TV-blikket står i veien for litteraturen i boken om «Stjernestøv»

NRKs nye julekalender Stjernestøv, som vi har anmeldt tidligere, tar seerne med til en drabantby et sted i Norge. Hovedpersonen Jo er eldst i en søskenflokk på tre, og når november blir desember, skiller foreldrene lag. Det er utfordrende, kanskje mest for Jo. Men heldigvis har han interessene sine. Blant dem er verdensrommets mange gåter. Aller mest interessert er han i Nordstjernen.

Det er her Elly, seriens andre hovedkarakter, kommer inn. Hun tilhører nemlig stjernefolket. Et folk som kan forandre seg til stjernestøv og hjelpe mennesker med å finne veien hjem igjen. Det vil si: De blant stjernefolket som har fått kreftene, evnen til å gjøre dette. Og de er avhengige av Stjernebarnet – som viser seg å være Elly.

Å håndtere magiske krefter

Fortellingen er skrevet av Karianne Lund, en av manusforfatterne bak Stjernestøv. Stjernebarnet er Ellys historie før hun møter Jo, og fortellingen handler om hvordan hun øver seg på å håndtere evnene hun er i besittelse av.

Det starter med en kort tegneserie som viser hvordan stjernefolket fikk de uvanlige kreftene sine, en fortelling som også vises animert i TV-seriens første episode. For stjernefolket var en gang på flukt. Når en liten gutt segner om på den harde reisen, gjør moren hans seg om til en stjerne som viser vei.

Etter denne hendelsen blir gutten det første Stjernebarnet, som hele dette universet avhenger av.

En stein som følger dette barnet forsvinner ut av boka etter innledningen – men dukker opp igjen i seriens første episode. Der skal den etter hvert vise seg å være viktig.

Kjedelig opptrening

Elly er et viltert, nysgjerrig og utålmodig barn. Boken Stjernebarnet forteller Ellys historie fra hun våkner opp på sjuårsdagen sin og forventer å ha fått kreftene de andre i stjernefolket har.

Det viser seg å være mer komplisert enn først antatt, det med disse kreftene. For Elly er det uutholdelig kjedelig å lære seg å håndtere dem. Det ansvaret har hun ikke lyst til å ha.

Selv om det ikke er noe originalt med vinklingen i boken, at et begavet barn må prøve og feile for å håndtere evnene sine, er det samtidig lov å forvente seg en bok som krever noe av leseren. Det gjør ikke Stjernebarnet.

Langt unna Glimmerdalen

Utfordringen ligger i måten historien fortelles på. Dramatiske situasjoner utnytter ikke språket slik at hendelsene blir virkelig dramatiske for leseren. Som i starten, der Elly jakter kreftene sine og setter utfor en bratt fjellside på kjelke i håp om at stjernestøv-evnene vil stå henne bi. Modige Elly gjør med dette et nikk til sin litterære akevenninne Tonje Glimmerdal.

Men der Maria Parr får det til å kile skrekkslagent og vilt inni leseren under Tonjes galskapsaking, beskriver Karianne Lund Ellys ferd på en måte som ikke inviterer leseren med inn slik at det kjennes i kroppen. Lund beskriver hva Elly gjør og ser, men ikke hvordan det kjennes når hun i stadig større fart styrer mot et digert kræsj i sitt eget hus. Det er en aketur der leseren får være tilskuer, men ikke sitte på. Det er aldri like spennende.

Utforskertillit

Kanskje er det manusforfatterens serieblikk som gjør at de litterære virkemidlene ikke dras nytte av i slike scener. I TV-serier er det andre virkemidler som viser hvordan karakterene har det – mer enn at det beskrives med ord. Men litteraturen kan beskrive. Det er en av måtene barneleseren kan kjenne seg igjen i og identifisere seg med hovedpersonen på.

Opplevelsen av ikke å komme inn under huden på karakterene er gjennomgående i boken. Det som hender forklares, og dermed blir det lite plass til undringen, som serien sies å være god på. Men flere av scenene i boken virker å ha kvaliteter som vil fungere godt på skjerm.

Men boken Stjernebarnet lykkes i å presentere en karakter som kjemper for å få lov til å være seg selv, få lov til å feile, få lov til å bli tatt på alvor og få utforske sin egen selvstendighet. Flere situasjoner i boken har et dypt gjenkjennelig preg av foreldre som vil verne barnet mot dets utforskertrang, og som ikke tør å gi barnet sitt den tilliten det av og til trenger for å finne sin plass i verden.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Trenger  utfordringer

For Elly trenger mer å bryne seg på. I Stjernebarnet-universet har hun lite å gjøre med andre barn, det er foreldrene som er hennes verden. Da er det ikke rart en sjuåring trenger spenning i hverdagen.

Stjernebarnet er et biprodukt til årets julekalender på NRK. Boken har mye til felles med første episode av kalenderhistorien. Det er likevel via kalenderen en blir best kjent med Elly. Boka om hennes tøyling av krefter fungerer helt greit som spin-off. Men som litteratur er den en lettvekter.