Energisk andre omgang fra Indre Østfold

Det er med skrekkblandet fryd at man begynner å se andre runde med Indre Østfold-dramaet Kids in Crime. For to år siden ble serien den store snakkisen blant tv-seerne landet rundt og anmeldt her på Periskop.

Serieskaperen Kenneth Karlstad hadde laget et fengende drama anno 2001, ekstremt lokalt forankret i Sarpsborg-traktene, med en tidskoloritt av de sjeldne. Ja, det er sjelden man drar det så langt i norsk film og tv – tradisjonelt har man lent seg på et minste felles multiplum av identitetsmarkører som indikerer om det er by eller land, fattig eller rik. Sesong to er ikke mildere eller mindre nådig i sine beskrivelser.

Å nærme seg kunst

I Kids in Crime er dialekt, sosiolekt og sosial tilhørighet usedvanlig tydelig markert, og serien er en rutsjebane tilbake til tidlig 2000-tallets musikk og klesstil, på lineær-tv ser de Hotel Cæsar og alle drikker Capri-Sun med sugerør fra pose.

Resultatet er at selv om man ikke drev med dop i Sarpsborg rundt år 2000, så kjenner man seg igjen; i musikken, klærne, mennesketypene, de rastløse unge og de bekymrede foreldrene, de som holder litt tilbake og de som strekker strikken så langt at den kan ryke når som helst.

Skjønt man trenger ikke være gammel nok til å huske denne perioden for å finne knagger å feste sine egne erfaringer på. Kids in Crime forteller oss at folk er folk, uavhengig av kjønn og alder. Livserfaringene deres er formet av bakgrunn, vilje og tilfeldigheter.

I første sesong var selve handlingen nokså forutsigbar, men miljøskildringen var eminent. Kunne kvalitetsnivået holde seg i én sesong til?

Når andre sesong allerede er fortært av fanskaren etter premieren 15. november, er det klart at denne gangen er de åtte, relativt korte episodene (de er ca. 20 minutter lange) mer ujevne, men de beste nærmer seg stor kunst.

«Alla är barn og dom tilhör det gåtfulla folket»

La det være sagt med en gang: Kids in Crime er ikke for barn. Men mange tenåringer vil kjenne seg igjen i typegalleriet, minus de nå så håpløst gammeldagse Nokia 3210-telefonene.

De vil dessuten tåle å se skildringen av den nokså røffe tilværelsen til flere av hovedpersonene, revet i filler av rus, overgrep, feildiagnostisering eller ganske enkelt et par steg i gal retning.

Helt til å begynne med spoler vi tilbake til 1950-tallet, der Lissy Larsen (Wenche Bjerke), Monicas mormor er plassert på en forbedringsanstalt for unge jenter.

Skjønt, hun er der jo fordi hun er tater – en betegnelse vi ikke bruker lenger, men som glir naturlig inn i dagligtalen for henholdsvis 20 og 70 år siden, og i alle fall i det miljøet som er skildret.

Som ung spilles Lissy hypnotiserende intenst av en glimrende Moa Aukland. Når vi senere møter Lissy som 62 år, kjenner vi igjen det mer værbitte, inngrodde raseriet – sinnet over hennes folks skjebne, og den ugjerningen hun selv unngikk så vidt ved å klare å stikke av fra myndighetenes maktovergrep.

De par første episodene konsentrerer seg om å gi seerne en forklaring på og bakgrunn for Monica (Lea Myren) sin rastløsheten og hennes eksplosive temperamentet ved å skildre tre generasjoner tatere – eller taterær, på indre østfoldsk – Lissy, Lissys datter og Monicas avdøde mor, og Monica.

Lissys flukt fra forbedringsanstalten akkompagneres av et nydelig musikalsk malapropos med Olle Adolphsons «Det gåtfulla folket».

Tater-perspektivet er jo veldig til stede i første sesong, som en kategoriseringsmetode. At det utdypes i sesong to, er veldig riktig.

Humor og alvor

Kids in Crime 1 ble fort en serie man siterte fra for en komisk effekt – og den første sesongen er jo morsom, i all sin brutalitet. Østfold-uttrykk som hælle måne, ble raskt munnhell blant seerne, og navnet på den uberegnelige, oppfarende narkobaronen Freddy Hælvette (Jakob Oftebro) er jo underholdende i seg selv. Så har du Pål Pot (Martin Øvrevik), Tommy Montana (Kristian Repshus), etter Al Pacinos rollefigur Tony Montana i Scarface (1983) og ikke minst den nervøse og oppfarende reptilentusiasten Peggy Hund (Steinar Klouman Hallert), som dukker opp i sesong 2.

Samtidig har serieskaper Kenneth Karlstad hele tiden hatt med seg alvoret og tatt rollefigurene seriøst. Overgangene er imidlertid ikke like sømløse denne gangen.

Utover i sesongen føles episodene for korte til å ha så mye guttastemning. Det er riktignok nervepirrende å sitte og vente på neste eventuelle voldsutbrudd, og lure på hvor langt de vil dra det (ganske langt).

Men samtidig har Karlstad lagt listen høyt for seg selv med de to første episodene, der vi går inn i Lissys fortid og Monicas slit med rusavhengighet.

«Hvem trenger logikk, når det finnes hypperær», sier Monica til seg selv idet rusen begynner å avta, og desperasjonen etter mer rohypnol begynner å vokse da hun innser at det er tørke. Freddy Hælvette forsvant i forrige sesong, og borte er tilgangen på ordentlig dop.

Monicas strabaser er langt det mest interessante narrativet i sesong to – bakgrunnen hennes, kampen hennes for å tilegne seg en tillit både hun og vi vet at hun ikke fortjener, samtidig som vi er nødt til å få sympati for henne.

Dermed føles mange av avstikkerne fra denne handlingstråden som digresjoner, fordi fokuset vårt som seere har flyttet seg fra Tommy og Pål, og over til Monica.

Mangelen på voksne

Karlstad eksperimenterer med formatet ved å veksle mellom høy oppløsning i 16:9 (det vi er vant til på tv-skjermen i dag), og et mer kornete, gammeldags 4:3-format, og det har først og fremst en energiskapende effekt: De visuelle virkemidlene holder oss på tå hev.

Samtidig setter det gamle formatet oss av og til i en slags kikker-funksjon, som om vi er til stede med en den gang så moderne camcorder, og av og til forsterker det inntrykket av forvirring, som når Monica hallusinerer og ser sin avdøde mor som snakker til henne.

Monica er for øvrig ikke den eneste som mangler den voksenpersonen hun trenger. Serien har mange eksempler på ubrukelige voksne, på flere måter.

Det mest slående er to nesten like scener med 50 års mellomrom. Først Eili Harboe som sykesøster på 1950-tallets forbedringsanstalt, som tydelig ser på Lissy mer eller mindre som en kakerlakk. Deretter Lisa Loven Kongsli som vikar for Pål Pots lege. Pål er i en fortvilet situasjon, og vikarlegen benytter anledningen til å gjøre vondt verre – i beste mening, selvsagt.

Begge er de personer med makt, som bruker makten ufornuftig.

De andre voksne er nok mer til å forstå – de føler seg maktesløse i møte med rus, depresjon og sinne, og vet rett og slett ikke hva de skal gjøre og hvor de skal søke hjelp.

At Lissy, «den gærne taterkjerringa fra Bede», er den mest voksne av dem alle, forteller oss også en historie som er verd å lytte til.

Tross noen svakheter, er Kids in Crime noe av det mest energiske du kan se på tv akkurat nå.