– At barnelitteratur ligner på barnelitteratur er ingen sensasjonell oppdagelse

Etter at jeg har bestemt meg for å gå av som utdanningsleder i Norsk barnebokinstitutt til sommeren, har Karen Frøysdal Nystøyl utnevnt meg til instituttleder. Jeg har altså fått jobben til Kristin Ørjasæter, som er instituttets direktør og dermed leder. Presisjonen til Nystøyl er altså ikke helt på topp hva angår det formelle.

Jeg er spørrende til om den også er presis i det reelle:

1. Det er ikke vanskelig å finne ut om forfatteren har vært student ved forfatterutdanningen. Det pleier ofte å stå i pressemeldinger, bokkatalog og ikke minst på innbrett, omslag eller baksider.

2. Ja, det finnes likhetstrekk i dramaturgi, hendelsesforløp og karakterer i barne- og ungdomslitteraturen. Det er faktisk noe som kjennetegner barnelitteraturen. Eller som Kristin Ørjasæter skriver i Barne- og ungdomslitteratur. Møte med lesaren (2018): «Moderne barnelitteratur har tatt opp i seg og samla mykje av arven frå tidlegare litteraturhistoriske epokar, som det at hovedpersonane er individuelle, autonome subjekt. Men det som gjer moderne barnelitteratur moderne, er at han er forma med utgangspunkt i modernismens utforsking av korleis autonome karakterars individuelle subjektivitet kan framstillast litterært.» Å framstille en tekst i øyehøyde med leseren, å se verden fra hoftehøyde eller framstille en ungdoms kamp for å finne sin identitet, innebærer at forfatteren må se og beskrive gjennom sin hovedperson. Det kan i mange tilfeller gjøre hovedkarakterer i en fortelling typiske, og føre til at både hendelsesforløp og dramaturgi er gjenkjennelig. Slik sett er det ikke en sensasjonell oppdagelse at mye av barne- og ungdomslitteraturen ligner på mye av barne- og ungdomslitteraturen.

3. Nystøyl ønsker seg mer originalitet fra forfatterstudentene når hun ber om litterær risikovilje. Jeg støtter meg heller på Pablo Neruda, som kalte kravet om originalitet en fetisj. Det er ikke mange ganger i et århundre vi støter på et originalt forfatterskap. Vi legger vekt på at forfatterstudentene skal arbeide for å få fram personlighet i teksten, i språket, et trykk som vitner om vilje og viser at forfatteren er underveis. Det foregår mye utprøving, eksperimentering og skrives mang en tekst med spisse kanter i utdanningstida, og det er så moro og utviklende at vi ikke gjør noen forsøk på å strømlinjeforme dem. I stedet spør vi hva som skjer språklig i teksten slik at studenten og medstudentene opparbeider større bevissthet om språklige handlinger. Mange av disse entusiastiske forsøkene forblir forsøk, men enkelte av dem er så gode at studenten selv velger å videreutvikle dem og vise det til et forlag. Ikke sjelden blir mye av forsøket slipt vekk når prosjekt møter forlag. Det skyldes ikke vond vilje. Dagens barne- og ungdomsbokmarked er hardere enn noen gang.

Til slutt: Karen Frøsland Nystøyl er medlem av Norsk barnebokinstitutts råd, som sammen med styret er ansvarlig for kvalitetssikringen av forfatterutdanningen. Det er fint om hun kan konkretisere sin kritikk der, med eksempler på bøker og ferske forfatterskap som hun synes ligner for mye på hverandre, gjerne på en måte som gjør at vi kan forbedre oss. Men at hun i sitt svar velger å referere fra en intern rådsbehandling av forfatterutdanningen, tror jeg det er best at blir stående ukommentert her.