VGS 3: Når skal NRK lage noe med mening?

Når skal egentlig statskanalen omsider la være å lage «lookalikes» av et kultfenomen, og heller lage noe som faktisk er mening- og temarettet? Det kan da umulig bli like sørgelig å se på, som den nye sesongen av «VGS» også har blitt.

Som i de to foregående sesongene, er seriens rammefortelling fortsatt det som skal finne sted i russetiden, og det som leder fram til den. Deler av ekskluderingen, intrigene og planleggingen som fant sted i første- og andreklasse, skal endelig bære fruktene av eller ta konsekvensene av nå. Alt etter hvor man står på rangstigen og hvilke venner man har.

LES også Periskops kritikk for VGS1 og VGS2.

Kleint å se på

Det starter riktig nok alvorlig for gutte-bussen. For deres del kan russefeiringen bli avlyst allerede før den har begynt. Sammen med foreldrene, har skolen kalt de inn til møte med politiet. Guttene skal bøtelegges for innbrudd, hærverk og tyveri begått i forrige sesong. Alt som skulle brukes på bussen, skal nå gå til landets felleskasse.

Med dette er det fort gjort å tro at kimen for skoleåret er satt.

I så fall må du tro om igjen.

I denne scenen ligger det visstnok et frempek til en annen sesong enn det sesongen faktisk ser ut til å bli. Foreldrenes megetsigende blikk ser man ikke igjen. Hva som nå skjer med russebussen, ser heller ikke ut til å være et problem for guttene som fortsetter hverdagen som om ingenting har skjedd.

Dette er usedvanlig merkelig å se.

En dramaserie for ungdom som lar være å snakke om konsekvensene karakterene er i, gir et forvrengt bilde av hva det vil si å være i tenårene. Det er godt mulig at nakenbilder på avveie kan føles mer alvorlig for enkelte ungdommer, enn å få bot i hundretusen-klassen, men de snakker vel om det for det?

Seks episoder inn, og det sies så lite om det at man skulle trodd guttene egentlig fikk info om en alminnelig væroppdatering. 

Noe av dette kan skyldes seriestrukturen. I likhet med de to første sesongene, er episodene på ti til tolv minutter fortsatt sketsj-aktige. Historien i hver episode framstår som små avstikkere fra seriens (usynlige) røde tråd.

Det store rollegalleriet har alle sitt å stri med, og noen plot er svakere enn andre. Kjærester som krever mer av partnerens oppmerksomhet kan være sårt når det er riktig dosert, men her er det påklistret og kleint å se på. Forlengelse av ekskluderingene som fant sted i andre sesong, fortsetter videre som en evighetskule uten belønning.

Spiseforstyrrelser blant gutter

Spiseforstyrrelser blant gutter på idrettslinja derimot, har faktisk noe ved seg. Ikke bare er det originalt i seriesammenheng, også på et generelt grunnlag er det underkommunisert tema. Gutter som ikke går rett på sak når det kommer til å snakke om kroppspress og spiseforstyrrelser i maskuline miljøer, trenger man rett og slett mer av. Dette plottet kunne fortjent en egen serie, eller i dette tilfellet flere episoder rett etter hverandre slik at man kan bry seg mer om karakteren det gjelder. Nå er episodene så korte og handlingen så skiftende fra episode til episode, at man ikke rekker å bry seg om det som potensielt kunne hatt noe brennbart ved seg. Det er nesten så man skulle tro at NRK kutter handlingen akkurat når det holder på å bli farlig spennende å se på.

Målgruppen har blitt voksen

Ja da, så er også «VGS» produsert av NRK Super, men redaksjonen glemmer at målgruppen som en gang fulgte med på denne serien, nå er gamle nok til å se på mer grensesprengende serier som «Euphoria», «Top Boy» og «Snabba Cash». Denne målgruppen har nå mulighet til å ha sex, få seg lappen og til og selge øl bak kassa på Rema.

Derfor burde «VGS» blitt produsert for P3, eller hos dramaavdelingen til NRK der alvorlighetsgraden til prosjektene er større.

Hos NRK Super ender det alltid opp som «tell, don’t show» for å beskytte de aller yngste, men i «VGS» gjør det handlingen for feig og ikke en oppvekst-serie lagt til 2024 verdig.

Homogen serie

Det har blitt skrevet side opp og side ned om russe-press på videregående skoler, og sånn sett henter «VGS» inspirasjon fra virkeligheten. Med unntak av små hint i serien om at enkelte ikke muligens har råd til å være med på bussen, har det ikke vært stort fokus på karakterenes bakgrunn og kulturelle tilhørighet.

Fra et moralsk perspektiv er det fint å se at man våger å tenke i disse baner, men med dette grepet, spesielt i en serie som er så homogen, så mister man muligheten for perspektiv-konflikter som denne serien kunne vært tjent med. Det handler fortsatt mye om selve «selvet» til ungdommene, og lite om deres forhold til for eksempel klima, radikalisering og utenforskap, temaer som er like viktige for ungdommene å snakke om, som det å føle seg uten en russebuss kan være for andre.

Nå som serien runder av i akkurat samme stil som de to foregående sesongene, er det lov til å spørre om hva som kunne gjort den bedre.

Hvordan belyse ungdommens råskap, uten at det går på bekostning av NRKs moralske ungdomskompass?

Hvit vestkant skole

Basert på klesstil, sosiolekt, revy-kultur og russeinteressen, ligger den fiktive skolen Eikebro i serien trolig i samme sjiktet som Oslo-sentrums skoler som Hartvig Nissen, Foss og Elvebakken. Skoler med høyt snitt og lavt elev-mangfold. Hadde det ikke vært spennende å vise fram karakterer og handling på skoler som ikke har samme russe-kultur?

En privatskole der for eksempel religion er mer i fokus, en internasjonal skole med elever fra hele verden, eller til og med en skole på østkanten med en annen type elevmasse og andre type utfordringer? Det hadde ikke løst alle utfordringene ved serien, men hvis produksjonsselskapet bak hadde turt å gi pennen og/eller registolen til noen med en annen kulturbakgrunn, ville det krydret handlingen.

En annen ting som alvorligt talt kunne hjulpet, var et manus som ikke er så tynt at man kan se gjennom det. Dialogene over-forteller sinnsstemningen til karakterene, som til slutt ender opp med å gjøre akkurat det de sier at de skal gjøre. Det er ingen motstand mellom det de sier og føler, og det de ender opp med å gjøre. Å være ungdom som sier det første man tenker, er sikkert helt vanlig, men på TV så fungerer det ikke på samme måte. Karakterene blir redusert til «enten/eller», og det er for snevert, selv til ungdommer å være.

Skuespillerne med mest erfaring, som for eksempel Tale Torp Torjussen i rollen som Amalie, og Yusuf Baran Bilgic kjent fra serien «17», er på et mye høyere nivå enn resten av ensemblet. Selv med tørre replikker, klarer de å gjøre seg levende og troverdige nok til at man tror på de som karakterer. Grunnen til at de utkonkurrerer store deler av skuespiller-flokken har også noe å gjøre med at den er for lik og i overkant karikert.

Klassen bedre enn VGS

Det er fort gjort å glemme at «VGS» har en frittstående forløper i den populære serien «Klassen». Et par av karakterene «Klassen», endte opp på samme skole på videregående. Det som engang var en mer eller mindre sammensveiset vennegjeng i den forrige serien, har gått forskjellige veier og fått nye interesser. Å samle disse karakterene sammen i en scene, nærmest uten replikker og godt hjulpet av kjenningsmelodien til «Klassen», er billedlig bra fortalt og en påminnelse om at ting (og serier) muligens var bedre før.

Derfor kan og bør man krysse fingrene for at det blir med dette, og at det ikke kommer noe mer av typen som heter «Oslo Met». Selv om den tittelen låter bedre enn «VGS».