«Døden på Oslo S»: Autentisk og respektfullt om Oslos undergrunn

Skuespillerne forflytter seg rundt i hele lokalet og gir publikum en opplevelse av en bred geografi. Enkelte stasjoner står fast og representerer spesifikke rom og områder. Eksempler er leiligheten til Pelle og Burger King, hvor han først møter Lena. Andre ikke fullt så konkrete områder er ofte representert med flyttbare rekvisitter som glir fint inn i den overordnede estetikken. De sceniske grepene er mange og gjennomgående dyktig utført. Forestillingen er full av kløktige løsninger som fascinerer, alt bidrar til en inntagende estetikk.

Krevende roller levert med presisjon

Den realistiske estetikken gjør at det stilles høye krav til skuespillerne og deres interaksjon med omgivelsene. Hay ser ut til å ha hatt stålkontroll når han har instruert de unge skuespillerne. De leverer krevende prestasjoner med presisjon og samstemmighet. Språket, som i dag virker krokete og utdatert, blir uttalt med en slik selvsikkerhet at det aldri sås tvil om skuespillernes eierskap til den utdaterte slangen. Sosiolekten er med på å gi rollegalleriet egenart, og gjennom skuespillernes selvsikre leveranse av replikker blir manuset verken utdatert eller kunstig i publikums ører.

Hellstenius’ manus er nyansert og detaljert. Enda språket er gjennomgående bredt og uhøytidelig, veksles det mellom ord og uttrykk utfra hvilket miljø rollefiguren tilhører. Gjennom de språklige differansene forstår man at Pelle og Proffen er streitere enn Lena, som igjen blir overgått av venninnen Nina (Maria Kristine Hildonen).

Tone Mostraum og Bernhard Arnø spiller Pelles foreldre, som det hintes til at har en bakgrunn i rusmiljøet selv. Dette er en fin detalj som minner publikum på at alle har en fortid, og har levd et liv før det stiftes familie. Kim Haugen spiller Skånseth, som bestyrer ungdomshjemmet Håpet, og Ågot Sendstad er politikonstabelen Lie.

Naturalisme og musikal om hverandre

Stykkets naturalistiske uttrykk gir scener med heroin-injeksjoner og sexsalg stor slagkraft. Det kan tenkes at deler av forestillingen vil oppleves voldsom for enkelte, noe som kan være noe av grunnen til at stykket blir satt opp som musikal. Musikkinnslagene tilgjengeliggjør innholdet, og ufarliggjør de mest utilslørte partiene.

Døden på Oslo S inneholder både stemningsskapende musikk som spilles eksternt fra handlingen, og sangnumre som synges av skuespillerne i klassisk musikalformat. Tekstene er enkle, og lette å følge. Men sangnumrene er av noe varierende kvalitet. Sangen «Lena», som også er blitt brukt til å promotere oppsetningen, er utvilsomt det sterkeste musikkinnslaget fremført av skuespillerne, og det bidrar til å gi avslutningen større slagkraft. Andre sangnumre, som introduksjonen av politikonstabelen Lie, har motsatt effekt. Enkelte sanger blir dødpunkter i fortellingen og bryter med den ellers dynamiske strukturen.

Sangnumrene har unektelig en beroligende effekt på det overhengende alvoret, men det fører også til at innholdet i større grad blir oppfattet som iscenesatt. Det kan være et forsøk på å ufarliggjøre innholdet, men når uttrykket allerede er så direkte, blir det overflødig med musikalnumre. Det ville fungert bedre om musikknumrene heller ble levert av bandet, som består av Martin Heggli Mellem og Synnøve Gustavsen Ovrid, istedenfor at skuespillerne bryter illusjonen med sang.

En storslagen opplevelse

Døden på Oslo S er ikke vanlig teater. Det må ha krevd både rikelig med tid, penger og hardt arbeid for å få dette maskineriet til å gå, men opplevelsen er alt annet enn mekanisk. Arbeidet som er lagt inn i det er bunnsolid, og resultatet er en generøs og levende oppsetning som tar publikummet sitt på alvor. Forestillingen skildrer problemstillinger som kanskje særlig oppleves som krevende i tenårene. Det er en alder der mange får mer ansvar og løsriver seg samtidig mer fra barndomshjemmet.

Enda hovedrollene stort sett er i samme aldersgruppe, befinner de seg på ulike steder i livet, noe som blant annet kommer frem i møtet mellom Pelle og Lena, men også i dynamikken mellom barndomsvennene Pelle og Proffen. Proffen føler etter hvert at han blir holdt utenfor bestevennens liv. Sårheten i å vokse fra dem man har vokst opp med vil være gjenkjennelig for mange.

Den anbefalte aldersgrensen er 13 år. Temaene som belyses er kanskje ikke hverdagskost for alle, men det er en svært viktig tematikk som fremmes. Det handler om unge som faller utenfor fordi de ikke klarer å møte samfunnets krav og forventninger, men Døden på Oslo S fastholder at det alltid finnes håp. Enkelte vil nok oppleve musikalformatet som et unødvendig tilskudd til Ambjørnsens opprinnelige visjon, men musikken i seg selv er godt komponert og gir assosiasjoner til tiåret historien har sitt utspring fra. Kanskje særlig post-punken. Musikken spiller en selvsagt rolle i forestillingen, så kan det diskuteres hvorvidt det burde være skuespillerne selv som fremfører tekstene eller ei.

Anmeldelsen fortsetter etter annonsene.

Analog troverdighet

Det er ikke bare musikken som gir assosiasjoner til 80-tallet. Her brukes verken mobiltelefoner eller sosiale medier. Det er et klokt valg utover bare å tilføye en nostalgisk kvalitet. Ettersom rollefigurene ikke har mulighet til å tekste eller ringe hverandre uten å bruke fastlinje, blir det mer troverdig at Pelle og Proffen må vandre byen rundt etter svar fremfor å stille spørsmålene digitalt. Bevegelse blir det ofte bedre teater av.

Alt i alt er dette et ambisiøst prosjekt som legger listen høyt for seg selv og lykkes i det aller meste. Døden på Oslo S fremført på Økernsenteret tilbyr et nyansert og grundig innblikk i et miljø som er synlig for alle som vandrer i Oslos gater, men som de færreste har inngående kjennskap til. Med dyktige skuespillere, overbevisende estetikk og et kompetent band blir dette en storslagen opplevelse, både for nostalgikere og et yngre publikum.