– Vi har ikke noe jernregime, men jentene vet hva som forventes av dem

– Jeg hadde faktisk ikke hørt om Jentekoret da jeg fikk telefonen om jeg kunne tenke meg å søke dirigentjobben. Nå bruker jeg all min energi i koret. Det er familien, og så er det Jentekoret.

Med lun trøndersk dialekt og et hjertelig smil som stadig presser seg fram, er det ikke vanskelig å se for seg hvorfor Anne Karin Sundal-Ask har funnet sin plass som kordirigent. Hun tenker seg om før hun svarer på spørsmål og leverer svarene med en slags entusiastisk ettertenksomhet. Hun er lett å lytte til, oppmuntrende og tillitvekkende. Det er gode kvaliteter for enhver kordirigent – essensielle for en som jobber med barn og unge.

Varemerket er samtidsmusikken

I 2020 er det 15 år siden Anne Karin Sundal-Ask overtok ledelsen av Det Norske Jentekor.

I løpet av den tiden har organisasjonen utvidet fra to til fire underkor, og vokst til seks ansatte i organisasjonen – sangpedagoger, dirigenter og produsenter. Samtidig har koret er blitt en av landet viktigste bestillere og utøvere av ny musikk.

– Det store varemerket til Jentekoret er samtidsmusikken. Det er den som gjør at vi kommer oss rundt på festivaler og blir invitert til ting. Det er veldig viktig for oss, sier Sundal-Ask.

Det er også samtidsmusikken som er utgangspunktet for dette intervjuet. Hvordan ble samtidsmusikk så viktig for Jentekoret? Hvordan får Sundal-Ask barn og tenåringsjenter til å begeistres av musikk som er så annerledes enn hva de fleste hører til hverdags?

Sundal-Ask trenger knapt å tenke seg om.

– Det begynte med Maja Ratkjes Ro-Uro.

Utfordring og forventning

Ratkjes verk ble skrevet for Jentekoret i 2007, to år etter Sundal-Asks tiltreden, og er blitt et signaturverk for koret. Det er nesten en halvtime langt, og består av blant annet støyelementer, lysrekvisitter og sceniske innslag. Et fullverdig kunstverk som utfordret jentene til det ytterste. Det ble ikke særlig godt mottatt i innøvingsperioden.

– Det var mye motstand i koret. Helt til like før konsert. Det var så annerledes enn noe vi hadde gjort før, vanskelig og ubehagelig å øve inn. Men så kom vi til fremføring, og jeg tror flere opplevde at det var det største de hadde gjort. Det var lite som ble skummelt etter det.

Samtidsmusikk er ikke alle tenåringsjenters yndlingssjanger. Hvordan jobber dere for at de skal like denne musikken?

– Jentekoret er en korskole. Rekruttene ser opp til aspirantene, som ser opp til Hovedkoret, som ser opp til Studiokoret. Alle er forbilder for hverandre, og det er klare forventninger til hva som skjer på hvert trinn. Da vi begynte med Ro – uro, hadde vi ikke den forventningen. Men de som har opplevd det én gang, vil gjerne gjøre det igjen. De yngre ser at det hører med. Kulturen er der, de skal et sted, og de vet det fra de er små.

De siste 15 årene har bestillingsverkene rent inn. Blant dem er Maja Ratkjes tre verk, Ro – Uro (2007), Asylos (2013) og Sirkling (2019). Marcus Paus har også skrevet tre, And now abide (2012), The Beauty That Still Remains (2018), og Det er den draumen (2018). Andre navn er Ørjan Matre, Bjørn Kruse, Ola Gjeilo, Martin Romberg, Frøy Aagre og Andrew Smith, i tillegg til en rekke arrangementer av julesanger, popsanger og folkesanger. I fjor fikk Sundal-Ask prisen «Årets utøver» fra Norsk komponistforening for sitt arbeid med samtidsmusikk for barn og unge, særlig i Jentekoret.

Det unge i klangen

– Jeg spør komponister som jeg tenker kan lage noe fint for vårt instrument, nemlig unge kvinnestemmer. Det må være musikk som kan inngå i en helhetlig konsert, ikke bare en samling med 20 løst relaterte sanger. Og så må det være en tematikk som jentene engasjerer seg i, sier Sundal-Ask.

Det har betydd blant annet stemmerettsjubileum, klimasorg og Anne Frank. Sistnevnte er utgangspunktet for Marcus Paus’ komposisjon The Beauty That Still Remains, nylig innspilt på CD til gode kritikker.

– Når man skriver for jentekor, så skriver man tettere enn for et blandakor, og også tettere enn for et kvinnekor. Omfanget er noe mindre. Når man skriver godt for jentekor, så skriver man ikke for noe som skal låte som et blandakor-light. Jentekorets særpreg er for meg at lyden er klar og elegant. Det er det instrumentet jeg kjenner til der intonasjonen og homogeniteten kan være vakrest. Klangen er ren og klar, det unge i klangen er for meg noe som gjør det sterkt, ærlig og utrolig vakkert å høre på, sier hun.

Men et rent samtidsensemble er Jentekoret ikke. Folkemusikk, populærmusikk og julesanger hører med. Og det kan faktisk bli for mye samtidsmusikk, selv for dirigenten. I fjor, etter innspilling av Asylos og urfremføring av Sirkling på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival, kjente hun på det.

– Da tenkte jeg: «Nå må vi synge noen glade sanger i dur!»

Tøffe opptaksprøver

Likevel, å komme til et slikt nivå at ettertraktede komponister som Ratkje, Matre og Paus gjerne vil skrive for dem, kommer ikke gratis.

– Det handler om å gi god undervisning over tid, og å ikke miste noen, sier Sundal-Ask. Å hindre sangere fra å falle fra har vært en av de viktigste oppgavene hun har jobbet med fra start, forteller hun.

– Omtrent fem år etter at jeg overtok, begynte vi å bli tynnere i toppen i Hovedkoret. Det ble et kjempeproblem. Vi fikk en trend blant de eldste om at «nå har vi lært nok».

Å miste de beste sangerne påvirket kvaliteten. Løsningen ble en full organisatorisk overhaling: Studiokoret ble etablert for de eldste sangerne fra videregående og opp. Hovedkoret ble avgrenset fra 7.-10. klasse, og det ble startet et helt nytt rekruttkor for 1.-3. klasse, før de tas opp til Aspirantkoret i 4. klasse.

– I Hovedkoret har vi knapt mistet jenter siden. For dem er det uaktuelt å gi seg – de skal opp i Studiokoret. Og når de yngste får god undervisning fra de er seks år, har de et helt annet nivå når de kommer opp til Aspirantkoret. Med årene blir de knallgode, og hvis vi ikke mister dem, har vi muligheten til å få et skikkelig godt kor.

Sundal-Ask dirigerer alle, unntatt rekruttene. Dem ga hun fra seg i vinter. Å være leder for de minste, og så være den personen som må avvise dem etter opptaksprøve til Aspirantkoret, ble for ubehagelig – for alle parter. Bare omtrent halvparten kommer videre fra rekruttene til aspirantene.

– Vi har opptaksprøve mellom korene. Men den virkelige prøven er mellom rekrutt og aspirant. Det er vondt, sier Sundal-Ask.

Konsentrasjonsevne og mangfold

Det er strenge krav. Jentene må ha en sunn stemme og de må synge rent. Kanskje enda viktigere er evnen til å konsentrere seg og viljen til å prioritere koret. Sundal-Ask er ikke sikker på hva som fører til hva – om jentene i koret allerede har god konsentrasjon og arbeidsvilje, eller om det er noe de lærer der.

– Jentene hos oss er gode til å jobbe og får til mye. Vi har ikke noe jernregime, men de vet hva som er forventet, og forventer det av hverandre, sier hun.

Som en videreføring av NRKs pikekor, har koret historiske røtter i Majorstua-området. Den gang var det til og med et krav at jentene spilte klaver. Det førte med seg noen begrensninger på hvilke jenter som ble med i koret. I dag er det fortsatt instrumentkrav, men ikke begrenset til piano. For tiden øver koret på Sentralen i Oslo sentrum, blant annet for at det skal være tilgjengelig for barn fra alle deler av byen, også kommuner rundt Oslo.

Hvordan jobber dere med mangfold i rekrutteringen?

– Det er ikke noe vi har lykkes veldig godt med. Det handler ikke om kvalitet, det handler om hvem som får høre om oss og hvordan de får høre om oss. Det hjelper ikke at jentene i koret snakker om det på sine skoler, det bare forsterker problemet. Vi ønsker å rekruttere bredt, men jeg er usikker på hvordan man skal få det til på en god måte, sier Sundal-Ask.

Hun forteller at den geografiske sammensetningen har forandret seg, men at det er lenger igjen å gå.

– Vi har langt flere jenter fra østkanten enn for ti år siden. Men Oslo er stort. Når vi kaller Grünerløkka øst, så er jo ikke det så veldig øst, egentlig. Kanskje kunne rekruttgruppene hatt øvelser rundt i bydelene for å gjøre skrittet mindre?

Saken fortsetter etter annonsene.

Forskjell på ungdoms- og voksenkor

Mangfold, musikalsk utvikling og organisasjonsbygging. Det er nok å ta tak i, fortsatt. Til høsten skal koret synge musikk av samiske Georg Buljo. Urfremføringen skal være på Munchmuseet.

– Jeg er veldig glad i utviklingsarbeid! I alle kor jeg har jobbet med handler det om å utvikle oss dit vi kan. Men det er forskjell på ungdoms- og voksenkor. Selv med gode voksenamatørsangere er det ikke alltid utviklingen går fremover. Man kommer et stykke, så mister man folk, eller ting stopper opp. Med ungdomskor er det annerledes. Jenta som var 15 i fjor er 16 i år. Hun har utviklet seg, uansett.

Dette intervjuet er gjort i samarbeid med ballade.no