Visuelt tiltrekkende bøker med utdaterte holdninger

Verdens verste-bøkene tar opp temaer som for barn sannsynligvis ofte føles som nettopp verdens verste ting: Voksne som utnytter sin maktposisjon for å gjøre livet surt for de små. Det blir særlig satt på spissen med rektoren som velger å bruke hele juleferien på å undervise barna under et kollapset skolebygg, og muligheten for at det kanskje faktisk ikke dukker opp noen som helst i bursdagsselskapet ditt.

Tegning og tekst får samarbeide helt optimalt i Marius Horn Molaug og Kristoffer Kjølbergs Verdens verste-serie, der Verdens verste bursdag (2016) er den fjerde og hittil siste boka. Illustrasjonene står for seg selv som en naturlig del av fortellingene og forlaget har ikke vært redde for å gi illustratøren plass til å utfolde seg. Det gjør at opplevelsene til den tolvårige, noe angstpregede hovedpersonen Ruben og hans velmenende, men ofte skivebommende bestevenn Kent, flyter usedvanlig godt.

Kjølbergs strek er som vanlig leken og passer utmerket til historiene, hvis absurditet hele tiden balanserer på grensen mellom det mildt tøysete og det helt usannsynlige. Det er ikke manko på prompehumor, og hadde en forelder oppført seg som Kents far gjør i Syden, hadde Barnevernet blitt koblet inn rimelig kjapt. Leseren blir godt kjent med karakterene fordi man får detaljer og refleksjoner servert med det man opplever som Ruben og Kents spontane ideer og tanker.

Lite ordner seg til slutt

Det er også friskt å lese barnebøker med historier der ting ikke nødvendigvis går bra til slutt. For her er det lite som ordner seg.

I Verdens verste bursdag (2016) er Ruben redd ingen av klassekameratene kommer i burdagselskapet hans. Selv om alle faktisk dukker opp, opplever han selv festen gjennom bilder Kent sender ham via mobilen. Bursdagsbarnet selv ligger nemlig på sykehus med forbrenning etter å ha sovnet i solen.

I Verdens verste jul (2015) reddes Ruben og noen klassekamerater ut fra en kollapset skolebygning, vel å merke etter at de har vært fanget der i flere døgn. Men nyheten blir kringkastet med bilder av Ruben kledd ut som Jomfru Maria, noe Ruben synes er grusomt. I Verdens verste ferie (2015) finner vennene faren til Kent til slutt, men de har også hatt en nokså grell reiseopplevelse, om ikke faktisk traumatisk. Det udefinerte Syden vil muligens etter denne boka for barn fremstå som et horrorshow, der foreldre blir borte og andre voksne personer fritt kan kidnappe og utnytte barn til tvangsarbeid.

Det er bra med bøker som dyrker en viss negativitet. I likhet med at voksne kobler av med noe intetsigende på TV en gang i blant, bør det være rom for at barn skal slippe å lære og reflektere hele tiden, og heller lese noe bare for å ha det gøy.

Kritikkverdig skildring av overvektige

Når det er sagt, er det visse grep som er tatt i historien som gjør at bøkene noen ganger føles utdaterte. For mens det er artig å karakterisere rektor som en ond mann med paddevorter på ryggen, er det mer kritikkverdig at Ruben og Kent beskriver overvektige mennesker på ferie som «bollefolk» og at å lete etter faren til Kent mellom disse mennesker er å være på «en slags bollesafari».

Enda merkeligere er det at en karakter som går igjen er klassekameraten Fete-Frank, som dukker opp hver gang det trengs en billig og banal fat-shaming-vits i plottet. Det er han som er skyldig i at skolebygningen kollapser under juleforestillingen, siden det er han som blir firt opp i englekostyme. Han er poenget i flere vitser utover i serien også, som i Verdens verste bursdag: «Og hvordan får man tak i en blåhval, egentlig? Kjenner du noen hvaler, bortsett fra Fete-Frank?»

Vitser som går på bekostning av overvektige barn, i bøker skrevet for barn, fremstår som umoderne – og innmari unødvendige. Særlig med tanke på at Molaug og Kjølbergs øvrige humor, ofte i form av Rubens krisemaksimering, fungerer utmerket både på et barnslig og et mer voksent nivå, som når rektor fremstilles som Jack Nicholson i The Shining.

Bruker illustrasjon på beste vis

Noen ganger blir også ironien i fortellingene i overkant vage – for eksempel når Ruben og Kent grubler over hvordan Ruben kan bli populær i Verdens verste bursdag, siden de mener kun populære mennesker kan regne med at noen vil gjeste fødselsdagsselskapet deres. De kommer frem til at man må være velstående, kjent eller tiltrekkende. Man kan undres om barn klarer å forstå ironien i lista til Ruben – i dagens samfunn er det jo ikke helt utenkelig at man kan føle at livet ville vært litt lettere om man var rik, pen og berømt.

I all hovedsak er likevel Verdens verste-bøkene en visuelt tiltrekkende serie som bruker illustrasjon på beste vis. Og om Fete-Frank kan slippe å være billig punchline i de neste bøkene, ser jeg frem til flere krumspring fra Ruben og Kent.