DUELL: KI og Munch

Vil AI-prosjektet Nysnø forringe Munchs kunst og formidlingen som et desperat skudd i blinde for å tro man når de unge – eller vil det berike og gi nye perspektiver og nå nye publikummere?

MONA: Jeg skal ikke påstå at det forringer opplevelsen eller formidlingen av Munch, men jeg forstår ikke helt hva dette prosjektet egentlig skal bidra med. Det virker helt merkelig at unge blir tilbudt å forholde seg til halvgode algoritmeskapte tegninger når museet er fullt av Munchs egne originaler. Selve denne tegneprosessen, der man tegner sammen med KI og det kommer et uttrykk opp på en skjerm, er i hvert fall ikke egnet som verktøy til å utforske Munchs strek.

Som Picasso sa i 1968 «Datamaskinen er ubrukelig, for den kan bare gi svar, men ikke stille spørsmål …». Kunsten handler om det utforskende, det å stille spørsmål ved ting. Her har KI lite å bidra med. Fra en billedgenerator kan du bestille et bilde i Munchs stil, og få noe som ligner litt, men algoritmen kan ikke skape noe flunkende nytt, unikt og selvstendig.

Selvsagt er det et uttrykk som ikke finnes fra før, men det er bare et oppgulp av alt det som er matet inn. KI kan gjøre oppgaver langt fortere enn mennesker, og i mange tilfeller også bedre, men den kan ikke frembringe det unike, det individualiserte og det originale. Hvis vi skal forsøke å forstå Munchs kunst er det utvilsomt det beste å se på verkene og tegne etter. Det er slik man lærer å tegne, ikke ved at en algoritme tegner med eller delvis for deg.

TONE: I korte trekk går formidlingsprosjektet ut på at ungdom skal utforske kunstnerens verden ved å «tegne sammen med Munch». Prosessen er i utgangspunktet analog, men når ungdommene tegner på et ark projiserer KI en tolkning av Edvard Munchs strek på og rundt selve motivet. Målet med dette er å engasjere til læring om Munch og hans unike stil, og samtidig stimulere til deltakelse i en kreativ prosess. 

Munch ga kunstverkene sine til Oslo kommune for at de skulle være tilgjengelige for mange, ikke for noen få, og det er vårt ansvar som museum å gjøre samlingen tilgjengelig for så mange som mulig. Også for dem som vanligvis ikke går på kunstmuseum. For å nå disse gruppene, herunder mange unge, må vi være villige til å teste ut nye former for formidling og videreutvikle oss i takt med teknologien. Digitale verktøy er måten mennesker i dag, og særlig de unge, orienterer seg i verden på.

Vår erfaring er at lek med teknologi kan pirre publikums nysgjerrighet og gjøre at de får lyst til å oppsøke og utforske de fysiske utstillingsrommene våre og oppleve også malerier, trykk, filmer og fotografier. Målet er å åpne nye dører inn i samlingen og berike publikums – og særlig de unges – opplevelse av kunsten. 

Hvordan kan prosjektet Nysnø berike Munchs kunst og hvordan kan det få oss til å overse den «ekte» kunsten?

MONA: Det er fare for at dette prosjektet tar fokus fra det som burde stå sentralt i museet.

TONE: Kunstverkene vi forvalter er det viktigste vi har på museet, og kunstig intelligens skal naturligvis ikke erstatte verken dem eller mer tradisjonelle formidlingsformer som vi også bruker på museet. For oss er KI et verktøy blant flere, på linje med saksene, papiret og malingen vi bruker i verkstedene våre. Målet er å åpne nye dører inn i samlingen og berike publikums – og særlig de unges – opplevelse av kunsten.  Med andre ord: Det er i tillegg til, ikke istedenfor, den fysiske kunsten. Målet er å engasjere og få enda flere til å oppdage kunstneren Edvard Munch. 

Har ikke alltid ny teknologi påvirket kunstens utvikling?

MONA: Da fotografiet ble oppdaget trodde man at det fullstendig skulle feie maleriet av banen, i stedet ledet det til en forskyvning og en forflytning i maleriet, der man omdefinerte maleriet fra å skulle representere en ytre verden til først å skildre det indre og siden bevege seg mot det abstrakte. Jeg tror KI-kryptokunst, og andre av teknologibaserte kunstformer i dag kommer til å påvirke kunsten på en liknende måte, men det er ingen fare for at det vil erstatte den manuelle, skapende kunsten.

TONE: Jo, og Munch selv eksperimenterte med en rekke ulike stiler, materialer og malinger. Og kunsten har også påvirket utviklingen av ny teknologi

Gitt KIs enorme samfunnsmessige implikasjoner, mener vi det er et prekært behov for rom der vi som samfunn kan diskutere hva KI betyr for oss og hvilken retning vi ønsker at utviklingen skal ta videre. Her kan kunstmuseene som demokratiske og åpne møteplasser spille en avgjørende rolle. For å fungere for slike møteplasser, der vi sammen kan løfte de spørsmålene som er aller viktigst for oss i dag – som nettopp KI – må alle typer mennesker, unge og gamle, finne veien til kunstmuseet. Kunstig intelligens er et av flere grep vi på MUNCH er villige til å teste og utforske. 

Bør vi tilby AI og digital foridling for å nå de unge i deres sfære og referanselandskap? Er den «gamle» dialogbaserte formidlingen, verkstedløsning, se og filosofere ikke lenger i tråd med de unge forvetninger? Blir således Nysnø et pubikumstfrieri fra Munch-museet og stunt for å nå unge og et barne-alibi?

MONA: Jeg hadde synes det var kjempegøy hvis man kom opp med en spennende og fruktbar måte å bruke KI. Jeg er ikke sikker på om eldre kunst er mest egnet for denne typen prosjekter. Men KI er et utrolig spennende verktøy å ta ibruk i konseptprosjekter for eksempel. Akkurat dette prosjektet her fremstår for meg som bortkastede penger, men kanskje man kommer opp med noe litt mer spennende. Og så skal det selvsagt ikke erstatte de tradisjonelle verkstedene.

Det er nok riktig at barn og unge i dag trekkes mot skjermer og interaktive opplevelser, men det er desto viktigere å vise dem at det finnes opplevelser der du bare kan stå helt stille og se på et bilde, og at det kan være ganske sterkt i seg selv. Jeg tror vi trenger slike arenaer der vår skrantende konsentrasjonsevne kan heles. Museene bør være minst like opptatt av å skape en motvekt til teknologiutviklingen, som absolutt å skulle henge med, uansett hvor dårlige ideer man har til hvordan teknologien skal brukes.

TONE: AI og digital formidling er bare en liten del av den etablerte og nytenkende formidlingsaktivitet vi lever til over 200 000 barn i året. Formidlingsfaget er også grunnet forskning. Om Nysnø et pubikumstfrieri fra Munch-museet og stunt for å nå unge og et barne-alibi? Dette er ikke et stunt, men et prosjekt der vi tør å gå nye veier. Det er ikke garantert at det blir en suksess, men for å lykkes med å nå ut til enda flere med kunsten må vi også tørre å prøve ulike ting.