Vakker julesorg

Noe av det første vi opplever i Snøsøsteren, er en julegate som bare finnes på film. En sånn der snøen er hvit, menneskene er glade og forventningsfulle og bodene har et snev av eventyr over seg.

«Gløøøøgg til salgs», roper en mannestemme som jammen ikke ligner så lite på Knut Risans voice over i den tsjekkiske juleklassikeren Tre nøtter til Askepott (1973).

Altså ikke den nyinnspillingen som regissør Cecilie A. Mosli kom med i 2021, der snøen var hvitere, slottet mer glitrende og menneskene minst like vakre som i originalen.

Men denne gangen har Mosli regissert Snøsøsteren, basert på braksuksessen til forfatter Maja Lunde og illustratøren Lisa Aisato. Først ble det bok – en påkostet sådan! – og deretter teateroppsetning, og nå altså film, med premiere akkurat i tide til å spilles av i adventstiden.

Smerte og sorg

Historien om 10 år gamle Julian som ikke gleder seg til jul fordi det blir den første uten storesøsteren, ble kalt en moderne klassiker idet den kom som bok i 2018.

Berøringsangsten overfor sorg og smerte i barns liv, har ikke vært like tilstedeværende i litteraturen som den er når det kommer til film og tv.

For eksempel fikk den andre sesongen av NRK-julekalenderen Snøfall kritikk av enkelte foreldre fordi de ikke syntes det passet med kreftsykdom når de skulle kose seg sammen som familie. Og ja, samtalen med barna blir en annen når frykten for å miste blir introdusert. Men samtidig er det ikke til å komme bort fra at alvorlig sykdom, ulykker og død er noe som inntreffer i alles liv – også barns.

I Snøsøsteren er Julians nesten 16 år gamle søster blitt tynnere og tynnere, til kroppen hennes ikke orket mer og hun døde, selv om alle sa at det ikke kom til å skje.

Og selv om Julian (nydelig spilt av Mudit Gupta) har fødselsdag på selveste julaften, synes han ikke det er noe å se frem til. Huset der Julian bor, er som et sort hull i en gate full av lys og pynt. Foreldrene (spilt av Samsaya og Gunnar Eiriksson) er som forstenet av sorg.

Det er bare lillesøsteren Augusta (Bal Advika) som håper julen kommer til å bli som den har vært før, og viser sin optimisme ved å gå med glitrende reinsdyrhorn i en bøyle på hodet.

Magiske Hedvig

Stemningen er med andre ord laber, både i filmen og i det litterære forelegget. Julians venner ser ut til å ha blitt instruert til å oppføre seg som vanlig overfor den sørgende gutten, og snakker anstrengt om været, når det Julian kanskje hadde trengt, var en vaskekte snøballkrig.

Men så treffer Julian Hedvig (Celine Meyer Hovland), et fyrverkeri i rød kåpe, en boblende sjel som elsker å gå på skøyter og dessuten har et magisk, julepyntet hus.

Gleden kommer tilbake i Julians tilværelse. Det er samtaler, kakao, turer, de lager en snømann – eller altså en snøsøster – utenfor Hedvigs hus. Det er magi i denne scenen, og det er første gangen vi aner at Julian beveger seg på grensen, at han har en slags kontakt med den andre siden.

Celine Meyer Hovland spiller Hedvig som et naturlig blikkfang, en magnet, med blidt, ettertenksomt ansikt og sprudlende vesen.

Men så er det ting hun ikke svarer på. Hvor er foreldrene hennes? Hvem er den mystiske, skjeggete mannen (Jan Sælid) som lusker utenfor huset?

Det er nettopp gjennom den skjeggete mannen at Julian skal få greie på at Hedvig ikke har vært blant oss levende på 50 år og vi aner at hans egen sorg har gjort ham åpen for en slags mellomverden mellom de levende og de døde.

Det gis et lite hint ganske tidlig, da Hedvig påstår at hun ikke finner skøytene sine i boden, mens Julian tydelig ser dem henge der med langt mer patina enn alt det andre som befinner seg i huset.

Akkurat dét er et velkjent grep i skrekkfilm og grøssere. Her fungerer det mer som en port mellom Julians verden og den der søsteren hans nå befinner seg.

Denne porten skal han etter hvert hjelpe Hedvig igjennom, og denne scenen kan muligens virke sterkt på de yngste seerne. Den er også ørlite brå i sin gjennomføring – den ser nydelig ut, men måten barna snakker sammen på, bærer preg av en litt forhastet forsoning med det uunngåelige.

Kunne ha vært bedre

Filmen har ikke som boken 24 kapitler til hver dag i desember frem til julaften. Den er en sammenhengende fortelling som nok best oppleves i sin helhet.

Den manglende kapittelinndelingen gjør imidlertid at foreldrene blir litt utenpåklistrede, statiske figurer. Skuespillerne gjør så godt de kan med svært begrenset materiale, de er biroller i handlingen, og vi tenker ikke på dem som annet, heller.

Jan Sælid, derimot, er veldig fint tilstedeværende med sinnet og sorgen som aldri har sluppet taket.

Alle barneskuespillerne gjør en formidabel jobb med å fremstille roller som allerede er elsket av mange.

Denne anmelders ankepunkt er det jeg ofte har: Det må gå an å få barn til å snakke som om de forstår hva de sier, og ikke bare har lært seg en replikk. Problemet er ikke til stede i hver eneste scene, men ofte nok til at det skurrer. Kanskje lugger det litt fordi Hedvig skal snakke slik barn angivelig snakket i 1973, men barns setningsoppbygging var ikke annerledes den gangen, den var ikke mer litterær, og man slukte like mange stavelser. Ordforrådet var nok annerledes, men ikke gammelmodig.

Scenografien er nydelig og tro mot Lisa Aisatos illustrasjoner – hun har vært aktivt med og kunsten hennes former også handlingen – med julestemning, lys og snø, og hjemmet til Julians familie, som et grått og trangt rom der oksygenet midlertidig er borte.

Alle som har vært i Tromsø vinterstid, vet at det ikke er sånn det ser ut i sentrum – bortsett kanskje fra umiddelbart etter et stort snøfall – og det er ikke det at man ikke skal kunne lage en eventyrby. Men de vakre kulissene for historien truer med å ta luven fra Hedvigs magiske hus. Kontrasten blir ikke stor nok!

Skjønt alt i alt er Snøsøsteren en film som kommer til å gripe de aller fleste som ser den. Den kunne bare ha vært en enda bedre film om å huske de døde, men også kunne gi slipp på dem.