Vårens debutanter: Samfunnsaktuelle ungdomsromaner

Fiksjon som protest

Romanen spenner opp et bredt sivilisasjons- og samfunnskritisk lerret. Her spinnes litt sprikende handingstråder rundt et samfunn som kjennetegnes av at verden slik vi kjenner den er blitt grumt sted.

Under giftregn og truende pestsykdommer kjemper stammer av villmennesker mot hverandre og mot tre byer. Berlin, Antwerpen og Graz er noen enorme by-kolosser som vandrer omkring på jorda og utnytter alle klodens ressurser ettersom de forflytter seg.

Handlingen veksler mellom to jeg-fortellere og mellom å fremstille livet i villstammene og i byene. Jeg-fortellerne er i tenårene. De er fortsatt knyttet til foreldrene, inngår vennskap og forelsker seg som ungdommer flest. Skildringen av følelser og nærhet er gjenkjennelig og likevel fremmedartet. Bringsværd får vist hvordan individene ikke er frie, men styres av hensyn utenfor deres kontroll.

Skriftkulturen har gått tapt, men muntlige overleverte fortellinger lever videre. Som ofte hos Bringsværd kan fortellingen, fiksjonen, i seg selv ses om en protest mot det scenarioet den forteller om. Hos villstammene kan jeg-fortelleren Aivar likevel lese og skrive. Han skriver dagbok og lærer barn å lese på blandingsspråket europeisk. Europa er blitt en egen isolert og privilegert øy, som ser på alt utenfor som primitivt og tilbakestående. Villstammene lever i leirer, mens de vandrer mot nord. En leir kalt Vrijheid minner både om tidligere tiders leire og om våre dagers flyktningeleire.

Bringsværds aktualitet

La oss velte hele byen er svært langt unna det glitrende nivået i Bringsværds Ker Shus, første gang utgitt i 1983 og gjenutgitt i 2012. I Ker Shus hører vi om skumringstid. I dag befinner verden seg i en tid som aktualiserer noen av hovedtrekkene ved Bringsværds ungdomsroman. Kanskje det hadde vært en ide å forkorte og utgi Ker Shus i revidert utgave rettet mot ungdom?

Som en ekstra tvist i samtidens krenkelsesklima ble Bringsværds tidlige forfatterskap nylig aktualisert av rasismedebatten. Hans 70 år gammel novelle «Matt. 18.20» som bruker n-ordet, ble brukt i en undervisningstime på en videregående skole i Oslo. Det ble oppfattet og uthengt som en rasistisk handling. Dessverre forsvinner ikke rasisme av at vi lar være å lese tekster som denne. Vi kan ikke la være å snakke med ungdommene våre om all den historiske rasismen som ligger innleiret i de strukturene hele vår vestlige samfunnsorden bygger på. For å forstå gjennomslagskraften rasetenkningen hatt, må vi kunne bruke primærkilder. Litteraturen speiler den tiden tekstene ble skrevet i.

Men hvilke primærkilder vi bruker og hvordan vi bruker dem, er derimot avgjørende for å nå frem til de unge. Tekstene må tåle tidens tann for at vi skal ha en sjanse til å nå frem med eldre tekster. Den nevnte novellen står seg i konteksten den er skrevet i, både i samlingen og innenfor perioden. Slik jeg ser det, er den likevel ikke sterk nok til å løsrives fra den sammenhengen. Teksten bygger på et foreldet forestillingsbilde. Derfor kan den ses som et offer for forestillingene den mener å kritisere. Kanskje bør vi lete andre steder. Som hos Maya Angelou (1928-2014), eller andre som har erfart rasisme selv.

La oss velte hele byen oppleves derimot som en aktuell tekst, mest på grunn av det samfunnskritiske potensialet i konfliktene mellom frihet og identitet. Men jeg er ganske sikker på at den egner seg best for sterke lesere. Til å bli lest høyt og diskutert, kanskje kan den holdes sammen med Orwells klassikere som Kamerat Napoleon og 1984.

«Utveg»:  Å velje sin eigen veg vekk frå bygda

Utveg handlar om å finne vegen ut av bygda, vekk frå krava til familien. Samstundes vil  romanen seie noko om dei unge som ikkje vel å dra.

I Erling A. Westgaard Flote sin romandebut vert sytten år gamle Johanne si framtid staka ut av presten under gravferda til bestefaren: «Johan døydde i trygg visse om at garden er i gode hender den dagen Johanne tek over.» Orda gjer Johanne uvel og ramma av ei lammande kjensle av avmakt.

Utveg gir eit vellukka bilete av ei jente som frigjer seg frå krava til familien og finn vegen ut av bygda, og av at alt ikkje er slik du trur på innsida i ein gardeigarfamilie. Likevel vert framstillinga av dei vennene som sit fast på bygda problematisk.

Unge jenter med sjølvstende

I opninga presenterer Johanne seg som ei skuleflink jente med mål om utdanne seg til  psykolog. Men før det har faren hennar sett ein støkk i meg med denne morgonhelsinga: «det er berre å kome i gong, fjøsen vaskar seg ikkje sjølv.» Hovudkonflikten i boka er altså nokså klår.

Likevel er ikkje Utveg ei bok om identitetsskaping. Ho handlar heller om kor viktig det er at vala ein har treft, vert godkjende. Johanne er ikkje på leit etter kven ho er. Snarare skildrar Utveg truverdig skilnadene mellom ei ungjente med sjølvstende som klarar seg godt og ei som ikkje gjer det.

Johanne er eit skulelys frå ein veltilpassa gardsfamilie. Ho har ei venninne, Linn, som ikkje klarte seg på skulen og som arbeider på ein bensinstasjon. Men ho viser seg å vere sterk når det gjeld.

I korte og poengterte innleiande kapittel der spenninga stig effektivt vert lesaren kjend med Johanne og bygdeungdommane. Dei dreg Johanne med på ein fest der ho bryt grenser. Hendinga teiknar opp skilnadene mellom Johanne og vennene og peikar fram mot lausrivinga hennar.

Det triumferande blikket

Romanen får fint fram fordommane til eg-forteljaren, som er betrestilt jamført med venninna. Samstundes er det her problemet ligg. Johanne ser ned på Linn og vil eigentleg ikkje kjennest ved henne. Utfordringa er at eg heller ikkje vert kjend med Linn. Eg-forteljarens blikk på henne triumferer. Teksten får ikkje gjort nok for å gå imot dette blikket.

Linn er dotter av ei åleinemor som ikkje er heilt på plass. Linn sjølv røyker, drikk, et usunt og vert utnytta i eit seksuelt forhold. Med eigne ord skal Linn sjølv vere nøgd så lenge «eg får meg ein grei jobb og ein mann som ikkje slår meg helselaus».

I ei vurderinga av boka er det vanskeleg å sjå vekk frå dei sjablongliknande karakteristikkane av familiebakgrunnen og framtidsutsiktene til Linn.

Ho vert framstilt som ei som syner handlekraft i ein kritisk situasjon. Slik er det meininga eg skal innsjå kva potensial som ligg i henne. Det er også ho som krev av Johanne at ho tek ein prat med foreldra sine for å få seie frå at ho ynskjer å studere psykologi. Linn vert sett som ein som vender situasjonen – ein helt. Intensjonen om halde fram dei sterke sidene til ho Johanne framstiller som taparjenta for å vise kva som skjuler seg i henne, kan verke fordomsfullt i seg sjølv.

Ulike perspektiv

Å framstille eg-forteljaren som ei jente full av hovmod, er nok ikkje målet. Snarare å få fram ei slags innsikt hjå forteljaren: «det slår meg at eg har så mange moglegheiter som ho ikkje har, og eg lurer på kva ho eigentleg tenker.» Det er som om utsegna er henta frå ein sosiologisk rapport.

Ikkje desto mindre er det viktig å halde fram at det å gje eit realistisk bilete av ulike utgangspunkt er ein god ide. Her trur eg årsaka kan liggje i forteljarperspektivet. Det er vanskeleg å skildre ulikskap frå perspektivet til dei som gjer det godt.

Dersom handlinga i større grad hadde vist fram skilnadene den vil seie noko om, og ikkje latt det liggje til eg-forteljaren å liksom erkjenne dette, hadde perspektivet kan hende verka mindre ovanifrå og ned.

Som eg starta med å seie, er bærebjelken i boka konflikten mellom familien sine krav og forventningar og Johanne si eiga overtyding om kva ho vil med livet sitt. Mange unge vil kjenne seg att i lausrivingsprosessen. Språket er klårt og kapitla korte og effektive. Sjølv om eg som vaksen har innvendingar, er framovermeldinga til debutanten Erling A. Westgaard Flote at han er god til å skru saman ein høgst leseverdig og spennande roman for ungdom.