Annette Saugestad Helland: Å tegne (med litt tyggemotstand) til barn

– I første fase bare tegner jeg. Jeg skisser nesten hele tiden, føler jeg. Men hvis jeg ser for meg en målgruppe som skal lese boken i starten, vil jeg bomme fort. Det må mange tegninger til før jeg har noe som ligner et prosjekt. Jeg må eie det, ha nok energi inn i dette for å engasjere meg selv i prosessen. Men først i redigeringsfasen, der det brutalt er å kill your darlings, ser jeg for meg barnet som skal lese boken eller se filmen. Jeg forsøker å bruke mange års erfaring med å undervise og skape for barn. Da spisser jeg mot barneleserens og barnets reaksjoner, ofte sammen med redaktøren. Jeg er mye på turne, og i de formidlingssituasjonene møter jeg ofte barnas ærlige respons, forteller Saugestad fra sitt gamle hus ved en elv i Hølen, og legger leende til: 

– Jeg er ennå litt surrete i hodet etter å ha formidlet til 100 barn på en barneskole, der jeg viser filmen min Morgendyr og Murmeldyr på Vinterferie med DKS. Dessverre er trenden lavere budsjetter og flere barn, så det blir ofte ikke tid og rom for animasjonsverksted og tegning, men jeg gir de en del tips, viser fram hvordan man gjør det, og viser de appen som jeg bruker. Så kanskje drar barna hjem og fortsetter selv, jeg håper jo det, smiler Saugestad. 

På barnas lag

Sist jeg møtte Saugestad var i 2008. Superpappa og Pele-boken (2007) hadde fått både en pris og oppmerksomhet, det samme hadde hennes debut-bok Bø fra 2003, om det lille dyret som ikke fikk være med i apebrølekoret da det ikke ropte så høyt.

Senere kom det to nye bøker om Superpappa, i 2009 og 2013, med et tann-mysterie og en Sydentur. Bøkene handler om den beryktede tidsklemma. Når selvangivelser, jobb og matinnkjøp gjør at vi voksne ikke ser barna lenger. Da strømmen går i den første boken, og Superpappas PC ikke har mer batteri, husker jeg ennå Peles kommentar: Jeg går ikke på strøm. Og dermed går de to ut og sparker fotball i lyset fra en lommelykt i mørket, dette grepet med lys/mørke som går igjen i mange av Saugestads tegninger: 

– Jeg ser jo at temaet i denne boka kan oppfattes som en pekefinger til oss voksne og travelheten. Boken gjorde også litt vondt for meg som mor da jeg skapte den. Men jeg ønsker alltid å ta barnets parti, jeg er på deres lag, tar deres perspektiv, og da blir det jo vi voksne som får litt tyn.

Hun legger til:

– Jeg vil også lage de litt vanskelige bøkene. Ikke alle kan skrive glade bøker om feks Brannmann Sam, selv om de er viktige også. De litt vonde temaene skaper også et mangfold. Disse bøkene treffer kanskje ikke så bredt, men de treffer forhåpentligvis de barna som behøver å lese nettopp dette. Barn er like ulike som oss voksne, med like mange behov, ønsker og opplevelser, og bøker til barn kan fint gi litt tyggemotstand i passe doser, tror jeg. Stilen min er skissete, og i grenselandet mellom kunst og illustrasjon. Jeg ønsker å beholde det skissete også inn i de ferdige tegningene, fordi jeg mener det gir liv og energi til bildene. Jeg er dessuten glad i det uperfekte, og synes at ting som er uperfekt gir en varme til prosjekter. 

De såre temaene

For de såre temaene som også innehar håp, magi og mot, går igjen i Saugestads visuelle verden: Det er Augusta i billedboken Papirbursdagen som ikke har råd til å feire bursdagen sin, men som lager invitasjonene likevel som hun bretter til papirfly. Og det er Viktor i boken Nesejakten, som er skrevet av Andreas Rand, som vil ut å leke, men pappa synes det er tryggest å være hjemme. Men når pappa mister nesen sin, må de to på et heseblesende eventyr ute i den store verden. Og vi møter en fetter som har blitt helt vill, ja, en heftig adferdsforandring på voksenspråket, i boken Hvordan temme en fetter som Saugestad fikk Gull for bokomslag i Årets Vakreste Bøker 2021. 

– Billedboken som tradisjonsrik form har alltid interessert meg. Men det var ingen uttalt tanke å tegne til kun barn da jeg gikk kunstskole, da gikk man jo bredere ut, for å teste ut. Men jeg jobbet faktisk med billedbøker for barn allerede da, sammen med billedkunst og animasjon. Jeg ønsket å ta med bevegelsene og dramaturgien fra animasjonsfilmene inn i illustrasjonene i bøkene. Den første boken ble gitt ut på Jippi Forlag, som er et tegneserieforlag, og det i seg selv er gøy, for nå jobber jeg med prosjekter i tegneserieformatet. 

I 2008 sa du at du kunne betrakte mennesker i timevis, fra vinduet i et fugleperspektiv; hvem de var, hvor de kom fra, og at du tok med deg disse figurene til tegnebordet. Er det ennå slik? 

– Ja, det er nok det. Det er en terapeutisk effekt å betrakte for så bearbeide det man observerer i tegningene, selv om ikke alltid denne prosessen synes i resultatet. 

Barnas briller 

Saugestad har en helt særegen stil. Taktilt og stofflig. Scener fortsetter ofte til neste side. Fra mørke dukker ofte lysfelt opp. Hver tegning og scene er poengtert og strippet til essensen. Men likevel mister hun aldri magien. Den skissete stilen er så forseggjort, uten å forlate lettheten.

Og hun er på barnas parti: I filmen Morgenfugl og Murmeldyr på Vinterferie åpner fryseren seg for Mathilde og blir til et eventyrlig vinterlandskap. Nå kommer også Morgenfugl og Murmeldyr og Rydderacet – spesielt rettet mot barnehager, en kortfilm på åtte minutter der Mathilde heller vil leke med fantasivennene enn å rydde opp leken før gjestene kommer. I denne filmen har hun laget manus og har regi sammen med Johan Kaos, produsenter er Mikrofilm. 

– Det er jo slik at man kun skaper max en bok i året. Og med film tar det enda lengre tid. Så jeg jobber langsomt. 

Er det ennå slik, at når du har barn og unge som din målgruppe som kunstner, møter du ennå fordommer og at dette er sekundært og har lavere status enn den “ordentlige” kunstneren? 

– Dessverre er det litt slik ja. Heldigvis er mange opptatt av å endre denne tanken, som for eksempel Barnebokinstituttet, Leser Søker Bok og andre organsiasjoner og ikke minst veldig mange dyktige kollegaer og utøvere, som jobber for at faget blir tatt på alvor. Barnebok-kritikerne er også viktige og kan bidra til å løfte bildebøkene, og den visuelle historien i bildebøkene. 

En urskog

De siste årene har Saugestad også illustrert andres bøker. Denne høsten er hun dessuten aktuell med to workshoper for voksne på Nasjonalmuseet. På museet står hun også bak design av scenografi til ulike formidlingsopplegg, som til Helt Eventyrlig, og hun illustrerte og designet Nasjonalmuseets prisbelønte Silva-rom for barn og unge. 

– Noen har spurt om workshopene 8. oktober og 19. november er for barn, men de er for voksne som vil lære litt arbeidet mitt og om det tegne og animere til barn, forklarer hun og legger til om Urskogen Silvia:  

– Silva er Nasjonalmuseets (ved GuriGuri Henriksen med flere) sitt formidlingsprosjekt, i samarbeid med Bekk. Min rolle har vært å jobbe med illustrasjon og design av de mange ulike delene som installasjonen/verkstedet består av. Jeg er så glad for å ha fått jobbe med alle de flinke folkene som har vært involvert i dette prosjektet. Urskogen Silva er en litt magisk og spennende installasjon i underetasjen på Nasjonalmuseet (åpent på lørdager). Det er et interaktivt verksted hvor barna inviteres inn i et univers som kan skape nysgjerrighet for både kunst og natur. Oppgaven de får er å redde urskogen Silva gjennom analoge og digitale verktøy, på en spennende og kreativ måte. 

Og hva skisser du nå? 

– Nå er det en bok jeg jobber med, som jeg har strevd en del med, men som jeg håper kan bli ferdig neste år: En grafisk roman for eldre barn som handler om å være redd, men at hvis man står i dette, så er det ofte ikke så farlig som man først tror. Jeg hadde skrevet ut hele teksten, men satte meg helt fast i tekstarbeidet. Så jeg snudde om på det, og tegnet ut dramaturgien og lot heller små biter av tekst illustrere bildene. I tillegg kommer et par filmprosjekter og kanskje en ny film om Murmeldyret. Sånn er denne frilanstilværelsen.