Vårens debutanter: Empatiladet kritikk av pelsdyrnæringen og feministisk feiring av mangfold

Vennskap står sentralt i barneserien Ville poter av Victor Nordahl og tegneserieboken Under regnbuen av Emily Sørensen. Et annet interessant fellestrekk er den doble politiske bunnen i bøkene. Ville poter er en empatiladet kritikk av pelsdyrnæringen. Under regnbuen er en feministisk feiring av mangfold.

Disney og manga fortsetter å være stilistiske forbilder for Egmonts debutanter. Emily Sørensen bruker et vestlig uttrykk ispedd visuelle overdrivelser som kan spores tilbake til japanske tegneserier. Victor Nordahl låner et nostalgisk uttrykk hentet fra håndtegnet amerikansk animasjonsfilm.

«Ville poter. Revefarmen»: Rever på rømmen

Reven er et yndet motiv i barnelitteraturen, oftest fremstilt som slu og lur. Tenk bare på Mikkel Rev i Hakkebakkeskogen og Roald Dahls fantastiske Mikkel Rev. Revungene som deler hovedrollen i Victor Nordahls fortelling er av en mer uskyldig art. Begge føler seg ubekvemme og redde. Lukas er født i fangenskap og undres på om det finnes noe mer utenfor buret han bor i. Ty er født fri, men føler seg nedtrykt av familiens forventninger om vågemot. Gjennom en serie dramatiske hendelser møtes de to revene og blir venner.

Revefarmen er første bok i serien Ville poter. Det hele starter nettopp på farmen, med søte små rever bak lås og slå. Tegnestilen og revemotivet sender assosiasjonen i retning Walt Disneys helaftens animasjonsfilm To gode venner – Todd og Copper fra 1981. Vennskapstemaet står sterkt i begge disse fortellingene.

Verden bak et gitter

Lukas på farmen er den eneste i søskenflokken som virker nysgjerrig på verden bak gitteret. Dorskt og drømmende tar han fantasien til hjelp. «Hvorfor er himmelen så sinna?» spør han når det tordner. Måten han forsøker å forstå omverdenen på er søt og barnlig.

I bokens åpningsbilde er været grått, og grønne blad virvler fra trærne. Disse bladene kaller Lukas for «grønninger», og det viser seg at han kan snakke med dem. Eller er det bare fantasi? For leseren som adopterer hovedpersonens blikk er det til å begynne med lett å tro på denne leken. Mange sider senere får vi servert en lignende scene, men med en mer foruroligende virkning.

Lukas skiller seg også fra familien ved å ha to ulike øyne – ett grønt og ett brunt. Slik blir det også lettere for leseren å kjenne ham igjen på sidene. Grønnfargen har han fra sin mor, som brått forsvinner i bokens innledning. Om menneskene som holder dem fanget har innkassert pelsen hennes, eller om hun har greid å rømme inn i skogen, får vi ikke vite. Lukas er imidlertid skråsikker på at hun lever.

Kampen for tilværelsen

Villreven Ty lever fritt i skogen, men drømmer også om et annet liv. I skrekk for omgivelsene sliter han med å mestre rollen som rovdyr. Familien hjelper ham som best de kan, men ingen av dem klarer å legge skjul på at de er skuffet over ham. Ikke engang fuglene respekterer ham. «Det eneste han duger som, er blink,» ler de, etter at de har stukket av med maten hans. Størrelsesforskjellen mellom fuglene og reven understreker et viktig poeng. Stygge ord svir, samme hvem som fremfører dem.

Revene er ellers ikke noe særlig bedre enn fuglene. Flere mot én er måten de opererer på.

Når en nedbrutt Ty uforvarende snubler inn i revefarmen, blir han mistenkt for å være en rømling og satt i bur. Her fortsetter den verbale nedsablingen. «Du må være den dummeste reven i verden!» skriker vakthunden Seb. At det er han som i nattens forvirring har fanget feil rev, er han lite opptatt av. Slik blir den egentlige rømlingen gående fri. Vakthunden Anya mener de må forsøke å rette opp i feilen, men mangler autoritet. Nordahl tegner henne som en parodi på en hund, med tungen sløvt hengende ute. I ord og handling er hun derimot smart. Når Anya oppdager en fluktvei som revene har gravd, gjør hun seg både dum og blind. Hullet får stå åpent.

Vennskap i fangenskap

Lukas’ respons når han møter Ty speiler en form for institusjonalisering på farmen. Her kommer forfatterens mening om pelsdyroppdrett tydelig frem. Ty henvender seg gråtkvalt til Lukas første dagen, men får ikke svar fra det nervøse dyret. Først etter en uke tar Lukas kontakt, selv om de altså bor vegg i vegg, gitter mot gitter. «Jeg liker å telle hullene,» forklarer Lukas, «for å roe meg ned». «Hva er dette stedet?» spør Ty med blikket vendt mot leseren. Den fjerde veggen brytes med forløsende effekt.

Ett fantastisk element i boken er måten alle dyrene forstår hverandre og snakker sammen på. Menneskene, derimot, er det vanskelig å forstå. Når dyrene skal mates, snakker bonden til dem med skriblede tegn som er umulige å lese. Slik får Nordahl demonstrert hvordan menneskene oppleves fra revenes synsvinkel. Seansen er skremmende for Ty. For Lukas er bonden komplett uvedkommende.

Modige sammen

Etter hvert som de blir kjent, får Lukas lære av Ty om livet utenfor farmen. Om natten bearbeides denne kunnskapen i drømme. I det som ender som et mareritt tar moren hans først form av kanin, deretter av mus og elg – alle med revepels. Til slutt møter moren blikket hans med uhyrlige, svarte øyne. Bakgrunnen i drømmen mangler konturlinjer – som om Lukas ikke helt vet formen på naturen.

Lukas og Ty gjennomgår en større forandring i boken, med lammende frykt som snus gradvis i takt med at de blir kjent og utvikler et nært forhold. Mot slutten trer vennene frem som kommende helter. Måten både bifigurer og hovedpersoner vokser på gjør Ville Poter til en oppbyggelig fortelling – og en vellykket debut.

«Under regnbuen»: Fargerikt fellesskap

Emily Sørensens novellesamling Under regnbuen er en fargesikker feiring av vennskap og mangfold. Boken består av syv tegneserienoveller med hver sin fargekode – én for hver av regnbuens farger; rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo og fiolett. I boken leker serieskaperen med fabelprosaens undersjangre og gir dem et feministisk skråblikk. Resultatet er underfundig og underholdende.

Bokens symbolikk understrekes av tittelen så vel som bokdesignet, hvor regnbuen er tegnet inn på bokens forside og rygg. Fargene fra «roggbif» er endatil synlig på papirsatsens utside.

Selv om det hverken er pride-flaggets seks (eller opprinnelig åtte) farger som er synliggjorte, virker bokens regnbuetema sterkt beslektet med dette symbolet. Mangfold og fellesskap går igjen som tematikk i novellene.

Mangfoldige kvinner

Sjangerkonvensjoner snus på hodet i boken, med sterke kvinner som regjerer samtlige syv fortellinger. De feministiske tropene i boken er mange, inkludert synlig kroppshår, kvinnelige helter og utstrakt bred representasjon. Hovedfigurenes neser, kropper og klær skaper tidvis usikkerhet om hvilket kjønn figurene egentlig har. Slik utfordres leserens blikk ytterligere.
Bokens forside fokuserer på figurene Naomi og Roxy fra hovedfortellingen «Trygt rom». Naomi er mørk og Roxy lys, men grønnfargen i fortellingen gjør at figurenes hudfarger er noe man legger lite merke til. Dette er et fiffig resultat av fargekodekonseptet. Novellen slutter med at paret bosetter seg på en egen planet, fri for menn.

Den blå novellen På grunt vann snur opp ned på det kjente filmmotivet hvor King Kong forelsker seg i et menneske. Hos Sørensen er det en liten mann, Noah, som blir plukket opp og kjælt med i hånden til en stor sirene. Møtet oppstår etter at han har gått gjennom isen og falt i havet. Sirenen tar ham med seg dypt til bunns, til de sunkne ruinene av et storrike hvor de kler seg ut – han med kjole, hun med skjegg. Leken blir avbrutt da gutten reddes fra å drukne. Sørensen levner tvil om hvorvidt dette er en lykkelig slutt eller ikke.

Fargesterk fortelling

Sørensens tegninger er enkle i formspråket, men samtidig svært forståelige, noe som gir god leseflyt i boken. Alt som skjer på sidene er klart og tydelig formidlet. Sørensen benytter seg med hell av filmatiske komposisjoner og dramatiske vinkler som hever opplevelsen av sidene. Bruken av rufsete, håndtegnede teksturer gir illustrasjonene økt særpreg.

Det som virkelig hever boken er fargebruken. De grove og uflidde linjene får nytt liv når Sørensen fyller flater og konturlinjer med farger som virker lette og harmoniske mot hverandre. Estetikken blir en bærende faktor som forener de syv historiene. Uansett hvor fryktsomt det måtte se ut for hovedpersonene, innehar omgivelsene en særegen skjønnhet. Sørensens lek med velkjente vesener hentet fra folketro, mytologi og fabelprosa gjør at de moderne identitetene står klart frem i boken. At disse kontrastfylte personlighetene evner å finne sammen, er Sørensens viktigste budskap.

Regnbuetydelighet

Regnbuesymbolikken i innpakningsdesignet blir likevel kanskje for overtydelig. Særlig fordi symbolikk og design noen steder står i kontrast til og tar oppmerksomhet fra de mer subtile poengene i enkelte av novellene. At novellene i Under regnbuen har blitt til over flere år gjør dessverre at kvaliteten i innholdet varierer. Flere av novellene er tidligere publisert i Überpress.

Fargekodingen gir dem samtidig en innbyrdes helhet som til en viss grad utjevner dette. Mangfoldsgrepene som er tatt virker konsekvente og gjennomtenkte. Den feministiske vinklingen løfter også resultatet.