da Vokteren trampet taktfast. Aktørene reagerte ikke på disse kroppslige og musiske reaksjonene, og det endte flere ganger med at barnet ble hysjet på av sine foresatte.

Klare det sammen

Et tydelig forsøk på å skape en åpning for verbal publikumsdeltakelse er når Hjelperen henvender seg til barna for at de skal hjelpe til med å løse en gåte: «Hva er det første man eier, hva kan man aldri miste? Hva er bare ditt, et ord vi bruker som speil, et ord som aldri er feil».

Hjelperen funderer frustrert over hva som kan være svaret. Ved å spørre noen barn på fremste rad hva de heter, skjønner hun at svaret på gåten er «navn». Denne løsningen avslutter forestillingen, og opphøyes idet Hjelperen utbryter med store øyne: «Vi klarte det sammen! Vi måtte være flere sammen! Å! Tenk at dere kom hit!» Alt ender veldig koselig, og alle vonde følelser er borte.

Men opplever barna egentlig at de har hjulpet? Gåten var utformet slik at de ikke hadde noen sjanse til å bidra med noe de har kompetanse på. Dette ender dessverre opp som en form for påstått deltakelse hvor det deklameres at barna hjelper, uten at de egentlig gjør noe annet enn å svare på et spørsmål som kun har ett svar.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Det er et spennende utgangspunkt å tematisere vonde følelser gjennom samspill mellom levende musikk og lys. Men forestillingen ikke går i dybden på å utforske følelsene gjennom formspråket de har valgt. Det blir for mange forklaringer og for liten tid til selv å merke følelsene på kroppen. Barna serveres i stedet uttalte budskap og ferdigtygde forklaringer på hvordan de kan tolke følelsesuttrykk. Som helhet opplever jeg at Rommet i Mellom blir lite kunstnerisk ambisiøs.