En Halloween-kultur-kavalkade for de unge

Enten man liker det eller ikke: Halloween er her. Tradisjonen har lange og dype røtter, både innen den kristne og katolske kirken, innen keltisk kultur og wicca-kulturen. I dag er det den superamerikaniserte Halloween vi kjenner best til, og som også har nådd vårt eget land. For hva innebærer Halloween for barn og unge idag? Hvilke krefter kaster seg over dem hver eneste høst? Hvordan har populærkulturen tatt opp i seg dette mørke og skumle som Halloween-tradisjonen spiller så sterkt på?  

Det mørke, skremmende – og døden

Halloween-tradisjonen har i Norge i mange år vært preget av negativt fortegn, enten det gjelder kjøpepress og trykk fra handelsnæringen, eller mindre sjarmerende verdier og utfall som påvirker barn og unge på negativt vis som utestengelse og sosiale forskjeller. Jeg tenker at vi voksne må veilde barn og unge iforhold til slike omfattende (faktisk historiske) kulturelle fenomener, hjelpe dem til å forstå dem bedre denne feiringen. Som alle andre høytider bærer Halloween en hel sekk av gode og negative sider ved seg. La oss se på hva som skjer innen de kulturelle genrene. 

Nordmenns forhold til døden og det mørke er ikke verdens mest utadvendte. Døden er ikke nødvendigvis noe vi snakker så mye om. Men, i likhet med det meste man kan lite om, kan også tematikk rundt døden derfor også fort bli ekstra skremmende dersom man ikke lærer om det. I den Oscar-vinnende animasjonsfilmen Coco (2017) tematiseres nettopp døden igjennom tilnærminger vi egentlig sjelden ser i film, i hvert fall ikke i en film med barn og unge som målgruppe: 

Unge Miguel elsker musikk, og har som idol en avdød kjent latinamerikansk stjerne. En dag havner gutten i de dødes rike, hvor nettopp musikk, dans og kultur florerer – et bilde av dødsrike som er nokså nytt i vår tid. Denne latinamerikanske tradisjonen med The Day of the Dead, kan på mange måter sammenliknes med Halloween. Poenget med slike tradisjoner er at man feirer overgangen til døden, et levd liv, samt livet etter døden. Slik ufarliggjøres døden.  

I Norge har vi få tradisjoner rundt å oppsøke gravene til våre nærmeste med lykter og gresskar eller at barna sminker seg opp til døde skjeletter slik denne filmen viser til. Halloween som fenomen vil fort føles fremmedgjørende og påtvunget for voksne. Det nærmeste vi her til lands kanskje kommer knask eller knep, må være det å gå julebukk.  

Halloween i populærkulturen  

Amerikaniseringen av også det norske samfunnet er noe som har foregått i mange årtier, og som brakte Halloween på banen her til lands, for rundt 20 år siden.   

I 1978 kom den amerikanske regissøren John Carpenter med det som siden skulle bli en bauta av en klassiker innen amerikansk skrekkfilm og populærkultur. Halloween (med den norske undertittelen – natten morderen kom) handlet om den ene kvelden i året, hvor de amerikanske gatene ble fylt med gresskar, utkledde barn og unge, som gikk trick or treat på dørene hos folk. Men i skyggene lurte det et ekte monster, i den rømte maskekledde fangen Michael Myers. Den eneste som kunne hamle opp med ham, skulle vise seg å bli barnevakten Laurie Strode, spilt av Jamie Lee Curtis. And the rest is history, som det heter, og to filmlegender var født.  

Skrekkfilmer som Halloween illustrerer at vi har blitt tiltrukket av skrekk og spenning, ja lenge før tradisjonen Halloween virkelig fikk etablert seg her hjemme. Sånn sett kan vi kanskje hevde at det er andre krefter som føles mer provoserende, som butikknæringen og forbrukerkreftenes enorme promotering av Halloween. Halloween er som juleperioden, bare enda mer voldsom og konsentrert rundt færre dager, og kanskje derfor oppleves den også desto mer intens. 

Dagens Halloween- og skrekktilbud

Barn og unge vasser i dag i et større, bredere og derfor også bedre skrekktilbud, enn noen gang tidligere. Men som Periskop har vært inne på også tidligere, trenger skrekk og spenning for barn verken å være noe farlig og passiviserende, ei heller ukritisk underholdning. En rykende fersk sak understreker at vår tilnærming og forbruk av spenning kan være et gode, mer enn en ulempe.    

Det ukjente er, som kjent, ofte noe av menneskets verste fiende, og jo mer vi vet om noe, jo mindre farlig vil det derfor også ofte oppleves. Dette er noe skrekkgenren utnytter. Selv statskanalen vår i NRK har i år flesket til med en egenprodusert thriller-serie for barn mellom 10 og 12 år. Serien Husky slippes nå selvsagt bevisst rundt Halloween-tiden, og kan samtidig slik bli en fin inngang og tilnærming til spenningsfeltet for mange unge og deres familier. 

Økende konsum, gir økende kompetanse

Det kan være vanskelig å si når barn er gamle nok for å trå inn på spenningens arena, men poenget er at det i dag finnes mer tilbud, også for de aller yngste, enn det noen gang har gjort innenfor film, tv og annen populærkultur. Parallelt har vi begynt å tilnærme oss disse mer mørke sidene av livet på en mer reflektert måte, noe Halloween-tradisjonens innpass delvis også kan sees som eksempel på, og tillegges æren for.

Spenningsunderholdningens enorme mengde og omfang, er også en speiling av oss selv og hva vi tiltrekkes av rent underholdningsmessig. Vår økende kunnskap rundt fenomener som Halloween og skrekk-genren, tilfører en balanse mellom skepsis og uro på den ene siden, og mer kompetente lesinger og erfaringer på den andre.  

Innhold og bredde

Den nevnte Disney/Pixar-produserte Coco, må sies å gå i fotsporene til de også fabelaktige animasjonene Et Førjulsmareritt (1993), Corpse Bride (2005), Coraline (2009), Frankenweenie (2012) og ParaNorman (2012). Også her er mørk tematikk som døden og Halloween gjenstand for både lek, spenning, kulturell formidling, og attpåtil på et makeløst høyt filmatisk og underholdningsmessig godt nivå. Så gjelder også fjorårets Wendell & Wild fra Netflix, laget av den voksne skrekkmesteren Jordan Peel (Get Out, Us, Nope). 

En av de mest kjente spenningsforfatterne i norsk-britiske historie, Roald Dahl, har selvsagt også blitt filmatisert, som nå nylig av Netflix i den fargerike og sprudlende Matilda. Kanskje ikke en så veldig skummel film, men den skildrer likevel noe mange barn har ulike redde følelser rundt, nemlig hvor skummel skolen og oppveksten kan fortone seg.   

Også Dahls Heksene fikk en ny versjon i 2020 (selv om den første versjonen nok var et hakk bedre og en film dagens foreldre har et uggent retro forhold til).  

En annen kjent grøsser-forfatter for unge, R. L. Stines og hans grøsserserie Goosebumps, har i disse dager en ny serie ute, samtidig som filmversjonen fra 2015 bygger på samme bokserie. Denne kultliknende bokserien er nå også utgitt på ny, til mange unges glede og begeistring.   

Ingen Halloween, eller forsåvidt høst, uten at også mastodonten Disney kaster seg med i underholdningens navn. Årets versjon av Haunted Mansion er den siste av flere filmatiseringer av deres egen Disneyworld-attraksjon med samme navn. I 2021 var det Muppet-versjonen. Eller hva med fjorårets oppfølger til deres egen 1993-hit i Hocus Pocus?   

I samme landskap opererer også Netflix-hiten Wednesday, en spin-off av karakteren med samme navn fra The Adams Familiy-universet, som det også forøvrig er gjort flere uskyldige animasjonsfilmer av og om. For litt eldre ungdom kan norske André Øvredal, blant annet kjent for Trolljegeren (2010), og hans film Scary Stories to tell in the Dark være en saftig sak å prøve seg på.   

En film som virkelig gikk inn på undertegnede tilbake i 2006, var Guillermo Del Toros fabelaktige Pans Labyrint, et fantasy- og fabel-drama, lagt til Spania i 1944, hvor en datter av en sadistisk offiser rømmer til en fantasiverden bestående av fauner og magiske skapninger. Filmen føles likevel tidløs, og har en skarp brodd som nok passer de mest voksne barna best, for denne gjør inntrykk.  

Andre kulturelle flater over hele landet

Også andre kulturelle flater og arenaer har de siste årene virkelig fått opp øynene for grøss for barn. Universitetsforlaget er blant dem som har gitt ut eksempelvis Gode Grøss for barn, og boka Kunsten å skremme barn. Førstnevnte er til og med noe så sjeldent som en bok som hevder å være først ute med å analysere skrekk for barn, hvorfor barn tiltrekkes skrekk, og beslektede temaer.   

Det er også blitt mer og mer vanlig at de større forlagene de senere årene har satset på egne spenningsserier for barn, og slik har en litt ny vei åpnet seg, også innenfor fiksjonslitteraturen. I en tid hvor leselysten og mengden kan synes å falle iblant også våre unge, kan denne skrekk-veien vise seg å være en ganske smart vei å gå, nettopp for å vekke leselyst. Mon tro om ikke dette også er noe ungdomslitteraturen kunne hatt godt av å satse mer på?  

Noe annet det er satset mer på i senere år er tegneserier og fantasy for barn, noe Periskop satte lupen på under fjorårets Halloween og som avstedkom en intens debatt. Nettstedet boktips.no har for anledningen Halloween også en fin liten tipsside for grøsserlitteratur for barn og unge.   

Om ikke film, tv eller bøker skulle by på nok spenning, kan Charles Dickens tidløse klassiker En julefortelling, som i disse dager er klar for Nationaltheatret, være spennende å oppleve for de små.   

De siste årene har også Den norske opera slengt seg på leken med å bruke Halloween som en inngang mot barn og appellere til de små. Norsk Folkemuseum bruker på sin side fenomenet og anledningen til å gjøre seg om til en skrekkpark for hele familien. Og spøkelsesvandring, teatergrupper, og spennende barne- og familieaktiviteter, er noe Museene i Akershus (MiA) virkelig satser på og utnytter under årets Halloween-uke.   

Et kjapt søk på nettet, vitner om at det i alle deler av landet florerer av kulturelle Halloween-arrangement for barn og unge. Som i Stavanger-regionen, eller i Bergen, hvor Håkonshallen arrangerer skummel konsert for de minste i Halloween – når de døde våkner, og Rosenkrantztårnet ved Bergenhus Festning våkner til skummelt liv for barn mellom 5-12 år.

I Trondheim kjøres det blant annet krimgåter for barn ved Justismuseet, samt grøss og gru i selveste Erkebispegården. Det kulturelle nedslagsfeltet blir med andre ord stadig bredere og mer mangfoldig, også utenfor de mest kommersielle arenaene som film, tv, og handelsnæringen. Så kan man undres om det er fordi man vil bygge ut en kvalitet arena for Halloween eller bruke fenomenet til å sprite opp besøkstall og budsjetter.  

Sosial og privat arena

Halloween er åpenbart noe som også et bredt felt innen kulturnæringen har omfavnet de senere årene. Tilnærmingen til skrekk og grøss for de yngste handler generelt ofte om det overnaturlige og det magiske, om eventyret, eller fabelen, om jakten og leken rundt det usette, som spøkelser og gjenferd. Skrekk av denne typen har muligens ikke den mest realistiske tilnærmingen til livets mer mørke sider, men kan i det minste fungere som en inngangsport og overgangsfase i barns møte med noe skummelt og (ufarlig) skremmende, frem til de blir eldre og mer modne til også å begi seg ut på mer virkelighetsnær skrekk. For tryggheten ligger her ofte i nettopp dette – at skrekken stort sett ikke er virkelighetsforankret, men oppstår og virker i et fantasiunivers, og dermed ikke kan skade oss i virkeligheten.   

Amerikansk popkultur har alltid vært gode på å ta opp og spille mye på kultur og tradisjoner, hvor Halloween er et av de mest utbredte eksemplene. Og senere i høst kommer jammen meg også Thanksgiving på kino, før så julefilmene setter inn, blant annet i den norske skrekkfilmen There’s something in the barn som allerede har gjort seg bemerket internasjonalt.   

Popkulturelle fenomener som ofte angår barn og unge, blir fort også snakkiser, som årets skrekkfilm Talk to Me, og fjorårets enorme suksess, Smile. Kommersielle skrekk- og spenningssuksesser er selvsagt sterkt drevet av økonomiske krefter, men parallelt skapes et samhold og felles opplevelsesreferanser blant unge som konsumerer slikt. Underveis opparbeider man altså en kompetanse som ikke nødvendigvis er så dum, all den tid man uansett bombarderes med audiovisuelle uttrykk og inntrykk i vår tid.   

Halloween som tradisjon er selvsagt ikke bare forbeholdt amerikanere og nordmenn, selv om de sterkeste delene stammer fra keltisk, katolsk og kristen tradisjon. Også latinamerikanske tradisjoner er allerede nevnt, men andre religioner, som hinduismen, har også tatt til seg elementer av feiringen. Ellers ser vi at utallige avarter, lokale variasjoner og utgaver florerer forøvrig over hele planeten. Andre religioner igjen, som eksempelvis Islam, tar sterkt avstand fra Halloween-tradisjoner og konsepter.  

Ser vi på Halloween som en høytid, må vår bevissthet rundt fenomenet kunne sies å vokse, både fra voksnes side og fra barn og unge selv, jo mer vi konsumerer. Langt ifra alt er kvalitetssterkt, men med summen av skrekk og spenning, får barn og unge nye impulser og lærdom de ikke ville fått dersom man skjermet dem for slikt. 

Hvorvidt man konsumerer skrekk og spenning privat, gjennom film, tv eller annen underholdning, eller om man gjør det i sosiale sammenhenger som innenfor kulturelle (felles)arrangementer, gir dette barnet ulike opplevelser og erfaring, hvor mye kan sies å være av den gode sorten. Til slutt handler det, som det ofte gjør, om voksnes deltakelse, eventuelt deres problematiske fravær, og måten vi alle tilnærmer oss fenomener som skrekk, og Halloween, på.  

Happy Halloween!